Hopp til innhold

Står i kø for Solveigs elskovsreder

Elskovsrede i fjæra, søppelbygg på stranda og hytter i trærne. Solveig Egeland gjør ikke som alle andre når hun vil ha deg og meg til å tenke over forbruket vårt.

– Hvor stor hytte trenger man for å nyte en kopp kaffe på trammen? Spørsmålet kom som lyn fra klar himmel og slo ned i Solveig Egeland med voldsom kraft.

Hun sa opp jobben og skulle bruke ett år på å finne svar.

– Bygger større og større

Værgudene kunne ikke vært mer medgjørlige i det vi tøffer utover mot Koster, en drøy halvtime fra sommerbyen Strömstad.

Egeland er en kunstner som har vakt både kongelig og internasjonal oppsikt. Hun har fått folk helt ville etter å overnatte i små rosa hytter og vist at man faktisk kan ha det hyggelig i søppel.

– Velkommen til Koster, smiler hun i det vi får bena på landjorda igjen.

– Vi skal bare rett opp i skogen her, forteller hun.

Noen hundre meter inn på øya har hun tilbragt det siste året. I kulde, i storm, i regn, i mørke og på nydelige sommerdager. Det hele startet som en stille protest for sju år siden.

Mens den norske hytta vokser seg stor og fet, blir høyere, får vann, kloakk og infrastruktur, fikk Solveig en klump i halsen. Naturutdannet som hun er og med fylkeskommunal jobb, sa det en dag stopp.

1. juli kommer nye byggeregler som gjør det mulig for oss å bygge både større og høyere uten å varsle naboen.

– Folk bygger bare større og større hytter, plattinger og til og med sprenger bort fjell. En dag spurte jeg en ordfører i en liten kommune om han i det hele tatt hadde et hyttefelt uten vann og kloakk. Han så på meg som jeg var fra en annen planet. Jeg ble så provosert og bestemte meg for å finne ut hvor stor plass man trenger for å nyte en kopp kaffe, forteller hun.

Det hele startet i rullesteinene ved Lista fyr. Hun ville skape en liten hytte av naturvennlige materialer som en motpol til byggehysteriet. En hytte som skulle gi fred, ro og nærkontakt med sjø og natur.

– Jeg kom over en nyperosebusk som ropte litt på meg, smiler hun. Dermed ble den rosa «Nyperosa» født. Med livsmottoet: Mer lek og kjærlighet.

Til tross for sine fire kvadratmeter og en liten tram, sto folk i kø for å overnatte i «Nyperosa».

Tre dager etter åpningen var den fullbooket ut sommeren i 2008. I sitt stille sinn håpet kunstneren at folk ville stille seg to spørsmål:

– Hva trenger vi egentlig? Hva er lykke?

– Jeg vil få folk til å lytte

Tilbake på Koster har vi kommet oss til stien som skal ta oss til Kosters stolthet, de vakre engene, som er omkranset av gamle eiketrær. Stien er tråkket som i flere hundre år har tatt dyrene fra beitemark til eng.

– Jeg skulle selv få bestemme hvor jeg ville bygge og jeg brukte lang tid på å finne det rette stedet. Til slutt fant jeg det, smiler hun, og peker.

For mens vi står midt i engen, hvor Evert Taube må ha hentet inspirasjon til den svenske sangen «Änglamark» som får alle i sommermodus, skimter vi to små hytter en meter oppe i trærne.

– Jeg vil bygge små hytter for å minne oss på verdier som ligger i ryggmargen til de fleste, men som kanskje har kommet litt bort i jakten på velstand og overisolerte vegger. Målet mitt er å få folk til å lytte. Til vinden til stillheten, til å kjenne regndråpene tromme på taket, til å fornemme naturen sang.

De to hyttene, som har tilpasset seg trærne og fjellet, ikke omvendt, er som tatt ut av et eventyr.

– Du må sette deg her og lytte til fuglene. Du kommer til å bli fylt av en ro og kan nærmest høre fuglene synge, sier hun og peker på den lille benken mellom hyttene.

At det ble Taube, engen og fuglene, som satt standarden for de to hyttene, er ikke tilfeldig.

– Mange kjenner den første strofen, men ikke alle vet at den andre strofen er slik: «Jorden vi ärvde och lunden den gröna». Det ligger et stort ansvar i det å arve noe og hvordan vi tar vare på det, forklarer hun.

For Egeland er dette forvaltningsansvaret en bærebjelke i hyttebyggingen hennes.

– Vi må ta vare på naturen og bry oss. Den betyr så mye for oss. Her har vi ryddet et gammelt beitelandskap som har vært gjengrodd, for å gi lys til andre trær. Trærne vi har hogd ned, har jeg brukt.

Verken spiker, moderne metoder eller trykkimpregnerte materialer har fått plass i hyttene.

Hun mener det er latskap at ikke naturen ressurser benyttes mer.

– Naturen har en rikdom vil må ta tilbake. Ta for eksempel en osp. Legg den i en myr i ett år og barken faller av. Da har du slitesterk tre som varer i mange år. I stedet bruker vi giftige trykkimregnerte materialer, som ikke er så sterke. Vi har blitt for late og for rike. Norge har dessverre for mye penger, sier hun.

Hun er også redd for at norske håndverkstradisjoner forsvinner.

– Gammel kunnskap går tapt og vi mister kreativiteten vår. Man kan bli helt deprimert av dette, men jeg vil ikke ha det fokuset. Jeg vil vise at det finnes en motvekt. Show, don't tell, forklarer hun.

Selv har hun fått hjelp av både elever og fagfolk som kan det gamle håndtverket.

– Sett en stor endring

Advokat Eilert Eilertsen har i en årrekke jobbet i, og vært rådgiver for, norske kommuner om bygningsloven gjennom blant annet verv i Norsk Kommunalteknisk Forening.

Han forteller at den norske folkehytta har blitt betraktelig større.

– Vi har sett en stor endring. Før var hyttene kjempesmå og man reiste kun ut på hytta fra lørdag ettermiddag til søndag. I dag oppholder folk seg på hytta i månedsvis, og opp til et halvt år. Da har de helt andre behov, forklarer han.

Han har også jobbet i Hvaler kommune og forteller at han ble overrasket da han fikk høre hvordan det sto til med Hytte-Norge.

– I 2001 gikk norske hytter for første gang forbi størrelsen på boliger i snitt. Jeg må si jeg ble overrasket.

Han tror ikke trenden vil snu og at vi vil gå tilbake til et enklere hytteliv.

– Hyttene koster mer og det forplikter. Hyttene eser ut og det har jo også noe med økonomien i Norge å gjøre. Selv om det er mange som ønsker en forenkling og ikke vil ha så mange ting rundt seg, så hadde det vært hyggelig om flere tenker seg om og vil bruke litt mindre plass.

– Hyllest til det nære

– Det er ikke mye man trenger for å finne roen. En kaffekanne og litt frokost er alt som skal til, forteller Solveig, og heller kaffe i koppen.

Hun har dekket opp med nybakt brød, egg og ost på plattingen mellom de to hyttene, «Nyperosa» og «Håpet».

Det har blitt søppelhytte på Svalbard og på Hvaler. Nå er det eik, osp og einer som har skapt et skogseldorado i furua. Den ene hytta til Solveig har nå blitt til 18. Det ene året har blitt til sju.

De to hyttene er bygd av eik, osp, einer. Furu er kløyvd, taket er laget av kvalitetsfuru dyppet i tjære.

– Jeg vil invitere til en kveld mellom trærne. En natt i «Nyperosa» og en dag i «Håpet», smiler hun.

For den gamle eika måtte bli kronen i kapellet «Håpet», bjørka har blitt tapet og grenene gjør jobben som binningsverk.

Interessen for de 18 hyttene til Solveig har vært enorm.

– Jeg har vært så spent på om folk ville ta meg og hyttene på alvor. Men det har de gjort. Folk vil bo i en enkel seng og se utover havet. Alle hyttene mine har hatt lange ventelister for å få overnatte, forteller hun.

Det er ikke akkurat norsk tradisjon å bygge elskovsreder i nasjonalparker, og hun var redd det skulle bli flaut. Det ble det ikke.

– Et ektepar på over 80 fortalte meg at de hadde hatt den beste natten i sine liv i «Nyperosa», fordi de hadde kommet så nær hverandre. Noen har også begynt å grine når de har fortalt hvordan det var å sove i en av hyttene.

– Hvorfor tror du det er sånn?

– Jeg tror folk snakker om ting de ikke har snakket om før. Man tør å være litt inn til beinet i naturen.

– Hva tenker du man kan oppnå ved å overnatte her?

– Jeg tenker at man justerer seg. Det er en justering. Jeg håper man kan reflektere litt over hvor mye vi trenger for å være lykkelige. De fleste som kommer hit, skjønner det. Vi trenger egentlig ikke så veldig mye.

– Et hemmelig sted

4. juni var det offisiell åpning av «Nyperosa» og «Håpet». 20. juni for folk flest.

Helena von Bothmer eier Kosters Trädgårdar, som står ansvarlig for utleie. Hun forteller om stor interesse lenge før de to hyttene åpnet.

– De er populære blant lokalbefolkningen her på Koster. Det har vært mange skoleturer hit og barna leker i hytta alene eller med sine foreldre. Mange foreldre legger også søndagsturen til de to hyttene, forteller hun.