Den islandske fotball-snarveien

«Kampdag!! Har spilt mot de fleste lagene i Pepsi-ligaen nå. De andre lagene har 1-2 gode spillere. Vi har MANGE. #goodfeeling».

Det er 16. juni 2012. Jon André Røyrane har lagt igjen en melding til sine 64 følgere på nettstedet Twitter. Han er fotballspiller i den islandske eliteserieklubben Selfoss, og er på vei til Reykjavik for å spille kamp. Han føler seg uovervinnelig.

Selfoss har seiret to kamper på rad, og Røyrane spiller fast på laget. Når dommeren blåser i gang kampen om få timer, rettes fotballspeidernes øyne mot han. Dét vet Røyrane godt. Det er derfor han er her. 30-åringen har dratt til Island for å ta snarveien til norsk toppfotball.

Sagaen som fortelles på norske innbytterbenker

Det foregår nemlig en fotballrevolusjon på øya like sør for polarsirkelen. Islandsk fotball scorer høyt blant klubber i Europa. Vulkanøya spyr ut proffer til de beste europeiske ligaene, og i høst overrasket landslaget med å komme på andreplass i VM-kvalifiseringsgruppe E – flere poeng foran storebror Norge.

Hele 15 islendinger er denne sesongen klare for eliteserien her hjemme i Norge. Men det går også spillere andre veien. Sagaen om Island har allerede blitt fortalt på norske innbytterbenker i lang tid. På øya som er mest kjent for sine underjordiske fjell, varmekilder og månelandskap utspiller det seg også et drama på fotballbanen. Det er underdogenes scene.

Jon André Røyrane (30) fra Hatlestrand og Robert Sandnes (21) fra Hessa i Møre og Romsdal hadde ofret mye for å bli best i Norge, men fikk beskjed om at de ikke var gode nok. På Island brukte de bare én uke – på prøvespill. I 2012 var de plutselig utenlandsproffer og eliteseriespillere på Island – i en liga som dog holder et vesentlig lavere nivå enn den norske eliteserien. Men Røyrane og Sandnes var ikke kommet for å bli. Island-reisen var ikke mer enn en slu plan, et springbrett og en medspiller på veien.

De skulle bli sett. Oppdaget på nytt av agenter og speidere. For så å ta den norske eliteserien eller – aller helst – en europeisk storliga med storm.

Dette er historien om to spillere med ett mål for øyet. Der den ene spilleren scorer og den andre bommer.

Utålmodigheten, drømmen og virkeligheten

Robert Sandnes har skuddfoten på gasspedalen. Den hvite Hyundai i10-modellen kjører fryktløst gjennom et lyskryss på gult. Den 21 år gamle sjåføren er ikke spesielt lang, men han sitter likevel litt sammenkrøpet foran rattet.

– Drømmen er å bytte ut Hyundaien med en amerikansk bil. Aller helst en Mustang, smiler han, og legger litt mer av kroppens tyngde på gasspedalen.

Høytalerne serverer U2 og overdøver det som finnes av motor under panseret på den lille hvite bilen. Bono har akkurat dempet stemmen etter å ha nærmest skreket til de islandske radiolytterne at dagen er helt fantastisk.

«You’re on the road, but you’ve got no destination».

Sandnes blinker til høyre. Han vet akkurat hvor han skal.

– Oppholdet her føles egentlig som en veldig lang treningsleir. Det er helt merkelig, sier han.

På Island trener han seg opp til å få kontrakt med en norsk eller en europeisk klubb i en anerkjent fotball-liga. Spør man Sandnes hva som er drømmen hans, svarer 21-åringen at det er å bli best mulig. Spør du han en gang til, svarer han:

– Tyskland og Bundesliga.

Fotballens mekka. Der fortballstjernene, pengene og de store publikumsmassene bor. Og i garasjen hans skal det altså stå en amerikaner med litt størrelse.

Realiteten er at 21-åringen har spilt fotball på Island i to sesonger. Og utålmodigheten begynner å bre seg i kroppen. Dette kan faktisk bli hans siste sjanse til å lykkes som fotballspiller. Å jobbe på supplybåt omgitt av flere meter høye bølger, frister mer enn å spille i lavere divisjoner i Norge, synes matrosen fra Hessa.

Sandnes ble tidlig spådd en stor karriere som fotballspiller. Han spilte fire kamper for eliteserieklubben Aalesund i cupen og Europaliga-kvalifiseringen i 2011-sesongen. Debutkampen ble vunnet 8-0, men så kom nedturen:

Talentet var ikke god nok for A-laget, og resten av sesongen gikk med på reservelagskamper i andredivisjon. Unggutten fikk nok og ville bort. Plutselig ringte en av Ålesunds fotballfjes som kjente til en klubb på Island som var interessert i å la han forsøke seg.

– Jeg tenkte «hva faen? Jeg kan jo ikke gjøre det?».

Men Sandnes overbeviste seg selv om at det var det rette å gjøre. Kort tid etter satt han i en kald bil og kikket med store øyne på det endeløse, snødekte månelandskapet som møtte han på veien fra flyplassen i Keflavik. Da angret han, men det gjør han ikke nå lenger. Av flere årsaker …

– Det er kulere å si at man er proff på Island enn å måtte spille i norsk første- eller andredivisjon.

Han ler lavmælt.

– Utenlandsproff … Jeg føler meg egentlig ikke som en utenlandsproff. Island er jo omtrent som Norge.

Agentjungelen Island

Etter at øya midt ute på Nordatlanteren virkelig kom til syne på fotballkartet, har nærmest alle islandske fotballspillere skaffet seg en agent. De dresskledde mennene skal hjelpe spillerne med å komme seg ut i den store verdenen.

Det sies at så godt som alle islendinger vil spille fotball alle andre steder enn på Island, og mange av dem klarer faktisk å komme seg bort. Nasjonen med drøye 300.000 innbyggere hadde 60 spillere på et eller annet lag ute i Europa i 2012, ifølge Dagsavisen. Norge med nesten 5 millioner innbyggere kan i dag skilte med nesten samme antall utenlandsproffer, ifølge Fotballposten.org.

Islendinger har blitt populære blant europeiske klubber på grunn av innstillingen og mentaliteten som mange av dem har, sies det. De er selvfølgelig også dyktige med ballen. Men de er kjent for å løpe til de spyr, og de gjør som de blir fortalt.

I tillegg er de svært billige. Men et helt lag med menn av dét formatet, har til nå ikke vært en suksess. I hvert fall ikke i klubbfotballen. Det kan trolig de fleste lagene i Ùrvalsdeild – den islandske eliteserien – skrive under på. Derfor tar øyas fotballklubber gledelig imot norsk hjelp. I 2013 spilte hele seks nordmenn profesjonelt på øya.

Jon André Røynane tar en slurk av kaffekoppen og smiler lurt.

– Islandske spillere er aggressive. De er rett og slett knallharde. Også har de skjegg, sier han.

Det er på grunn av disse gærningene han er her. For når islendingene er så populære som de er, kommer det speidere fra blant annet norske, danske, nederlandske og belgiske klubber på kampene.

– Når du har vært litt for lenge i Norge samtidig som det ikke har gått akkurat som du tenkte, kan man dra til Island for å spille fotball. Skyte litt fart i karrieren, og få klubber i Norge til å åpne øynene igjen, sier Røyrane.

Tungvint, tenker noen. Vår siste mulighet, tenker Røyrane og Sandnes.
Da 30-åringen var en liten gutt på løkka hjemme i Hatlestrand, kom drømmen om å løpe med ballen i beina på mektige Camp Nou – Barcelonas hjemmebane.

Han har etter hvert innsett at den drømmen trolig glipper. Det er rett og slett litt for stor nivåforskjell mellom Island og Spania. Nå sikter han litt lavere.

– Jeg har lyst til å dra tilbake til Norge for å spille fotball. Og det er egentlig bare én klubb jeg har lyst til å spille for – og det er Sandefjord, sier Røyrane.

Han forelsket seg i klubben da han spilte for dem mellom 2006 og 2007. Lillebror Ørjan (25) har vært i Sandefjord helt siden 2006, og Røyrane drømmer om å styre midtbanen med lillebroren en gang i fremtiden.

– Det har noe med byen og kjemien med alle de som jobber i klubben å gjøre. Jeg trives veldig godt der, sier han.

«Ingen kan stoppe meg»

Vi går litt over ett år tilbake tid. Uttykket «det går troll i ord», har sjeldent vært mer passende. Selfoss – klubben til både Røyrane og Sandnes – tapte faktisk kampen etter Røyranes Twitter-melding. De tapte også neste kamp. Og nå er Selfoss blitt til et bunnlag i den islandske eliteserien. Men Røyrane og Sandnes står skulder ved skulder i kampen mot nedrykk.

Det er september 2012. Selfoss ligger under 2-1 mot Stjarnan og de to nordmennene løper som to gærne islendinger på kunstgresset. Oppover og nedover. Til høyre og til venstre. Den kalde høstluften og den sure vinden går rett gjennom den lyseblå og hvite drakten. Klokken tikker fort mot pause og en varm garderobe når en høy ball kommer i retning Røyrane. Midtbanespilleren slår om og de oransje fotballskoene går som trommestikker mot det grå-grønne plastgresset.

Han når ballen, skyter og stuper over beina til Stjarnan-keeperen. En blanding av jubel og stønn høres fra publikummerne, og lagkameratene hiver seg rundt halsen på nordmannen. Sandnes løper mot Røyrane og gir han tre slag på skulderen. Røyrane snur seg mot tribunen, kysser de svarte vantene og slår armene ut mot de få som jubler på tribunen.

Ingen kan stoppe meg, tenker han.

«Gamlehjemmet»

Per Bredesen (83) regnes for å være den første nordmannen som dro til utlandet for å spille profesjonell fotball. Bredesen forlot Ørn Horten i 1952 til fordel for Italia og Lazio, og ble i landet i over ti år. Mange har i årene etter fulgt i Bredesens fotspor ut av Norge for å prøve lykken som fotballspiller. De aller fleste drar til England, Tyskland og Sverige.

Samtidig som det er blitt flere og flere fotballproffer i verden, har budsjetter, lønninger og salgssummer økt betraktelig siden Bredesen ble proff i 1952. Nå til dags er ordet «utenlandsproff» ikke noe man bare forbinder med fotball, men kanskje også luksuriøse villaer, modellkjærester og røde ferrarier.

Fulham-spiller Brede Hangeland tjener rett i underkant av svimlende 20 millioner kroner i året, ifølge de norske skattelistene. Men oppmerksomheten og pengene er langt i fra en fellesnevner for alle de 52 norske utenlandsproffene.

De store landskapsbildene hjemme i leiligheten til Jon André Røyrane og romkamerat Steffen Haugland (26) kan ta pusten fra de fleste. Ikke på grunn av den dramatiske naturen som vises i maleriene, men på grunn av mengden bilder – og gullrammer. De få meterne på stueveggen som ikke er prydet av islandsk natur, er dekket av unge fjes med reguleringer og en smilende familie.

Oppå den brune kommoden ved siden av TV-boksen i stuen står det pyntegjenstander i glass. Små engler og store vaser. Kanten på stuebordet har utskjæringer som står i stil med blondene på de hvite gardinene i stuevinduet.

– Vi kaller det bare for gamlehjemmet.

Røyrane og Haugland kikker litt motløst ut i leiligheten som er å regne som en skattekiste for loppemarked-entusiaster.

Det finnes en forklaring. Leiligheten tilhørte den avdøde moren til et av styremedlemmene i klubben de nå begge spiller for. Ingenting ble rørt før de to fotballspillerne flyttet inn. Haugland, som ble lånt ut fra den norske eliteserieklubben Sandnes-Ulf i august, fikk sjokk ved første møte. At det bodde en i leiligheten fra før av, var også helt ukjent for rogalendingen.

– Jeg visste jeg skulle få en leilighet, men jeg visste ikke at jeg skulle bo sammen med noen. Daglig leder i klubben hentet meg på flyplassen og satte meg av utenfor leiligheten. Der sto Jon André og ventet. Det var ukomfortabelt i starten. Å bli satt sammen med en du ikke kjenner, liksom, sier Haugland.
De to fotballspillerne har nå bodd sammen i flere måneder, og har lært hverandre å kjenne. På godt og vondt.

– Jeg har full kontroll på han, sier Haugland.

Røyranes latter fyller kjøkkenet. Det er mer en erkjennende latter enn en hånlig latter. Det virker som om hver minste lille samtale i leiligheten blir en konkurranse som skal vinnes – uansett hva. Spesielt når Haugland er til stede.

– Det er jo jeg som er faren i huset. Jon André er som en liten baby, sier Haugland kontant.

Der kom den avgjørende scoringen. 1-0 til Haugland. Røyrane erkjenner tapet med en stille slurk fra kaffekoppen.

Nedenom og hjem?

Dommeren skyter brystet frem og fyller den lille fløyta med luft. To korte og en lang tone fyller stadion. Vi er tilbake i september 2012. Røyrane, Sandnes og Selfoss har tapt 4-2 mot Stjarnan – til tross for scoringen til Røyrane. Det er nådestøtet for den vesle klubben fra Sør-Island. Det er to kamper igjen av eliteserien, men det er allerede klart at klubben rykker ned til førstedivisjon.

Robert Sandnes ser uttrykksløse ansikter når han går forbi Selfoss-supporterne og inn i garderoben. Han drar av seg den gjennomvåte drakten og setter seg på trebenken i garderoben. Treneren sier noe om at de skal fortsette å kjempe, men det virker ikke som om det er noen som hører på.

De fleste rundt han ser ned i gulvet. Sandnes kjenner etter, og finner et snev av skuffelse – men også en følelse av optimisme. Klubben har rykket ned, men han vet at han har hatt en av sine beste sesonger i løpet av karrieren. Men har speiderne fått det med seg?

Det er lite penger å hente som fotballspiller på Island. Et knippe av de beste i Ùrvalsdeild – den islandske eliteserien – tjener rundt 25.000 norske kroner i måneden. En vanlig lønning ligger imidlertid på rundt 12-15.000 kroner, og det blir som regel kun utbetalt ti ganger i året. Leilighet og lånebil fikser riktignok klubbene. Seniorhjem og Hyundai.

Når sesongen er over, drar utlendingene hjem. Der må de som regel stå på egne bein – helt uten økonomisk støtte fra klubbene – før de fleste returnerer til Island igjen. Sandnes klager ikke.

– Det er nok til å leve på. Man blir ikke rik her, men man klarer seg, sier han.

Mens 21-åringen har sparket fotball i storm og snøvær foran noen hundre tilskuere på Island, har flere norske talenter fått sitt gjennombrudd i Tyskland og Bundesliga foran 40.000 elleville supportere.

– Føler man seg som en taper når man spiller i islandsk fotball?

– Nei, ikke egentlig. Flere unge norske spillere bør prøve seg her. Mye på grunn av at det er et utstillingsvindu. Men det er også veldig viktig for unge å prøve noe nytt, for eksempel det å bo alene.

Etter at Selfoss rykket ned til førstedivisjon høsten 2012 tok de to spillerne farvel med klubben og dro hjem til Norge. Røyrane, som i likhet med Sandnes hadde hatt en god sesong til tross for nedrykk, dro rett på Sandefjord-trening. Favorittklubben.

Røyrane følte seg i form og var forventningsfull. Den daværende Sandefjord-treneren, Arne Sandstø, lot han trene med laget i én måned. Det måtte jo være bra?

Da måneden var over kom beskjeden fra Sandstø: Han var fornøyd med de spillerne han allerede hadde i troppen. Nedtur.

Heller ikke Sandnes hadde en oppløftende tid etter at han kom hjem til Norge. Verken norske eller utenlandske eliteserieklubber ville ha han.

De bestemte seg begge for å gi Island en siste sjanse. Men det var uaktuelt å spille for Selfoss i førstedivisjon. De skrev under for hver sin eliteserieklubb: Røyrane med Fram Reykjavik og Sandnes med Stjarnan.

Utflytterne som gir dem håp

Ríkharður Daðason rager høyt over de tre mennene med journalistblokker og penner i mixed zone – stedet der trenere og spillere blir intervjuet – på nasjonalarenaen i Reykjavik. Den to meter høye mannen er nå trener for Fram Reykjavik, klubben til Jon André Røyrane og Steffen Haugland. Men for 15 år siden var det han som gjorde som sine to elever. Dro utenlands – den andre veien.

I 1998 flyttet han til Stavanger, og ble fort en stor profil i Viking-drakten på gamle Stavanger stadion. Daðason, eller Dadason som det skrives på norsk, scoret utrolige 48 mål på 68 kamper for Viking, noe som gjør at han fortsatt huskes godt i Rogaland. I dag er han altså tilbake i fødebyen og er trener for klubben der den lange karrieren hans startet for 30 år siden. Mens mange av hans landsmenn har blitt profiler i Norge, har de færreste av nordmennene klart det samme på Island. Men 41-åringen skjønner godt at nordmenn prøver lykken på øya.

– Det kan absolutt være en god utfordring for norske spillere som sliter litt med spilletid, å få seg noen kamper her. Den islandske ligaen løfter seg sakte, men sikkert, sier han på stødig norsk.

1.745 kilometer unna Reykjavik sitter en annen utflytter oppå en svart trillekoffert i Norges hovedstad. Nærmere bestemt på parkeringsplassen utenfor Radisson Blu i Nydalen. Det er onsdag 15. oktober 2013. Dagen i forveien spilte Birkir Már Sævarsson og det islandske landslaget 1-1 mot Norge på Ullevaal, noe som betyr andreplass i VM-kvalifiseringsgruppa og omspill mot Portugal. Ikke rart han smiler.

Da Sævarsson dro fra den islandske klubben Valur til Brann i 2008 forlot han en liga blottet for norske spillere. I 2013 var tallet seks. Brann-spilleren mener nordmenn har en god mulighet til å komme seg videre ut i Europa om de gjør det bra på Island.

– De fleste utenlandske klubbene følger godt med på hva som skjer der – selv om ligaen ikke er så veldig god.

– Det er kanskje til og med litt lettere å få oppmerksomhet på Island enn hvis du spiller i Norge, legger han til.

29-åringen ble kjøpt for litt over én million kroner av Brann. En ganske ubetydelig sum også for norske fotballklubber. Men bergensklubben har fått mye islending for pengene. Ikke siden siste serierunde i 2011 har Brann spilt en eliteseriekamp uten Sævarsson på banen.

En blankpolert sølvgrå BMW, med en dresskledd mann i førersetet, kjører opp på siden av Sævarsson. Islendingen smiler høflig og setter seg inn. Neste stopp: Bergen.

Ute i den islandske kulden

Det har gått syv måneder siden Røyrane returnerte til Island. Nå er han Fram Reykjavik-spiller – og ute i kulden. Det er fem minutter til kampen mot Fimleikafélag Hafnarfjarðar, eller FH om du vil. Men Røyrane har satt seg godt til rette på benken. På hodet har han en grå topplue og de nakne knærne har han dekket til med en treningsjakke. Det er 22. september 2013 og offisielt blitt høst. Det kan bli 90 lange minutter.

Røyrane utveksler et par ord med romkamerat og medspiller Steffen Haugland, som sitter på plassen ved siden av. Så tripper 25 menn ut på det plettfrie gresset på nasjonalarenaen. De drøye 100 publikummerne klapper lavmælt.

Spilletid i Selfoss har blitt til benksliting i Fram Reykjavik. Da 30-åringen var hjemme i Norge i forkant av sesongen skadet han kneet, og kunne ikke trene vanlig på fire måneder. Det ødela store deler av sesongen. Nå føles beina tunge og slitne, og det går også ut over humøret og motivasjonen. Et og et halvt år på Island er nok.

– Jeg synes jeg burde få spilt mer. Det virker som om de hadde bestemt seg for at jeg ikke skulle få spille helt fra starten av, sier Røyrane og får støtte fra Haugland, som har vært i samme situasjon etter at han kom fra Sandnes Ulf på sensommeren 2013.

– Vi reiser jo ikke til Island for å sitte på benken. Man blir jo sittende hjemme å stirre i veggen. Når man ikke får spille, påvirker det jo oss. Hvorfor gidder jeg å sitte her hver dag og se på?

Det norske fotballmiljøet på Island er lite, og de fleste spillerne kjenner hverandre godt. Da Røyrane og Sandnes spilte sammen på det lille tettstedet Selfoss, var det fire andre nordmenn i klubben. Det var lite å finne på, men samholdet var bra.

– Da jeg dro til Island, trodde jeg at jeg kom til å savne familien min mer, men det gikk helt fint da vi var seks nordmenn på det lille stedet. Det var som å være i Norge, sier Sandnes.

Mye forandret seg imidlertid da klubben rykket ned. Sandnes flyttet, og ble samboer med to danske medspillere i Stjarnan. Han ble mer isolert, stirret i veggen, men ble samtidig mer profesjonell. På banen, treningsfeltet og hjemme.

– Jeg spiller bedre når jeg er mer alene. Men jeg vil ikke kalle meg ensom – det er alt etter hva jeg gjør det til selv, sier Sandnes.

Han ble kåret til Selfoss’ beste spiller sesongen før, men det kan ikke måle seg med det han har levert i Stjarnan-drakten. Han har vært en av lagets viktigste spillere denne sesongen, og er det nærmeste man kan kalle en norsk profil på Island, mener Ríkhardur Dadason, som også kan mye om de andre lagenes spillere.

– Sandnes har spilt fast, og har gjort en veldig god jobb for Stjarnan, sier han.
Sandnes vet også at speidere fra Norge, Danmark og Nederland har vært og kikket på han. Er faktisk planen hans i ferd med å virke?

21-åringen ligger urørlig med ansiktet ned i den blå benken. Den hvite treningsshortsen er dratt halvveis ned på lårene. Seks sylskarpe nåler står fjellstøtt opp fra rumpeballene. Skal visstnok hjelpe mot støl rumpe, har fysioterapeuten fortalt. På trebenkene rundt han – i den enkle garderoben – sitter et par av nordmannens lagkompiser.

Selv om det meste går på islandsk, skjønner man fort at det prates om gårsdagens lagfest. Stjarnan-spillerne får sjeldent lov til å feste, men når de først gjør det, blir det hardt. Sandnes er definitivt med i samtalen, men hater å snakke språket. Han svarer som regel med ett og ett ord: «Ekki», «gaman» og «ja».

Plutselig tripper lagets minste, men største stjerne inn i garderoben. Veigar Páll Gunnarsson, tidligere Stabæk og Vålerenga-spiller, skjærer en grimase i det han ser nålene på rumpa til Sandnes. Så møter han blikkene til de andre i garderoben, tar opp ringefingeren og starter å synge:

– All the single ladies. All the single ladies!

Lagkompisene smiler og én prøver å synge med. Sandnes løfter hodet opp og ler.

– Veigar var DJ i går…

Farvel, Island

Festen som ble avsluttet for bare få timer siden var ikke bare en hvilken som helst fest. Stjarnan endte på tredjeplass i den islandske eliteserien – en historisk topplassering for klubben. Mye takket være gutten med den støle rumpa. Men neste sesong må de klare seg uten det unge talentet fra Norge.

Både Sandnes og Røyrane bestemte seg nemlig for å forlate Island for godt etter at sesongen var over. For Røyrane ble Island et minne for livet og en rik erfaring å ta med seg videre. Han har nå flyttet hjem og er spiller og spillerutvikler i andredivisjonsklubben Stord i Hordaland.

For Sandnes ble Island-oppholdet et drømmetreff. En scoring av de sjeldne.
5. desember 2013 når nyheten mediene: «Robert Sandnes er klar for spill i Start neste sesong. Dermed er den første forsterkningen på plass foran 2014-sesongen», skriver NRK.no.

Sandnes har tatt et nytt og viktig steg i karrieren. Nå er han eliteseriespiller i Norge. Søndag møter han og Start fjorårets seriemester Strømsgodset på bortebane. Presset er større og nivået er høyere, men Start-trener Mons Ivar Mjelde har troa på sin nye elev.

Når han skal beskrive Sandnes som spiller, skryter han spesielt av to ting: Innstillingen og mentaliteten. Akkurat de samme styrkene som ofte fremheves hos islendingene. Er Sandnes rett og slett blitt snik-Island-isert?