Frelst av pels

Mellom småstressede barnefamilier og bråkete ungdommer tasser en samling lodne, neonfargede skapninger. I et hjørne står en rosa hund og en blå katt og prøver å få til en samtale over Katy Perrys «Roar», som passende nok spilles over høyttaleranlegget. Et stort, ubestemmelig pelsdyr med nebb og vinger gjør noen klønete forsøk på å få potene rundt en oransje bowlingkule.

Dyrene har kommet ut av skogen, og har samlet seg på et slitent handlesenter på Oslo øst.

• Se hele nettdokumentaren lenger ned i saken

En koffert full av pels

Et par timer tidligere på dagen. Vi står ute i vintersola sammen med Astrid Hansen. Hun er en av en gruppe på 15-20 mennesker som har samlet seg utenfor bowlingen på Veitvetsenteret.

– Akkurat nå føler jeg meg bare tom. Spent blir jeg først når vi går inn, sier 29-åringen og kikker forsiktig bort mot de andre på den lille parkeringsplassen.

Inne i hallen er Norgesmesterskapet i bowling i full gang. Det er ikke derfor hun er nervøs. Astrid skal ikke delta i NM. Astrid er «Furry». I dag skal hun på sitt første bowlingtreff.

Gjengen hun står sammen med er en av de minste, og kanskje særeste subkulturene der ute. Det er flest menn. Noen eldre og noen litt yngre. Tilsynelatende er det ikke noe som skiller dem fra de andre som kommer og går denne lørdags formiddagen. I likhet med Astrid har flere med seg store kofferter eller bager.

I den lilla kofferten til Astrid ligger to pelsdrakter hun har laget selv. En rosa hund som heter «Templa» og den brune reven «Asha». Ved spesielle anledninger, eller når hun føler seg ekstra sosial, tar hun på seg den rosa drakten.

– Har reddet meg sosialt

Astrid er stille. Hun er mørk, med en anelse grått i det lange, oppsatte håret. På de fleste måter en helt vanlig jente. Hun snakker lavt og lite. I nærheten av andre mennesker velger hun ofte å plassere seg litt i utkanten.

Slik har det alltid vært for henne.

Før hun begynte å gå med pelsdrakt var hun «den stilleste jenta i klassen». Den som alltid sto alene og betraktet de andre. Hun bare var der, men eksisterte ikke, som hun beskriver det selv.

– Jeg er nok ikke så lett å komme innpå. Jeg har unngått andre mennesker… Jeg har liksom aldri helt visst hva jeg skal si, sier Astrid og biter seg forsiktig i underleppen.

Snart skal hun ta på seg pelsdrakten som gjør at hun føler seg levende.

– Jeg hadde det nok ikke så bra en periode, tror jeg... Hun drar litt på det.

– Jeg har alltid gått mye for meg selv, aldri hatt så mange venner at det gjør noe. For min del har vel dette egentlig reddet meg sosialt. Jeg har vel fått litt gnist for livet igjen, kan man si. Hun kikker ned mot bakken.

Når hun er «Templa» eller «Asha» føler hun seg tryggere. Da vet hun at hun er en del av et miljø som har de samme interessene som henne. Da blir det også lettere å være sammen med andre. Uten at hun hele tiden trenger å tenke seg om eller være redd for å bli dømt.

– Man blir den man vil være. Inni drakta er det ingen som ser deg. Selv har jeg blitt mer sosial og utadvendt. Jeg tør å være mer normal på en måte, selv om dette ikke akkurat ser så normalt ut, sier hun og ler litt av det hun forteller.

Kler seg ut som dyr

Astrid er ikke alene. Over hele verden finnes det tusenvis som kler seg i pelsdrakter. For noen ganske få er det en livsstil. Selve fenomenet oppsto i USA på begynnelsen av 1980-tallet, som en «hårete» slektning av miljøet rundt fantasy og science-fiction. Selv kaller de seg furries, pelsdyr. Kort forklart er de en gruppe mennesker som har en svært sterk og spesiell dragning mot dyr.

Tenk på menneskelignende dyr som Mikke Mus eller Donald Duck, og legg til figurer fra diverse dataspill og tegneserier.

Noen kler seg opp i heldekkende kostymer og lever ut fantasier de fleste av oss ikke har kjent på siden barndommen.

Det finnes mange grunner til at folk blir furries. Det varierer fra person til person. De fleste finner interessen gjennom tegneserier og dataspill. Mange kommer fra miljøet rundt anime og cosplay, japanske tegneserier og utkledning tilknyttet dette.

For noen er det en seksuell greie, men innad i miljøet er det også mange som tar avstand fra dette. De fleste forteller om helt andre grunner til at de kler seg i pels.

Noen føler seg nærmest som et dyr fanget i en menneskekropp. Andre liker det kreative og artistiske. For dem blir det en mulighet til å skape og utvikle fantasifulle figurer, sy kostymer eller tegne. Noen lager musikk eller filmer, eller henger bare rundt fordi de synes miljøet er spennende.

Foreløpig er det norske miljøet lite. Et sted mellom 100 og 200. Kanskje er det bare mellom 20 til 50 som Astrid, som går i drakter og lever pelslivet helt ut. Men miljøet vokser. Nettforum som Norwegian Paws og Furaffinity vitner om at det finnes furries over hele landet.

Forvandles til dyr

Denne lørdagen har mange møtt opp. Rekordmange, får jeg vite. De har reservert tre baner. Når klokka nærmer seg fem, beveger flokken seg langsomt inn mot bowlinghallen.

Der har det i mellomtiden oppstått en krise. Etter å ha fått beskjed om å bruke bowlingsko er det flere som ikke vil skifte. «– Slik har det aldri vært før…», hviskes det. For noen vil skoene rett og slett ødelegge illusjonen og opplevelsen av kostymet, forklarer ett av pelsdyrene.

Astrid vil kjøre «partial», dyrehode, poter og hale. Resten tar hun på seg når bowlingen er ferdig.

Merkbart skuffet bærer de utstyret med seg. De har fått låne to små rom hvor de kan skifte. Forvandlingen fra menneske til dyr er en omstendelig prosess. Først et lag med tøy og ansiktsmaske for å beskytte de kostbare draktene mot svette. En spenner også på et lite korsett før han smyger seg inn i de tykke lagene med syntetisk pels. Flere må ha hjelp for å få alt utstyret på plass.

Når de tasser ut av den svette garderoben er de forvandlet til dyr.

Astrid har bestemt seg for den brune revedrakten i dag. Den rosa hunden skal en venninne få låne. «Asha» er klar for sitt første bowlingtreff.

Norges første «furry»

I Norge begynte trolig det hele i 1994. Da kom tegnefilm-entusiasten Steinar Eliassen over et nettsted for furries. Han ble umiddelbart begeistret for det han så. Året etter sto han som enslig norsk deltaker på et treff i Los Angeles.

Nesten 20 år senere er den 41 år gamle familiefaren fremdeles en av de mest aktive i det norske miljøet. Det er han som arrangerer dagens bowling.

– Dette er ikke noe man gjør for å bli populær. Faktisk var det ganske ensomt noen år. For mange er ikke dette noe man velger å bli, det er rett og slett noe man er. Selv ble jeg født sånn, tror jeg, forteller Steinar alvorlig.

Han bor på Østlandet, like utenfor Nannestad. I et lite rekkehus fullpakket av kosebamser og dyrebilder holder han til med en kone som også er furry, og hennes to barn.

I garderoben er han i ferd med å bli til «Sayh», en fantastisk blanding av mandarinand og rød panda. En «Panduck», som han kaller det. Drakten er så stor og uhåndterlig at jeg må hjelpe ham med å snøre på andeføttene og de store vingene.

– Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid følt meg sånn. Det var alltid klart at det var en fugl som skulle være min karakter, forteller han.

For Steinar er det som å være et dyr fanget i en menneskekropp. Han har alltid identifisert seg sterkt med dyr, og føler en sterk spirituell forbindelse med karakteren sin.

Så sterk at når det enorme fuglehodet er heist på plass legger han den lodne poten over nebbet og signaliserer at nå er det slutt på snakkingen. I full drakt kommuniserer han bare med noen små nikk og håndbevegelser.

For å komme ut av garderoben må han lirke seg gjennom den smale døråpningen.

– Dyret i meg tar over

I «Damegarderoben» har også Astrid fått på seg drakten. For henne var det nærmest tilfeldig at hun ble furry. I motsetning til Steinar føler hun ikke noen åndelige forbindelse til karakterene sine.

Ikke ennå i hvert fall.

For henne handler det hovedsakelig om det sosiale. Og om kostymene. Astrid har alltid vært opptatt av leker, tegneserier og design. Hun er kreativ, glad i å sy og har laget tegneserier som har blitt publisert i flere aviser og blader. Det var det som skulle bli hennes vei inn i miljøet.

– Jeg har alltid vært klar over hva det var og at de var der ute, men jeg tenkte aldri noe spesielt over furries før for noen år siden, forteller hun.

I 2011, på et møte for tegneserie-interesserte, ble hun kjent med en furry. Med interessene hennes var det lett å finne tonen. Gradvis ble hun trukket inn i miljøet. Til slutt ble hun med på noen treff. Det var da hun ble hun «frelst», forteller hun. Nå omgås hun nesten bare andre furries.

– For min del var det befriende. Bare det å prate med folk var jo ganske stort. Endelig traff jeg noen jeg visste hvordan jeg kunne kommunisere med, forklarer hun.

Etter en stund bestemte hun seg for å skape sin egen dyrekarakter. Helt plutselig dukket det opp en figur hun ikke klarte å gi slipp på.

– «Jeg må ha drakt!», tenkte jeg, forteller Astrid.

Kort tid senere hadde hun rigget seg til i et hjørne av stua og var i gang med å sy sin første drakt. Det ble den brune reven «Asha», som nå er på vei mot bowlinghallen. Siden har det altså kommet til et nytt pelsdyr i livet hennes. Det er den litt mer lekne «Templa», som er en blanding av ulv, hund og litt katt.

– Nå tar bare dyret i meg mer og mer over, sier hun og ler litt av seg selv.

– Handler om tilhørighet

Selv om uttrykket og interessen for de fleste kanskje kan oppfattes som merkelig, er drivkreftene som ligger bak svært normale og menneskelige.

– Det finnes helt sikkert mange forskjellige tilnærminger til dette, også utenom de rent psykologiske hver enkelt måtte ha. For mange handler det nok først og fremst om tilhørighet, sier Arnbjørg Engenes, som er sosiolog ved Høgskolen i Vestfold.

Alle mennesker har et behov for å være en del av et sosialt fellesskap. Alle har vi også strategier for å få innpass. Noen velger fotballdrakter eller T-skjorter med favorittbandet, andre altså pelsdrakter og å leve som fantasidyr.

– Det som er veldig spesielt er at dette har så mange og sterke elementer av lek og barnslighet. Det er det veldig få andre subkulturer som har, sier hun.

Hun tror det er en av grunnene til at furries har en forholdsvis lav sosial status, og at de i stor grad har endt opp med å bli latterliggjort og sett ned på.

– Verre å komme ut som furry enn som homo

Den vanligste fremstillingen i media og populærkulturen er typiske nerder og sosiale tapere. Den kontroversielle radioverten Howard Stern har flere ganger laget nedlatende reportasjer om miljøet. Store TV-serier som «Entourage» og «CSI» har brukt dem som humoristiske innslag. På nettet finnes det et utall sider og diskusjonsforum som gjør narr av dem.

Mange velger derfor å leve ut interessen i skjul.

Astrid og Steinar er to av få som velger å stå åpent frem med navn og ansikt. For de fleste blir det for vanskelig. Mange tør ikke engang innrømme interessen for venner eller familie.

– For noen er det faktisk en større barriere å komme ut som furry enn å komme ut av skapet som homofil, forteller Steinar før bowlingen.

– Jeg kjenner furries som bor hjemme hos foreldre som ikke har peiling på hva de driver med. De gjemmer draktene og smugler dem ut når de skal på treff, sier han.

Foreløpig er det nemlig få som finner det sunt eller naturlig at voksne mennesker kler seg ut som noe som ser ut som det er hentet fra en billedbok for barn.

Til det er pelsdyrene for annerledes. Og for synlige.

Blir mer modige

Inne på bowlingen er det nesten fullt. Når pelsdyrene skrider inn er det som om noen trykker på en pauseknapp. Lydnivået synker og bowlingkulene får stå i fred. Flere kommer bort for å ta bilder eller spørre om hva som foregår. Noen hvisker og peker. Flere bare rister på hodet over det de ser.

«– Er det et utdrikkingslag?», «– Spiller de inn musikkvideo?». Det er tydelig at flere har Ylvis` «The Fox» i tankene når de ser den lille flokken.

Pelsdyrene lar seg ikke affisere av all oppmerksomheten. Det vises i hvert fall ikke. Nå som pelsen har kommet på, er stemningen merkbart annerledes enn for litt siden. Stille småprat og nervøs latter har forsvunnet. Flere begynner å ta noen forsiktige dansetrinn, eller å posere og gjøre ablegøyer for de skuelystne.

Et par av dyrene går bort og hilser på de som sitter ved nabobanene. Ungene gjør store øyne når en stor blå rev plutselig kommer bort for å dele ut klemmer. Et lite barn blir så skremt at det begynner å hylskrike.

– Litt som russedress eller utdrikkingslag

– Selv om dette utvilsomt er for spesielt interesserte, er de egentlig ikke så forskjellige fra fotballfans, eller andre som går tungt inn i en bestemt interesse, sier Lars Jørun Langøien.

Langøien er sosialantropolog og har skrevet hovedfagsoppgave om cosplayere. Det er et fenomen som er nært beslektet med furry.

For noen kan pelsdrakten bety en mulighet til å leve ut en mer leken og sosial side av seg selv. Det kan også være noe å skjule seg bak, som gjør at de kan bli den de har lyst til å være, forklarer han.

– Det blir en mulighet til å komme seg vekk fra det vanlige, kjedelige hverdagslivet.

Som furry kan de leke og utvide grensene for sin egen identitet. Gjøre ting som ikke er sosialt akseptert, eller som de kanskje ikke tør til vanlig.

– Det er et fenomen de fleste av oss kjenner til. Det blir litt som med russedressen eller utdrikkingslaget. Kostymet gjør at man tør å utvide sitt vanlige repertoar, sier han.

Han mener at det å være furry på mange måter krever langt mer av en person enn mange andre miljøer. Det er ekstremt mye mer tabubelagt enn andre subkulturer.

– Så selv om dette i aller høyeste grad kan kalles en «nerdekultur», ville jeg vært svært forsiktig med å kalle disse menneskene for sosiale tapere, sier Langøien.

Å forsvinne i mengden er nemlig ikke lett når man har kledd seg ut som gigantiske, levende tegneseriefigurer. Det krever mot å leve ut denne på mange måter belastende interessen.

– Det viser bare at de både våger og evner å bryte med det som blir ansett som «vanlig». Man kan like gjerne snu det rundt, og se på en del av dem, også sosialt, som sterke personer, sier han.

– Fint å komme seg ut blant folk

På bowlingen har det verste oppstyret lagt seg. Pelsdyrene ser ut til å ha funnet sin naturlige plass blant de andre gjestene. Ved den ene banen står en svart katt og drikker cola og spiser pommes frites mens han venter på at det skal bli hans tur til å spille. En grå ulv ligger strak ut på parketten etter å ha sendt bowlingkula i renna for «ente» gang.

Astrid får bare fire kast før hun går tilbake og skifter til full drakt. Det er tross alt pels det handler om i dag.

Når hun kommer tilbake er det allerede noen som har gitt seg for dagen. I drakt blir det fort varmt. Flere går snart for å skifte. Når de kommer inn igjen er de pelsfrie ansiktene røde og drypper av svette.

Astrid går litt frem og tilbake. Hilser på noen, slår av og til av en kort prat. Selv om hun har fått montert en elektrisk vifte i hodet på drakten, må hun snart ut på parkeringsplassen. Denne gangen sammen med venninnen i den rosa drakten.

– Det er fint å oppleve noe nytt for en gangs skyld. Komme seg ut. Treffe folk, ikke bare sitte hjemme og stirre i veggen, sier hun.

Snart går også hun til garderoben og begynner å kle av seg. Ansiktet glinser av svette når hun tar av seg masken. Hun er varm og sliten, men når hun pakker sammen kofferten er det ingen tvil om at hun er fornøyd med det hun har opplevd.

– Jeg blir helt klart med neste gang, sier hun og smiler bredt under den svette panneluggen.

Men først skal hun på fest med de andre pelsdyrene. Da skal draktene få være igjen i den lilla kofferten.

Se hele kortdokumentaren her: