Hever glasset for global oppvarming

Etter kun en drøy halvtime på toget fra London, føles det nesten som om vi kjører rett inn i Lyon-dalen i Frankrike, eller kanskje en av de enorme vingårdene i California.

Vinranke på vinranke går gjennom landskapet på begge sider av toglinjen. Men vi er stadig rett utenfor London, i Surrey.

Ved foten av Box Hill, kjent som del av sykkelruten under OL i 2012, ligger vingården Denbies. En familieeid gård som har drevet med vin siden midten av 1980-tallet. Nå venter noen svært hektiske uker her. Eller snarere enda mer hektiske uker.

Selv om ikke en eneste drue er plukket ennå, kommer turister i hopetall for å se på produksjonen, besøke museet eller handle lokalt produsert vin og grønnsaker. Parkeringsplassen er smekkfull en helt vanlig formiddag.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Global vinoppvarming

Chris White er daglig leder på vingården, og er andre generasjons vinbonde.

Familien kjøpte gården på 80-tallet, den gang det ble drevet med svin i området. Men landbrukspolitikken var i endring, og de nye eierne valgte å satse utradisjonelt. I dag har de den aller største vingården i øyriket, og står for en betydelig del av den samlede britiske vinproduksjonen.

Vinbonden kjører oss gjennom druerankene, og forteller ivrig om hvilke druer som er plantet hvor. Ikledd slips, dress og sorte lakksko, som seg hør og bør for en engelsk daglig leder, uansett bransje.

– Her har vi to tyske varianter, forklarer White bak rattet.

– På høyresiden har vi Reichensteiner, på venstre siden en type som heter Müller-Thurgau, den trives veldig godt her i England. Müller-Thurgau er veldig aromatiske, så de er veldig god å blande inn i vinene. De gir en veldig søt vin, eller medium tørr, så de er veldig gode druer.

Og det er plass til mange slags druer på det over 100 hektar store området. Her finnes velkjente druer som Chardonnay, Bacchus, Reisling, Pinot Noir. Men også nye typer testes til stadighet ut.

– Vi drar faktisk fordel av den globale oppvarmingen. Global oppvarming er selvsagt ingen god ting, men vi har hatt nytte av den. Druene blir bare bedre og bedre, år for år, sier White.

I bakgrunnen durer en traktor rundt og sprøyter druene. Man er redd for sykdommer på druene, selv om det største problemet her nede i øyeblikket er hjort og rådyr som like å komme innom for noen munnfuller.

Denbies ligger om lag på samme breddegrad som Frankrikes Champagne-region, og har en tilsvarende type jordtype som egner seg svært godt for drueproduksjon.

De engelske vinprodusentene lager hovedsakelig musserende vin, altså vin med kullsyre, og konkurrer dermed mot veletablerte merker som Champagne, Cava og Prosecco.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Venter kjempehøst

Selv om det er et umiskjennelig drag av høst i luften nå, i andre halvdel av august, har Storbritannia lagt bak seg en av de varmeste somrene siden målingene begynte i 1910. I juli var gjennomsnittlig dag- og nattetemperatur på over 16 grader, det har gjort underverker på druene.

I London sentrum, nærmere bestemt utenfor det tradisjonsrike luksusvarehuset Fortnum & Mason, kjent for sine 300 år lange forbindelser til kongehuset, møter NRK markedsdirektøren i English Wine Producers, Julia Trustam Eve.

Hun smiler fra øre til øre etter hvert som nyhetene om gode avlinger strømmer inn fra vingårdene.

– Helt siden i våres har det kommet inn svært lovende rapporter, ennå er det noen uker igjen, men alle de jeg har snakket med forteller om høy kvalitet på druene, kanskje blir det en ny rekordhøst, gliser hun.

Fjoråret ble tidenes beste for de engelske vinprodusentene, med 4,5 millioner flasker.

Et svært beskjedent antall, sammenlignet med de mer etablerte vinlandene, men samtidig en kraftig vekst på bare noen få år. Da hadde de britiske vingårdene en årlige produksjon som var en tredel av fjorårets.

Julia Trustam Eve sier hun regner med at produksjonen kommer til å øke til 5–7 millioner flasker de nærmeste årene.

Til sammenligning produseres det om lag 380 millioner flasker champagne i året, så engelskmennene er fortsatt lilleputter.

Så godt som alle britiske butikkjeder selger engelsk vin, også eksklusive forretninger som Fortnum & Mason.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Mindre skepsis

Tilbake hos Denbies i Surrey er Christ White på vei inn i hjertet av vingården, nemlig produksjonslokalene. Der står enorme ståltanker opp til taket, mens vinfat i tre står sirlig på rekke og rad.

Ansatte er i ferd med å rulle ut flere av dem på gårdsplassen for å rengjøre dem og ha dem klare til årets avlinger.

En av dem snakker med en tykk australsk aksent, han jobbet tidligere på vingård i Australia, men har nå hendene fulle her. Han er langt fra den eneste utenlandske arbeideren.

– Vi har overraskende nok også folk på praksis fra både Tyskland og Frankrike, som vil se hvordan vi jobber her i Storbritannia.

– Vi er en av de største privateide vingårdene i Nord-Europa, så derfor har vi en størrelse på produksjonen som mange synes er spennende, sier Chris White.

– Men tanken på engelsk vin fremstår unektelig som fremmed for mange?

– Det er mye stigmatisering av engelsk vin, innrømmer White, og legger til at kvaliteten i tidligere år ikke var kjent for å være av den beste.

Etter hvert som produsentene ble større og mer profesjonelle, endret ting seg.

– Hvert år vinner vi priser i internasjonale konkurranser med blindtester, hvor dommerne ikke vet hvor vinene kommer fra, forteller Chris White fornøyd, og legger til at rosévinen deres ble kåret til den aller beste for to år siden.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mesteparten bli hjemme

Til tross for gode skussmål hos ekspertene, forblir likevel mesteparten av vinen på De britiske øyer. Men ikke fordi den ikke er salgbar, forsikrer produsentene selv. Etterspørselen på hjemmemarkedet er så høy at produsentene sparer mye penger på frakte vinen over korte avstander fremfor å konkurrere internasjonalt.

Ettersom stadig nye druetyper introduseres på vingårdene, takket være de varme sesongene, vokser også produksjonen «dramatisk», men noen storeksportør blir de neppe med det første.

– Det vil nok ta mange år før det blir noe særlig eksport, vi sliter ennå med å tilfredsstille hjemmemarkedet. Men vi eksporterer til noen nisjemarkeder, som Abu-Dhabi og Japan, og det vokser år etter år.

– I løpet av de neste 20 årene kan vi nok eksportere langt mer enn det vi gjør i dag, mener White.

Snur puben ryggen

Engelskmennene er tradisjonelt kjent for å brygge – og ikke minst drikke – store mengder øl hvert år.

Selv om mikrobryggeriene stadig lever godt på salg av «real ale», stenger mange puber dørene, eller blir forvandlet til vinbarer og restauranter. Det kan se ut som mange nå foretrekker å holde i stettglass fremfor en pint.

– Vinkonsumet i Storbritannia øker år etter år, forteller Julia Trustam Eve i English Wine Producers.

– Vi importerer også store mengder vin, og har et godt rykte på oss som konsumenter. Samtidig mener jeg også at vinen vi selv produserer har en kvalitet som er fullt på høyde med de fleste utenlandske, legger hun ubeskjedent til.

Vinbonden i Surrey mener at den britiske kulturen er i ferd med å endre seg.

– Drikke på puben pleide å være en ting alle gjorde, nå skjer det mer på boutique og restaurant. Drikkevanene har endret seg, vi drikker mer vin enn øl, og jeg tror det vil fortsette å være slik.

Så spretter White korken på en flaske til ære for fotografen, heller den i et glass og berømmer fruktigheten etter et par slurker.

Nå håper han og de andre vinprodusentene at temperaturene holder seg høye, både på natten og om dagen noen uker til, slik at vinhøsten blir som de håper.

Alle som produserer vin husker katastrofeåret 2012 da frosten tok knekken på store deler av avlingene. Kanskje hjelper den globale oppvarmingen dem denne sesongen.