Gaven som fremdeles varmer og gir ly

– Ohlala, det er nesten for stort, sa moren min første gang hun fikk se huset. Hun gikk nesten i taket av lykke over at vi skulle få bo der, sier Anne-Marie Monnet.

NRK møter henne og Thérèse Saindon hjemme hos 83 år gamle Thérèse. Anne-Marie var fire år gammel da hun flyttet inn hos «svenskene», som de kaller det. Therese var 16.

De to sitter på benken utenfor kjøkkeninngangen og kikker ut på kjøkkenhagen til Therese. Der vokser det urter, salat, bønner, tomater og poteter og i et lite hjørne er det gitt plass til fargerike tagetes som lyser opp denne junidagen.

Men det var ikke like lyst, og langt fra like varmt vinteren etter frigjøringen av Normandie. Da de allierte gikk i land på strendene ute ved kysten for 70 år siden i disse dager, hadde befolkningen i Calvados opplevd to år med sporadisk bombing av strategiske mål.

Lagt i grus

I den vesle byen Colombelles, som ligger rett øst for Caen, lå et smelteverk som var mål for bombene.

– Men det var da de allierte kom at ødeleggelsene virkelig startet, sier Jean-Yves Meslé. Han er lokalhistoriker og jobber i administrasjonen i kommunen.

80 prosent av Colombelles var lagt i grus. Byen hadde tatt imot mer enn 6000 bomber og 25 000 granater. I Caen lå over 70 prosent i hauger. Folk vasset i pukk og stein, på jordene lå det udetonerte granater og i havet var det miner.

– Menneskene her bodde i ødelagte hus, halve hus, i uthus, løer og grotter. De hengte opp tøystykker og det de hadde for å beskytte seg mot regn, vær og vind. Noen var heldigere og fikk plass sammen med to-tre andre familier i en liten to- eller treroms leilighet, sier Meslé.

Seilte inn last

I Paris jobbet den svenske journalisten Victor Vinde som korrespondent for Sveriges Radio og Göteborgs Handels og Sjøfartstidning. Han hadde studert i Caen og ble fortvilet da han så ødeleggelsene i området.

Artiklene hans og kontakten han tok med svenske myndigheter, førte til at svenske prins Bertil engasjerte seg – og for å gjøre en lang historie kortere: julaften 1945 seilte en last inn på havna i Caen som fremdeles står mange steder i regionen og som gir husly og varme til flere hundre mennesker.

200 tomannsboliger, fire barnehager og en kirke ble lastet i land de neste dagene. Folk manglet alt og synet av bjelker, tømmer og skikkelig plank ble for fristende for noen. To hus ble rett og slett stjålet slik at noen fikk tettet et tak som var lekk eller støttet opp en vegg som var falt sammen.

– Dermed ble det ikke 400 familier som fikk et nytt sted å bo, men 398. De stjålne materialene ble aldri funnet igjen, men 28 mann ble siktet i saken og de ble dømt til fengsel, forteller Jean-Yves Meslé.

En krone fra hver svenske

Gaven fra Sverige var så stor at den tilsvarte én krone fra hver eneste svenske på den tiden. Nå lå boligene i form av byggesett i havnen og var klare til å settes opp i den nordvestlige regionen ved den engelske kanal.

I Caen fikk 60 hus en solid grunnmur, 38 ble satt opp i Fleury-sur-Orne og 20 i Saint-André-sur-Orne. Colombelles fikk flest, 80 hus står i dag i rue de Suede, rue de Stockholm, rue de Sandviken og i de andre gatene i det som kalles det svenske kvartalet.

– Vi bodde trangt og moren min hoppet i taket av lykke over at vi skulle får bo der, sier 70 år gamle Anne-Marie Monnet.

– I det huset vi bodde regnet det inn gjennom taket. Så fikk vi komme hit. Det var så stort, så flott. Og så var det eget bad, og do og dusj! Skyter Thérèse Saindon inn. De to kiver om ordet når de forteller om gleden over å få tak over hodet og et sted som var deres eget.

– Vi var de første som giftet oss her. Vi gikk kilometeren herfra bort til rådhuset i Colombelles, den gangen holdt ordføreren til i noen brakker. Jeg husker nabokona sto og kikket på oss i vinduet, ler Thérèse.

Bryllupsmiddagen ble holdt i huset med den nærmeste familien som gjester. Hun og mannen flyttet derfra senere, men kom så tilbake da hennes gamle foreldre ble syke og trengte pleie.

– Man gjør det kanskje ikke slik nå, men sånn var det den gangen, så nå bor vi her igjen i det samme huset som jeg kom til som 16-åring, sier hun.

Det var staten som bestemte hvem som skulle få nøkkel. Kommunene satte opp lister, så ble husværet fordelt avhengig av hvor mange barn og hva slags inntekt familiene hadde.

– Vi var åtte barn, men rekorden hadde familien nede i gata hos oss, de var 13, forteller Thérèse.

– Vi lå tre barn i senga og flere også, etter hvert som de kom til. Vi stilte oss ikke spørsmål om det, sånn var det bare, ler Anne-Marie.

Et underverk

Huset hadde stue med en slags åpen kjøkkenløsning i første etasje. Der var det gasskomfyr og over- og underskap med en glasshylle med plass til sukker, salt, mel og gryn.

«Et underverk av god smak og bekvemmelighet», skrev lokalavisen Liberté de Normandie da journalisten der hadde besøkt et av de første husene som var satt opp.

Det var innlagt sentralfyring og hvert av de tre soverommene hadde en innbygd garderobe. Og på badet var det både dusj og do, en komfort man på den tiden ofte manglet i langt større og flottere hjem.

Franskmennene beundret små praktiske detaljer og la merke til at ting laget på en annen måte enn det de var vant til.

– Kjøkkenskapene hadde ukjente håndtak og det samme gjaldt dørene i huset. Franskmenn er vant til runde dørhåndtak, mens her sto de ut sånn, viser Jean-Yves Meslé.

Han ler og kaller designen landsmennenes første møte med Ikea.

Mens de nye eierne kunne flytte lykkelig inn, var det andre som var mer skeptiske.

– Her i området har man alltid bodd i murhus. Trebygg var noe man brukte til låver og uthus. Noen trodde husene ikke ville bli stående særlig lenge, men de spådommene er gjort skikkelig til skamme, sier Jean-Yves Meslé.

Han forteller at husene ble malt i lokale farger.

– De ble malt grå og gulbrune og kunne kanskje se ut som murhus på avstand. Men skoddene fikk mer fargerike farger enn det franskmennene var vant til.

Mer farger ble det på de fire barnehagene som også la lastet i byggesett i båten fra Sverige. I rene Elsa Beskow-stil fikk de navn etter fargen de ble malt i.

I Caen sto den gule og den lå barnehagen, Colombelles fikk den grønne og i Condé-sur-Noireau fant den rosa sin plass. Byggesettene kom med fullt utstyr. Her var kjøleskap og vaskemaskin, barneklær, kasseroller, spisebestikk for barn og leketøy.

Fra Sverige ble det også sendt personell. Lokalpressen viser fram bilder av staute, blonde kvinner i uniform.

– De ble her et helt år og lærte opp de franske ansatte, sier Meslé.

Gaven blir stående

Men barnehagene ble ikke stående like lenge som husene. En brant ned en natt, de andre lever ikke opp til dagens krav til barnehager. Nå er det bare en som står igjen og den blir brukt til andre ting.

I Condé-sur-Noireau står også kirken som fulgte med gaven, eller tempelet som franskmenn gjerne kaller et protestantisk gudshus. Den hvitmalte gaven står der fremdeles og ser ut som om den er hentet rett fra den svenske landsbygda.

I alle år har det vært franske myndigheter som har eid husene og som har bestemt hvem som skal få bo der. I dag er det Calvados Habitat som administrerer alle husene rundt om i regionen.

– Disse bygningene har alltid huset spesielt trengende. De er såpass store at det fremdeles er barnefamiliene som blir prioritert når de tildeles. Men vi kaster ikke ut noen, så folk får lov til å bli boende også når barna forlater hjemmet, forteller Catherine Ruiller i Calvados Habitat.

Hun smiler og sier det er hyggelig å kunne tilby folk et slikt husvære. I dag bygger de lokale myndighetene flere hus i området rundt Rue de Stockholm i Caen. De blir også ført opp i samme stil som «les suedoises».

Det beviser vel en gang for alle at gaven som kom til havna i Caen julaften 1945 vil bli stående lenge.