Trond Henriksen og fengselsdirektør Are Høidal
Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK

Et fengslende møte

Fengselsdirektøren gav aldri opp troen på «Norges farligste mann». I 30 år har Trond og Are fulgt hverandre. På hver sin side av loven.

Lokalene til Radio Prime i Halden ligger rett ved Norges fineste gjestehavn. Står du på brygga ser du opp mot Fredriksten festning. Snur du deg til høyre speider du ut over Iddefjorden og grensen til Sverige. Hjørnet på bygningen bak oss er av glass, og i glassburet sitter Trond Henriksen og prater inn i en mikrofon. I dag er han programleder på radio. På 90-tallet ble han kalt «Norges farligste mann».

Inn i studio kommer en kar i uniform. Are Høidal er direktør i Halden fengsel og kjenner Trond Henriksen godt etter å ha fulgt hverandre i 30 år.

Høidal er høyreist, autoritær. Torsdag ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for den norske kriminalomsorgen. Han strekker ut hånden og smiler.

– Takk for sist.

Trond Henriksen og fengselsdirektør Are Høidal i studio hos Radio Prime

HYLLEST: Tidligere innsatt Trond Henriksen mener fengselsdirektør Are Høidal det er fullt fortjent at Høidal har blitt tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsasts for den norske kriminalomsorgen.

Det er tre år siden Trond Henriksen satt inne i Halden fengsel. Det var slik han begynte med radio. I det som har blitt omtalt som verdens mest humane fengsel, fikk Henriksen muligheten til å starte ett nytt liv med fast jobb som radioprogramleder. Men veien hit har vært lang.

Et brutalt møte
Året er 1984. Are Høidal er jusstudent med sommerjobb som fengselsbetjent i Oslo fengsel, avdeling Bayer, mottaks- og varetekstenheten. Noe av det første som møter han er et voldsomt opprør.

– De innsatte gikk amok, forteller Høidal.

– I front for dette opprøret stod Trond Henriksen, 16 år gammel.

Trond begynner å humre. Det er vanskelig å si om han er flau eller stolt.

– Hele blokka på Bayern, en blokk med 100 celler, ble knust til pinneved, forsetter Høidal.

– Nå får jeg skikkelig dårlig samvittighet, avbryter Trond.

Men han husker det som skjedde godt. Det var en helt annen tid å sitte inne på.

– Det var så utrolig deilig å få knuse noe, ikke mennesker, men fengselet, det du hata så utrolig mye. Det var et heftig opprør, men jeg liker ikke at du sier at jeg stod helt i spissen Are.

Trond Henriksen

BILTYV: Trond var kun 14 år og tre uker gammel første gang han ble sendt i fengsel. Da hadde han allerede rukket å stjele 45 biler.

Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK

Trond smiler, men fengselsdirektøren er sikker i sin sak. Trond stod i spissen og opprørsgjengen ble fraktet ned på politihuset.

– Jeg hadde ettermiddagsvakt på politiarresten og skulle passe på denne gjengen. Så gikk jeg hjem den kvelden og så på nyhetene og der var det oppslag om at hele den gjengen der hadde rømt fra politihuset, sier Høidal. Han peker på Trond. I munnviken ligger et vennlig og lurt smil.

– Ja, det var tider det Are Høidal, ler Trond.

Han forteller at en av de innsatte klarte å dirke opp celledøra og åpnet opp for de andre. 12 fanger rømte.

– Men jeg greide ikke å rømme den gangen, jeg ble dratt i håret på vei ut. Jeg husker det veldig godt. Jeg tenkte «friheten» og var på vei til å hoppe ut fra politistasjonen. Jeg var nummer 13.

– Ja, men du var på vei ut, slår Are fast.

– Joda, jeg var det, innrømmer Trond.

– Det var en brutal start på et, etter hvert, ganske hyggelig bekjentskap, sier fengselsdirektøren.

Trond Henriksen

ETTERSØKT: Trond Henriksen ble jaktet på av væpnet politi over hele Sør-Norge etter gisseldramaet i Horten på begynnelsen av 90-tallet.

Foto: Faksimile VG

Bankran og kidnapping
Trond Henriksen har en fortid med rus, bankran og kidnapping bak seg. Han har vært inn og ut av fengsel i 30 år. 12 av dem har han tilbrakt bak murene. Are Høidal har gått fra fengselsbetjent og jusstudent til leder i Halden fengsel. Trond har gått fra å være narkoman til å bli radioprogramleder.

– Jeg kaller Are for «pappa», sier Trond.

– «Fattern» har fulgt meg gjennom hele den kriminelle barndommen min, ungdomstiden og oppover. Han har vært der, passa på meg, kjefta på meg når det har gått dårlig og brydd seg på en veldig fin måte.

Trond har fortalt sin historie mange ganger. Han har vært synlig i media og engasjert i hvordan norsk kriminalomsorg har utviklet seg siden 80-tallet. Han var en av de yngste som ble satt i fengsel i Norge, bare 14 år og tre uker gammel. Den kriminelle lavalderen på den tiden var 14 år, og i de første tre ukene som fjortis rakk Trond å stjele 45 biler. Han har fulgt utviklingen av det Norske fengselssystemet fra innsiden. I 1995 var han med i dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke», og Knut Storbergets bok «Det er dine øyne jeg ser» er basert på deler av livet hans. På begynnelsen av 90-tallet ble Trond kjent som «Norges farligste mann».

– Det var en episode som skjedde i Horten, forteller Trond.

Han og en kamerat hadde utblitt fra permisjon på Ullersmo, og hadde vært på rømmen i 100 dager.

– Vi var rusa på amfetamin, og plutselig kom det to folk hoppende ut av et buskas midt på natta. Han ene hadde en maglight, og jeg trodde det var en klubbe, og at de skulle rane oss. Jeg trakk en gammel Luger jeg hadde i lomma og sa «legg deg ned, legg deg ned». Det viste seg å være en politimann. Det var helt forferdelig.

Henriksen og hans kompanjong tok med seg politimannen og en båtvakt i bilen, og kjørte dem langt opp på fjellet. Der slapp de dem fri.

– Det ble et vanvittig rabalder. Når du kidnapper en politmann og en båtvakt kommer det høyt i nyhetsbildet. Mediene forsøkte å overgå hverandre i å fortelle hvor farlige vi var, hevder han.

Trond ble en kriminell kjendis på bakgrunn av denne episoden og alle medieoppslagene. De som kjente Trond på innsiden av murene bare lo av dete stempelet.

– Jeg synes det var et veldig urettferdig stempel å få. Det gjorde ikke så mye for meg, jeg satt i fengsel, men for familien min var det veldig voldsomt. De måtte flytte fra barndomshjemmet fordi naboene var så frustrerte. Jeg har aldri sett på meg selv som Norges farligste mann, sier Trond.

Høidal kremter og nikker. Han kjenner ikke igjen Trond som Norges farligste.

– Jeg kjenner mange farlige fanger, mye farligere enn Trond. Det er et helt urettferdig stempel, sier direktøren.

Trond Henriksen

TILBAKE: Her er Trond Henriksen på vei tilbake til Halden fengsel, selv om det egentlig er for tidlig for ham å komme på besøk.

Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK

En massiv mur
Trond har flere timer radiosending hver dag. Men dagen i dag er helt spesiell. Trond skal tilbake til Halden fengsel. Frivillig. Det er egentlig for kort tid siden Trond satt inne til at han får lov til å besøke fengselet, men på grunn av dette intervjuet, og en konsert med Hans-Erik Dyvik Husby, får vi lov til å slippe inn.

På vei til Halden fengsel bremser Trond sakte ned, 40 meter fra et gangfelt. En gammel dame i rullestol skal over veien. Han er fortsatt et stykke unna. Han hadde rukket det.

Vi kjører ut av byen og svinger av. Trond kan veien. Vi stopper på gjesteparkeringen. Foran oss ligger en massiv mur.

– At jeg kommer inn denne veien her et nytt. Det er litt rart å komme tilbake igjen, det skal jeg si.

Det er noen hundre meter fra parkeringsplassen og opp til inngangen. Vi går mot muren. Trond virker preget og gir fra seg et slags stønn.

– Jeg hadde en venninne som skulle besøke meg her. Hun knakk helt sammen da hun så den muren, forteller han.

– Den er veldig mektig når vi møter den nå. Kraftige saker foran oss. Jeg er ikke nervøs, men det er aldri behagelig å gå inn i fengsel for meg. Men Halden er et fint fengsel. Jeg var i Oslo i sommer, og det var mer ubehagelig, mener Trond.

Han stopper opp og tar seg god tid til å røyke ferdig. Høsten 2011 stod han utenfor denne muren og tok sin siste dose med heroin før han gikk inn i fengselet. Trond stumper røyken og går bort for å ringe på callinganlegget.

Halden fengsel er et nytt fengsel, og media her flere ganger gjort sammenligninger med cellene her og for eksempel rommene på et gamlehjem. Men muren rundt området, gitteret rundt luftegården og tilstedeværelsen av fengselsbetjentene gjør at det ikke er noen tvil. Dette er et fengsel. Selv om solen skinner og himmelen er blå henger det et tungt teppe over dette stedet. Det er umulig å bli upåvirket av disse murene. Det tar ikke mange timene før man føler seg innelåst, isolert.

Jeg gir terningkast seks til Halden fengsel

Trond Henriksen

Vi beveger oss langs gitteret til fotballbanen. Asfalten er ny, gresset grønt og trærne stikker opp på utsiden av murene. Et uteområde som minner om en skolegård.

– Etter seks år på Ullersmo så drømte jeg bare om å gå i oppoverbakke. Her er det oppoverbakker. Mye mer variert terreng, sier Trond.

Lyden av musikk presser seg ut av bygningen foran oss. Fengselsdirektør Are Høidal kommer oss i møte. I dag skal han samle 150 innsatte til konsert i Halden fengsel. Folk som er dømt for drap, sedelighet, grov vold og for å ha innført narkotika til landet. De innsatte kommer inn på rad og rekke, Høidal ønsker velkommen, fangene nikker tilbake. De setter seg pent ned på stolene og blir sittende gjennom hele konserten. Klapper og hoier mens Hans-Erik Dyvik Husby serverer Johnny Cash på norsk, med Halden Fengsel Blues som kronen på verket.

«Jeg hører toget komme, rett nedi svingen der
Jeg husker ikke sist sola skinte her.
Jeg er stuck i Halden fengsel, klokka gir meg bare sår.
Toget ruller videre, helt ned til Gøteborg»

Hans-Erik synger til vill jubel fra de innsatte.

– Kultur er veldig viktig for kriminalomsorgen. Det har Are alltid brent for, forteller Trond. Og de innsatte er ikke bare her for å se på. De er med og rigger lyd og lys, styrer showet og redigerer filmopptak etterpå. Jeg gir terningkast seks til Halden fengsel, sier Trond.

Konserten er over, de innsatte reiser seg rolig opp og rusler tilbake til cellene sine. De kjenner rutinen. Her er det ingen som prøver seg på noe.

Trond Henriksen og Hans-Erik Dyvik Husby i Halden fengsel

ERFARINGER: Trond Henriksen og Hans-Erik Dyvik Husby deler minner i luftegården til Halden fengsel.

Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK

Lot de innsatte skrive rapport
Det har skjedd mye i det norske fengselssystemet gjennom årene, og Are og Trond har både sett og bidratt til utviklingen. På slutten av 80-tallet var Høidal ferdig som jusstudent og hadde jobbet ett år i justisdepartementet. Han kom tilbake til Oslo fengsel som underdirektør og Trond satt på cella.

– Han hadde vært ut og inn et par ganger, men han var en gjenganger. Han hadde skikka seg litt og blitt programleder for «Guttas Radiomagasin». Oslo fengsel var tidlig ute med å lage innsatt-radio.

Høidal hadde et oppdrag fra justisdepartementet om å evaluere noen innstramningstiltak som hadde vært gjort i kriminalomsorgen. Han bestemte seg for å involvere «Guttas Radiomagasin» i denne evalueringen.

Trond fikk i oppdrag av meg å lage en egen rapport om hva de innsatte syntes om innstramningene, forklarer Høidal.

Dette var banebrytende og hadde aldri blitt gjort tidligere i kriminalomsorgen.

– Are var opptatt av at vi skulle lære ting, sier Trond.

Det ble opprettet en gruppe som het «innsattes evalueringsgruppe». Trond lagde spørreskjemaer, intervjuet innsatte og skrev rapport.

– Dette var helt unikt i kriminalomsorgens historie, at en direktør tillot at innsatte skulle lage en rapport om soningsforholdene, mimrer Trond.

Han er overbevist om at dette har vært avgjørende for resultatene i kriminalomsorgen.

– Are spurte de innsatte om hvordan de hadde det. Han tok oss med og viste oss respekt. Det var en helt ny måte å tenke på.

– Brukermedvirkning er et kjent begrep, men ikke innen kriminalomsorgen, sier Høidal.

Tidligere var styringen mer ovenfra og ned mellom fange og vokter.

– Jeg har en human innfallsvinkel til livet. Folk har gjort en brøler i livet, du skal ikke fordømme dem for det, du må lytte og ta dem på alvor, sier Høidal.

Dette var starten på en stor omveltning i det norske fengselsvesenet.

– Man forandrer ikke et tungt fengselssystem over natta, det er umulig. Men de innsatte ble etter hvert tatt mye mer med. Innsattes tillitsgrupper ble for eksempel opprettet rundt omkring i norske fengsler, forteller Trond.

Et par år senere var Høidal med en delegasjon til New York for å se på et narkotikabehandlingstilbud som heter ”Staying out”.

– Behandlingsapparatet ble importert inn i fengslene og tanken var at dette kunne være noe for Norge. 80-tallet var veldig brutalt. På 90-tallet begynte man å tenke mer humant, forteller fengselsdirektøren.

Færre havner bak murene igjen
Høidal kom tilbake, og det ble etablerte et samarbeid med Tyrilikollektivet i Oslo fengsel kalt «Stifinneren». Programmet finnes den dag i da og Høidal omtaler dette som Norges beste behandlingstilbud for narkomane bak murene. Trond havnet også der og det er denne tiden dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke» tar for seg.

– Det har betydd veldig mye å dra behandlingsapparatet inn i fengselet. Problemet har alltid vært når jeg har blitt løslatt, å stå utenfor den muren, å ta et valg selv. Det er ikke veldig lett. Du går tilbake til det miljøet du har en trygghet i, selv om det er et søppelmiljø så er det bedre å være en søppelkasse enn å være ingenting. Dette har vært med på å gi de gode tallene på tilbakefall som vi har i dag, sier Trond.

Ragnar Kristoffersen

FORSKJELLER: Forsker Ragnar Kristoffersen mener en tyveridømt har større risiko for å pådra seg en ny siktelse enn en voldsforbryter.

Foto: KRUS

Tallene for tilbakefall er imponerende, i følge Høidal. På 80-tallet var det cirka 70 prosent som havnet bak murene igjen etter å ha blitt løslatt, men nå er omtrent 30 prosent innom soning flere ganger.

– Det er veldig bra. Alle andre land ligger på over 50 prosent tilbakefall, forklarer Høidal.

Ragnar Kristoffersen som er forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter bekrefter tallene Høidal presenterer om dagens situasjon. Men han presiserer at det er forskjeller mellom ulike typer kriminelle. En tyveridømt har større risiko for å pådra seg en ny siktelse enn for eksempel en voldsforbryter.

– Men en ting kan vi slå fast. Det er en myte at de som er fengselsdømte alltid har større tilbakefall, enn de som får andre dommer, sier Kristoffersen.

Han viser til den nordiske målingen i 2010 som viste at dømte til samfunnsstraff ikke hadde lavere tilbakefall enn fengselsdømte.

Høidal har jobbet målrettet med å hindre at fengselsdømte havner bak murene igjen siden tidlig på 90-tallet. I 1995 var han med på å utforme en stortingsmelding om kriminalomsorg som snudde opp ned på systemet.

– Da kom den nye fengselsbetjentrollen, og det var en revolusjon. Tidligere satt fengselsbetjentene og observerte og var voktere, men nå brukes fengselsbetjentene i rehabiliteringsarbeidet. Kontaktbetjentordningen bidro til at alt snudde, og nå ser vi resultatene av det, mener Høidal.

– Det var som natt og dag, sier Trond.

– Nå kreves det lang utdannelse, og det at kvinner har begynt å jobbe der, gjør at det ikke blir et så maskulint miljø. Kommunikasjonen er bedre. Vi slutta å se på «blåskjortene» som fiender og satt i stedet og spiste middag sammen med dem. Kontaktbetjenten lager planer for deg gjennom hele soninga, nikker Trond.

Da Høidal begynte som ekstrabetjent på 80-tallet skulle ikke vokterne snakke med de innsatte eller bry seg med hvorfor de satt inne. Høidal skulle stå rett opp og ned og passe på at de ikke fant på noe tull. Så kom altså paradigmeskiftet.

– Nå er du miljøarbeider, blir kjent med den innsatte og får en relasjon som gjør at du oppnår tillitt. Da har du også god sikkerhet, mener Høidal.

LES OGSÅ:

Trond Henriksen med armene utslått foran Halden fengsel

'HJEM': Trond Henriksen har bodd store deler av livet sitt innenfor fengselsmurene. Han innrømmer at han kan savne cella når livet utenfor murene blir stressende.

Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK

«På kjøret» igjen
Etter Trond startet med «Stifinneren» mistet de kontakten. Are jobbet for departementet og Trond hadde syv gode år. Så møtte han veggen.

– Etter et samlivsbrudd havnet jeg på kjøret igjen. Jeg fikk en dom i Sverige som jeg måtte sone i Norge i et åpent fengsel.

I mellomtiden hadde Are blitt leder av Halden fengsel. Gjennom en felles kollega fikk han høre at Trond hadde havnet på kjøret og skulle sendes til åpen soning i et fengsel i Vestfold.

– Are grep inn og sa at jeg trengte å gå rusprogrammet i Halden fengsel, forteller Trond.

– Jeg visste at fengselet Trond skulle til fløt over av narkotika. Da var han ganske langt nede. Så da gjaldt det å få han opp igjen, legger Are til.

– Jeg hadde aldri fått de mulighetene der som jeg fikk i Halden fengsel. Det hadde ikke vært noen løsning. Takket være rusprogrammet i Halden fengsel, sitter jeg her i dag og har et fint liv. Det sier mye om hvordan Are er som menneske. Han kan kjefte på deg med respekt.

Så startet tilbakeføringen til samfunnet. I samarbeid med Ole Evenrud i Radio Prime, startet Høidal Radio Inside, og gav Trond muligheten til å jobbe med radio. Evenrud hadde ikke noen problemer med å gi en tidligere kriminell fast jobb.

– Jeg kjente han igjen fra tiden i Radio Inside og sa «du er jo en flink fyr, du kan jobbe her».

Ole Evenrud ba Trond om å forklare publikum om sin kriminelle bakgrunn allerede første sending.

– Da slipper du spekulasjoner. Det gikk et par uker og da var han en del av familien. Nå griller han byens ordfører hver fredag og lager god radio. Jeg var nervøs med en gang, og i begynnelsen hang det det en del raringer utenfor med bikkjer i slepetau som vi måtte jage, men det gikk seg gradvis til, forteller Evenrud.

Nye sjanser har vært avgjørende for Trond.

– Jeg har mange å takke for at de har gitt meg sjansen til et vanlig liv, sier han. Om jeg har fortjent det? Jeg vet ikke. Jeg har vel egentlig ikke fortjent eller forventet noe godhet fra noen, men det har jeg fått. Jeg er glad for at jeg har fått muligheten.

Trond Henriksen

TRYGT: Trond beskriver seg selv som en sjenert mann. Men når han setter seg bak mikrofonen i radiostudioet kan han snakke til tusenvis av mennesker uten problemer.

Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK

Tilgivelse
Forsker Ragnar Kristoffersen mener at tilgivelsesevnen er høy blant det norske folk.

– Norge er et humanistisk land med lite straffeorientert tenkning i befolkningen. Det samme gjelder politikerne våre. Nordmenn glemmer også lett.

Han mener de innsattes kriminelle bakgrunn har mindre å si når de først kommer tilbake til samfunnet og velger et kriminalitetsfritt liv.

– Det er få som blir utstøtt. Selvfølgelig kan det forekomme i grove volds og sedelighetssaker, men de er i mindretall. Jeg intervjuet en vinningskriminell narkoman som var lei av dette livet en gang. Hadde lyst til å komme seg bort fra miljøet og rusen. Han tok kontakt med en bonde, la kortene på bordet og spurte om jobb. Bonden sa: «Du kan starte i morgen».

Vi er tilbake i studio der Trond forbereder seg til sending. Han har faste rutiner, går på jobb hver dag, møter gode kollegaer og bruker seg selv i programlederjobben.

– Rammene er alfa og omega for livet mitt. Hadde jeg ikke hatt det, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. At de har turt å satse på meg er kanskje det mest imponerende. Jeg har ikke hørt noen dårlige tilbakemeldinger. Folk flest er veldig positive.

Trond er engasjert i baksiden av samfunnet. Han vil bidra til å gi et større perspektiv.

– Det er viktig for meg å kunne dra fram baksiden av samfunnet og vise den generelle haldenser at sånn er livet der nede. Vi må bevisstgjøre oss om den delen av samfunnet. Det er en takknemlig oppgave og det tror jeg folk setter pris på. Det er fint å få det fra noen som har gått i disse mokasinene, nikker han.

Jeg kunne vedda en million med Are på at jeg aldri kom til å havne i fengsel igjen

Trond Henriksen

Framtiden
Trond Henriksen har tatt vare på sjansen han har fått denne gangen. Foreløpig. Han har samboer, og en mor som er stolt av sønnen sin.

– Er det noen jeg skal si unnskyld til i livet mitt er det først mor. Hun har opplevd utrolig mye kjipt. Politi har sparket inn døra med maskinpistol på jakt etter meg, biljakter..

Trond stopper opp, tenker seg om.

– Hun har aldri slått hånden av meg. Jeg ville ikke være hjemme, jeg lå heller i en container enn å dra hjem, men jeg var alltid velkommen. De seks årene jeg satt på Ullersmo kom hun på besøk hver uke. Nå er mamma veldig fornøyd, og jeg har det veldig fint.

Fengselsdirektøren og Trond sitter på pauserommet til Radio Prime. Et enkelt kjøkken, med en sofa i hjørnet og et lite rundt bord. De drikker kaffe og spiser hvert sitt skolebrød. Are Høidal framstår mer og mer som en farsfigur. Og han har fulgt mange som Trond opp igjennom yrkeslivet. Trond er ikke unik, men de har et spesielt forhold.

– Jeg håper at han denne gangen får det til. Jeg har fulgt Trond gjennom 30 år med forskjellige soningsforløp. Han har hatt sine sprekker, men denne gangen er jeg optimist. Det ser veldig bra ut, sier Høidal.

– Jeg kunne vedda en million med Are på at jeg aldri kom til å havne i fengsel igjen. Nå kommer jeg aldri noen gang til å si «aldri igjen». Det er viktig å være usikker og ha «garden» oppe. De kreftene det er snakk om når du har vært heroinist er sterkere enn menneskets sultfølelse. Jeg tørr ikke si «aldri» fordi jeg er redd for å sovne. Jeg er redd for å tryne en gang til. Fremtiden ser veldig lys ut. Jeg har aldri hatt det så fint som jeg har det nå. Og så er det en fordel til. Jeg begynner å bli eldre, og jeg føler og tror at alderen har gjort meg litt klokere.

Sjansen for tilbakefall er mindre, jo eldre man blir.

– Tilbakefallsprosenten faller radikalt etter fylte 40, forklarer forsker ved kriminalomsorgens utdanningssentral Ragnar Kristoffersen.

– De har ikke lenger helse og ressurser til å drive med kriminalitet. Spenningen er over og mange av vennene deres er døde. De som har klart seg har stiftet familie og fått seg jobb og bolig. De aller fleste kommer seg før eller siden ut av runddansen som følge av modning og helsemessige årsaker.

Det å sone er ikke noe gøy lenger. Det vil man unngå. Eldre tenker også mer på konsekvensene ifølge Kristoffersen.

Stillheten
Det har skjedd mye siden Trond startet opprøret i Oslo fengsel i 1984. Oppturer og nedturer. Men er dette et vennskap? Det høres umulig ut.

– Jeg deler ikke veldig personlige ting. Men at jeg har barn, hvilke fritidsinteresser jeg har og hvor jeg bor, det snakker vi om, forklarer Høidal.

– Are forteller jo ikke meg om detaljerte ting i livet sitt, det skulle bare mangle, skyter Trond inn.

– Han er fengselsleder, og jeg har vært innsatt. Jeg ser ikke på Are som bare en god fengselsleder, men også som en god venn. Vi har tråkka oppå hverandre i 30 år og man går ikke upåvirket hen av det. Men han må ha en naturlig avstand til meg. Det har nok vært jeg som har snakket om mine frustrasjoner, sier Trond.

Are Høidal har et lurt smil. Han skifter mellom å være alvorlig og lattermild. Men autoriteten opprettholder han uansett situasjon.

– Jeg har aldri hatt noe privat omgang med noen eks-innsatte gjennom de årene jeg har jobbet i kriminalomsorgen. Jeg prater med Trond i embets medfør og på grunn av samarbeidet med Radio Prime. Noe privat er det ikke snakk om, det er jeg veldig tydelig på.

De er et merkelig par. Henriksen tripper litt i stolen på pauserommet. Han må forberede radiosendingen som starter om en drøy time. Are Høidal skal på jobb, som direktør i Halden fengsel, der nye innsatte venter på å føres tilbake til det norske samfunnet. Høidal strekker ut hånden og takker for seg. Trond går inn i glassburet sitt og setter seg foran dataskjermene og miksebordet.

– Jeg skal fortelle deg en hemmelighet, sier han. Jeg er veldig sjenert. Jeg liker egentlig ikke å snakke om meg selv. Jeg kan sitte på radio å snakke til mange tusen mennesker, men jeg liker å kunne få lov å gå hjem og bare være meg selv. Det blir så mange inntrykk hver eneste dag.

Trond leter fram en jingle, en kjenning som forteller lytterne hvilken radiokanal de hører på.

– Det er sikkert en skade fra alle årene i fengselet, fortsetter han.

– Mesteparten av tiden i fengsel er man låst inne, jeg liker ikke å sitte i fengsel, men jeg liker tiden for meg selv.

Trond finner jinglen og spiller den av. «Dette er Hank von Helvete og du lytter til Radio Prime med Norges farligste mann».

Han smiler og forsikrer om at det er sarkastisk ment.

– Savner du fengsel?

Trond må tenke seg om.

– Det spørsmålet har jeg aldri fått. Når livet blir veldig stressa utenfor kan jeg savne den låste celledøra, og det å være helt for meg selv. At ingen kan plage meg med telefoner, e-mail – eneste callingapparatet til fangevokteren som sier at det er middagstid. Men det har vært perioder i livet at det har vært så stressende at jeg har tenkt: gi meg en dag på cella. Det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg savner ikke fengselet. Da savner jeg kanskje en arena hvor jeg kan slappe helt av.

Han snur seg mot miksepulten. Det er konkurransetid på Radio Prime. Trond Henriksen drar opp mikrofonspaken og begynner å prate.

Slik at hele Halden kan høre han.

Trond Henriksen står ved siden av fengselsdirektør Are Høidal i Halden fengsel

VENNSKAP: Trond Henriksen og fengselsdirektør Are Høidal i Halden fengsel har fulgt hverandre på hver sin side av loven i 30 år. Det har det blitt et sterkt vennskap ut av.

Foto: Per-Jørgen Olsen/NRK