Den evige skrekken

– For et par uker siden døde bestekameraten til sønnen min av en overdose. Han ble 19 år gammel. Jeg er livredd for at jeg skal få den samme beskjeden som moren hans fikk.

Randi Karlsen sitter ved stuebordet og holder et godt tak rundt kaffekoppen. Hun ser sliten ut, men øynene er våkne.

Stemmen er hes, «Bonnie Tyler–aktig», som hun sier selv. De siste dagene har Randi brukt mye tid på å skrike til sønnen sin i telefonen.

Thomas er 23 år og ruser seg på «alt mulig rart». Akkurat nå vet hun ikke hvor han er, eller om han kommer til å ta telefonen når hun ringer.

Randi har en uro i kroppen som hun aldri blir kvitt. Et sinne i øynene som alltid er der.

– Jeg føler at jeg går i en sånn evig sorgprosess. Du kan aldri slappe av. Det er mange mødre som meg, som bare går og venter på den telefonen om at de har funnet barnet ditt og at han er død. Det er den evige skrekken.

Randi bor i en leilighet over en nedlagt tatoveringssjappe. «Et hus med sjel», kaller hun den hvitmalte bygningen.

Det henger få familiebilder på veggene, hun har flyttet mange ganger og vet ikke hvor alt er lenger.

Men ett bilde av Thomas har hun hengt opp, der han står med armene rett ut og ser mot himmelen. Som om han føler seg helt fri.

– Det er det fineste bildet jeg vet, smiler Randi.

Thomas har ikke opplevd mange slike øyeblikk i løpet av livet. Som liten var han en ener i matte, spilte fotball og var aktiv sammen med vennene sine.

Men da han var åtte år skjedde det noe som forandret alt. På vei hjem fra skolen ble Thomas utsatt for et seksuelt overgrep av to eldre gutter.

Alt falt i grus den dagen. Randi kjente ikke igjen gutten sin etterpå.

– Han ble helt ødelagt. Endret personlighet. Han ble stressa, klarte ikke å konsentrere seg, klarte ikke å sitte inne i klasserommet.

Thomas ble utredet i ettertid og fikk diagnosene ADHD og hyperaktivitet. Moren mener at sønnen ikke fikk tilstrekkelig hjelp til å takle traumene etter overgrepet.

At han istedet fikk en diagnose «stemplet i panna».

Som 11-åring ble Thomas utredet på nytt. Da de var på Ullevål sa han til moren: «Jeg tror ikke det er noen som kan hjelpe meg, mamma».

Ordene slo nesten pusten ut av Randi. Hun fikk tårer i øynene. Tanken skremte henne, fikk henne til å føle seg maktesløs.

Samme år stilte de opp i en reportasje i Dagsrevyen fordi dagavdelingen som Thomas gikk på skulle legges ned.

Thomas stod uten et tilbud innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, til tross for at Ullevål sykehus i en utredning fra 2001 skrev:

«Med tanke på fremtiden anser vi Thomas for en gutt som med stor sannsynlighet og i lang tid, er avhengig av å være knyttet til en Barne- og ungdomspsykiatrisk institusjon. Thomas vil profittere på stabilitet og kontinuitet med hensyn til det totale tilbudet som bygges opp rundt han».

– De ville sende han tilbake til Vålerenga skole. Der hadde ikke han noe å gjøre, så vi bestemte oss for å flytte, forteller Randi.

I reportasjen i Dagsrevyen fikk Randi spørsmål om hvordan hun trodde folk i nabolaget oppfattet den da 11 år gamle sønnen.

Hun svarte at de nok tenkte på han som en pøbel. Som frekk og kanskje også voldelig.

– Hvorfor er det verdt å kjempe for Thomas, spurte journalisten.

– Han har et potensiale som ingen andre enn meg har sett. Svært få i alle fall. Jeg vil så gjerne at folk i nærområdet skal se andre sider av han, som jeg vet at han har, svarte Randi.

Thomas slet med angst og vonde minner gjennom hele oppveksten. Da han ble 15-16 år fant han en slags ro ved å flykte inn i rusen.

Randi forsøker å holde tårene tilbake når hun får spørsmål om Thomas fikk rett i at ingen kunne hjelpe han. Hun har fortsatt å kjempe for sønnen i 16 år.

Selv om hun har brukt utallige timer på nettet, sendt e-poster og tatt telefoner, har det vært vanskelig å finne frem til den rette hjelpen.

Randi og sønnen har flyttet fra flere kommuner fordi de har følt at tilbudet har vært mangelfullt.

For to år siden bosatte Thomas seg i Askim kommune i Østfold.

Han slet fremdeles med både rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP-lidelse). Ifølge Randi var sønnen motivert for å bli rusfri og begynne på skole.

Thomas fikk en fastlege, en psykiater og en ruskoordinator. Han fikk poliklinisk behandling, men Randi var likevel bekymret.

Det fantes ingen helhetlig plan, og Thomas måtte stadig forholde seg til nye personer.

– Folk ble sykemeldt og psykologen som skulle utrede han flyttet. Thomas trenger tid. Han tør ikke å stole på noen. Det må være folk som jobber med sånne brukere over tid.

Thomas ble en del av rusmiljøet i Askim, og ifølge en legeerklæring prøvde han heroin for første gang i slutten av 2011.

Randi kjørte utallige turer fra sin egen leilighet i Notodden og til Askim, for å hjelpe sønnen som stadig flyktet inn i rusen.

– Det var jo ingen andre der.

En gang forsøkte Randi å få han lagt inn under psykose. Thomas hadde ringt henne flere ganger, han var ruset og desperat.

Skrek at noen var ute etter å drepe han. Han klatret ut av vinduet i åttende etasje og inn i en fremmed leilighet. I sofaen i stua satt en eldre dame og barnebarnet hennes. De ble skremt og ringte til politiet.

Thomas låste seg inn på badet i den fremmede leiligheten og nektet å komme ut. Randi forsøkte fortvilet å få lagt han inn. «Han er ikke en fare for seg selv eller andre», fikk hun høre.

I fjor sendte Randi en mail til Fylkesmannen i Østfold, og ba dem om å se på saken til Thomas. Henvendelsen ble liggende i syv måneder uten at hun hørte noe. I slutten av februar fikk hun svar.

Fylkesmannen har ikke noen dokumentasjon på at Randi har søkt om legemiddelassistert rehabilitering, individuell plan eller annen hjelp på vegne av Thomas.

De har heller ingen dokumentasjon på at det er blitt fattet vedtak i sakene.

– Jeg har ikke fått noe vedtak bortsett fra ett om rett til ruskoordinator, og det fikk jeg skreket meg til, sier Randi.

– Når Thomas er helt ute og kjøre så er det ikke søknader jeg tenker på. Det er det som er hele poenget. Man trenger hjelp til å ordne alt det formelle når man er i en slik situasjon.

Fylkesmannen i Østfold mottar mange henvendelser fra folk som er misfornøyde med tjenestene de får, men som ikke har noen vedtak å vise til.

– Når det gjelder rett til helse- og omsorgstjenester, så er vår rolle å behandle formelle klager på vedtak som er fattet. Derfor ber vi folk innstendig om å sende en formell søknad til kommunen, for da har de en klagerett, sier assisterende fylkeslege Svein Rønsen.

– Men tror du dette blir for komplisert for familier i en vanskelig situasjon? Kunne det vært gjort på en annen måte?

– Nei, jeg tror denne ordningen er nødvendig for å sikre at folk for oppfylt rettighetene sine. Da kreves det en formell struktur, med søknad og vedtak og klageadgang.

For Randi er det vanskelig å forholde seg til hjelpeapparatet, samtidig som hun forsøker å holde sønnen sin vekk fra Plata. Hun er ikke alene om å føle det sånn.

Anne Kristin Røsegg i foreningen «Narkomanes Pårørende» er mor til fire. Hun mistet den ene sønnen sin i heroinoverdose. En annen ruser seg daglig.

Anne Kristin startet foreningen for pårørende i 2005, nettopp fordi hun ikke fant noe sted å søke hjelp. Det var ingen man kunne ringe til, ingen svar å få. Hun visste i alle fall ikke hvor hun skulle begynne.

– Det er veldig vanskelig å få hjelp. Hvis man først kommer i kontakt med noen, så får man som regel beskjed om å hjelpe seg selv.

Anne Kristin vet altfor godt hvordan det er å leve med frykten for at barnet ditt skal dø. Hvordan redselen tar bolig i kroppen din, lammer deg fullstendig.

– Du er i beredskap 24 timer i døgnet. Du er livredd for at den telefonen skal komme. Som mor eller far skal du være veldig sterk for å stå i det, samtidig som du forsøker å hjelpe barnet ditt.

Drømmen hennes er at man som pårørende skal kunne gå inn en dør, og finne all hjelpen man trenger på ett sted.

– All informasjon man trenger som pårørende til en narkoman. Hjelp til å skrive søknader. Rusavhengige bør også kunne gå dit og få vite hvilke rettigheter de har og hvor de kan få hjelp.

Anne Kristin vet også hvordan det er å få telefonen som river deg i fillebiter. Sønnen hennes, Hendrik de Voogd, døde av en overdose etter nesten tre år med rusfrihet. Noen måneder før han døde skrev han dette diktet:

Etter mørket ble det lys, et lite håp ble tent.
Et lite snev av vilje, tilbake hadde vendt.
En drøm ble skapt og var innen rekke, følelser jeg klarte vekke.
Følelser av å være menneskelig, skulle aldri la meg svekke.
Trodde jeg...

Når man kjenner taket glipper og livets sti blir sleip.
Å ønske at man slipper å være den eneste som veit.
Alle råd for døve ører, ingen ting når inn.
Og her sitter han som prøver å få orden på sitt sinn.
Den fatale ensomheten begynner å ta meg igjen.
Er evigheten mitt eneste virkelige valg og venn?

Tilbake ved stuebordet i «huset med sjel» sier Randi at hun savner å være en mamma for sønnen sin.

At hun av og til føler seg som en saksbehandler eller en ruskoordinator eller en psykolog. Hun blir lang i blikket og tankefull.

Et hjemmelaget og litt skjevt askebeger får stemningen til å lette litt. I bunnen står det «kols mamma» med store bokstaver og tre utropstegn.

– Å, det der. Det er noe Thomas satt og lekte seg med når han var på besøk her en gang, ler Randi.

Hun finner frem mobilen og leter frem nummeret til Thomas. Hun vil høre hvordan sønnen har det i dag.

Ofte har han mistet telefonen eller byttet nummer. Denne gangen er det noen som svarer i andre enden, men alt som høres er knitring og en merkelig ulelyd.

– Hva i alle dager.

Randi prøver igjen. Og enda en gang. Endelig hører hun sønnens stemme. Den er er grøtete og lav, som om han holder hånden foran munnen når han snakker.

Thomas sier han er sliten. At han har tatt Subutex, et legemiddel som brukes mot heroinavhengighet.

Randi oppsummerer samtalen med at Thomas har en god dag. Hvis ikke hadde han hørtes desperat og voldsom ut.

Når Thomas har en dårlig dag pleier Randi å se for seg sønnen slik hun elsker å se ham, med det skøyeraktige smilet og den rotete luggen, på vei opp et eller annet fjell.

– Han er sånn «ut i sola og opp i trærne», smiler hun.

Når Thomas har hatt mange dårlige dager på rad får Randi flere desperate telefoner. Blir det for ille kjører hun og plukker han opp på Olso S.

– Da er han sliten og kjørt. Han har sovet i garasjeanlegg og i portrom, eller kanskje på en seng på legevakta.

Randi, som vanligvis snakker fort og holder blikket ditt uansett hva hun prater om, ser ned og blir nølende.

– Han er møkkete i klærne, dratt og ustelt. Det er trist som mamma å se han sånn.

– Men jeg har aldri skammet meg over Thomas. Han er det sterkeste mennesket jeg kjenner.

Allerede for 13 år siden hadde Thomas mistet troen på at noen kunne hjelpe ham. Thomas, gutten som flyktet inn i en verden av rus og ikke kommer seg ut igjen.

– Det er så mange mødre som meg. Det viktigste for oss er bare at barna våre overlever. At vi ikke får den telefonen.

– Men tror du at det er noen som kan hjelpe Thomas nå?

– Ja, det tror jeg. Han fikser bare ikke alle dem som skal kartlegge han på hver sin haug. Psykologen, fastlegen og alle mulige andre mennesker. Det må vel kunne gå an å samkjøre litt?

I kommunen Thomas bor i nå blir han fulgt opp av Utekontakten. Når han har gode dager beskriver moren han som omgjengelig og blid.

– Da er han motivert for det meste og jobber med hodet sitt. Men jeg tror han savner noen som er interessert i å høre hva han tenker, hva han vil med livet sitt.

NRK.no har snakket med Thomas på telefon. På spørsmål om hva han drømmer om svarer han at han har lyst på et bedre liv.

– Dette er en kjip situasjon. Jeg har lyst til å komme meg og bli helt rusfri. Få et mer stabilt liv.

Randi hekter ned bildet av Thomas fra veggen og børster litt støv av det. Holder det kalde glasset opp mot kinnet.

Hun lurer ofte på hva sønnen følte akkurat da, mens han stod slik og liksom tok imot hele verden med åpne armer.

Kanskje han skrek opp mot himmelen av ren lykke? Kanskje han var sint? Kanskje han rett og slett bare var. Kjente på luften og friheten.

Bildet rommer alle drømmene Randi har for sønnen sin. At han en gang skal ta imot verden med åpne armer igjen.

At hun en gang skal få se Thomas like sorgløs, ute i sola og oppe i trærne, mens han frydefullt skriker «aner du hva slags kick dette gir mamma!»