Når jobben gjør deg syk

– Jeg var så glad i det jeg jobbet med på avlastningshjemmet. Men da det gikk opp for meg at jeg faktisk var redd for dem jeg skulle ta vare på, skjønte jeg at det ikke gikk lenger.

Øynene til Julia Sime Espeland fylles med tårer når hun sitter hjemme ved kjøkkenbordet i Ski og snakker om det som en gang var hverdagen hennes. Årene som vernepleier, og de mange episodene med fysisk vold har satt sine spor. Hun har forsøkt å komme tilbake i jobb flere ganger uten å lykkes.

– Hvis jeg går inn i meg selv og kjenner på hvordan jeg hadde det da, får jeg nesten ikke puste, sier hun.

Kroppen hennes begynner å riste, stemmen brister og hun begynner å hikste etter luft. Tårene triller ned fra kinnene hennes. Hun spør om å få ta en pause.

Sju år senere sitter fortsatt opplevelsene i kroppen.

Ble verre og verre

Året er 2006. Julia er akkurat ferdig utdannet vernepleier, og hun har fått jobb i Oslo kommune i et avlastningshjem for funksjonshemmede. Tidligere jobbet hun som miljøterapeut i andre kommuner, og hun har alltid vært glad i å jobbe med mennesker som trenger hjelp. Hun synes selv hun har vært flink i jobben og er klar for å ta på seg nye utfordringer som teamleder.

– Det var en kjempespennende jobb og en utrolig utfordring. Jeg hadde gledet meg til dette lenge, smiler Julia.

Men gleden ble raskt byttet ut med frykt. En morgen jobbet Julia med en språkoppgave sammen med en av beboerne. De satt på hver sin side av kjøkkenbordet. Mannen var ikke helt fornøyd, og plutselig får hun et knyttneveslag i hodet.

– Det gikk rundt for meg. Jeg holdt på å besvime, men jeg forsøker å glemme at jeg har vondt og går bort til beboeren for å berolige han. Jeg kunne ikke trekke meg ut av situasjonen, sier hun.

Først når situasjonen har roet seg kommer en kollega og tar over slik at Julia får gått ut og trukket pusten. Men det var ikke nok folk på jobb til at hun fikk tatt en ordentlig pause.

Da kroppen sa stopp

Dette var første gang Julia ble slått på jobb, men etter hvert skjedde det så mange ganger at hun nesten har problemer med å skille de fra hverandre. Hun husker likevel den dagen hun satt alene i stuen med flere beboere da en av dem fikk et kraftig epilepsianfall.

– Mens jeg prøvde å roe ham ned, fikk en annen beboer et sinneutbrudd. Så da satt jeg der og holdt fast den ene, mens den andre klorte meg i ansiktet.

En annen gang var hun og en kollega i gang med å kle på en beboer fordi de skulle ut å gå en tur da en av skolissene hans røyk.

– Da ble han rasende og sparket meg kraftig. Også kollegaen min ble slått. Jeg fikk hevelser og blåmerker, men måtte fullføre resten av arbeidsdagen.

Og slik var det ofte for henne og kollegene. De fikk ikke alltid snakket skikkelig ut. Selv om Julias sjefer selv hadde opplevd mye av det samme, hadde de ifølge Julia andre ting som tok opp tiden deres.

Hun var sliten, men hun ville så gjerne holde ut. Etter vinteren skulle en av beboerne få nye rutiner på skolen. Julia ville være der å følge opp. Men en dag i februar, etter nesten åtte måneder med blåmerker og hevelser, sa kroppen stopp.

Hun dro hjemmefra tidlig om morgenen og ble nok en gang bitt og klort etter frokost, men denne gangen gikk hun ut av situasjonen i stedet for å stå i den. Hun begynte å gråte og klarte ikke å stoppe.

– Jeg gråt i halvannet år, sier Julia.

I dag fortsetter tårene å strømme på. Julia går til kjøkkenet og henter tørkerullen.

– Flere som Julia

Vernepleiere som Julia, og sosionomer og barnevernspedagoger topper statistikken til Statens arbeidsmiljøinstitutt over yrkesgrupper som er mest utsatt for vold og trusler.

Over halvparten av dem som jobber innen kommunalt barnevern og institusjonsbarnevern, den kommunale delen av NAV og tilrettelagte boliger for personer med utviklingshemming, har de siste 12 månedene opplevd at de selv eller kolleger har blitt utsatt for vold eller trusler.

Fellesorganisasjonen (FO) er fagforbundet for disse yrkene, og leder Mimmi Kvisvik kaller statistikken toppen av et isfjell.

– Dette er dramatiske tall. Hvis vi tenker på andre arbeidsmiljøbelastninger, ville man iverksatt kraftige tiltak mye tidligere, sier hun.

FO har lenge hatt vold og trusler på arbeidsplassen på dagsordenen og spesielt etter NAV-drapet i Grorud i Oslo og senest drapet på en ansatt ved en ungdomsinstitusjon i Asker.

De opplever at flere sliter psykisk i kjølvannet av voldsepisoder.

– Det er flere som Julia. De fysiske skadene gror, men folk strever mye mer med de psykiske. Vi ser helt klart at ettervirkningene vil være veldig avhengig av om man får god eller dårlig oppfølging.

– Kunne vært unngått

Etter å ha blitt bitt og klort for siste gang, ble Julia sykmeldt. Hun følte seg som en lunte som brant i begge ender, og til slutt var det ikke mer igjen.

– Jeg ble deprimert og fikk angst. Jeg sov ikke. I møte med andre mennesker måtte jeg be de overse at jeg gråt, for jeg klarte ikke å stoppe.

Én gang i måneden dro hun tilbake på jobb for oppfølging. Etter ti måneder fikk hun hjelp fra Bedriftshelsetjenesten, fire timer hos psykiater. Men Julia ville ha mer og oppsøkte også profesjonell hjelp på egen hånd.

– Jeg var langt nede. Hadde jeg fått hjelp tidligere, hadde jeg ikke vært her i dag, sier hun.

Byråd for sosiale tjenester i Oslo, Aud Kvalbein, understreker at de alltid verner om både deres ansatte og brukere.

– Vi har grundige instrukser og retningslinjer både for mest mulig sikkerhet, for å unngå vold og for å ivareta våre ansatte hvis noen blir utsatt for vold. Det er viktig at den ansatte ikke blir stående alene, men blir ivaretatt, sier Kvalbein.

Men Julia er ikke fornøyd med oppfølgingen hun fikk etter hun ble sykmeldt. Hun prøvde å gå tilbake i jobb to ganger, men begge gangene følte hun at hun heller tok et skritt tilbake.

– Jeg fikk høre av mange hvor viktig det var å komme raskt ut i jobb, men det var ikke mulig der jeg var da. Da folk spurte hvordan det gikk og hva jeg drev med, følte jeg meg mislykket. Jeg mistet troen på meg selv og ble verre.

Aksjonstilsyn i kommunene

For å få bukt med bagatelliseringen av vold og trusler i hele helsesektoren, er det ifølge Arbeidstilsynet behov for en endring.

– I møte med pasienter, kunder eller klienter vil man aldri utelukke at det kan skje, men vi må gjøre alt vi kan, når det først skjer. Dette gir en stor psykisk belastning over tid, sier Edle Utaaker i Arbeidstilsynet.

Ifølge tilsynet utsettes 137.000 arbeidstakere for vold eller trusler på jobben minst én gang i måneden, og risikoen er høyest i for dem som jobber i helsesektoren.

Utaaker har hørt historier om det meste, fra de fleste.

– Vi vet hvor du bor, vi skal ta deg og familien din. Dette er eksempler på verbale trusler som mange opplever. Vi hører også om uønsket seksuell oppmerksomhet, for eksempel beføling av bryster og bakdeler i hjemmetjenesten, også er det en del som utsettes for fysisk vold som slag og spark.

Med Utaaker i spissen har Arbeidstilsynet de to siste årene sett nærmere på hvor gode tiltak kommunene har mot vold og trusler i helse- og omsorgssektoren.

– Det er et stort behov for at sektoren, arbeidsgivere, verneombud og tillitsvalgte har oppmerksomhet rundt dette og ikke minst kartlegger i hvilke situasjoner arbeidstakerne kan bli utsatt for vold og trusler. De må ha forebyggende tiltak og tiltak når det har skjedd, utdyper Utaaker.

Gikk rettens vei

Etter å ha vært sykmeldt i to år, ble hun anbefalt av fagforeninga til å fremme krav om yrkesskadeerstatning. Med advokat fra LO i ryggen krevde hun erstatning for tapt arbeidsinntekt og fremtidstap. Julia var på dette tidspunktet syk og helt arbeidsufør som følge av de skadene hun hadde blitt påført på jobb.

Fra kontoret henter hun en tykk perm med saksdokumenter fra rettssaken. Hun begynner å bla i permen som inneholder over tretti avviksskjemaer fra jobben hun hadde i ett og halvt år. Hun leser høyt: I det vi går ut av bilen blir jeg klort, slått i brystet og tatt kvelertak på.

– Permen burde inneholdt mange flere slike skjemaer. Som teamleder var jeg opptatt av å følge opp og hjelpe andre når de hadde opplevd voldsepisoder, men jeg glemte meg selv.

Julia vant saken i tingretten, men avgjørelsen ble anket. I lagmannsretten ble hun tilbudt et forlik. Hun takket ja og fikk deler av erstatningsbeløpet hun hadde bedt om.

– Alle sa at det var bra at jeg gjorde dette, og jeg ville belyse problemene i min yrkesgruppe med denne saken. For meg ble det en stor påkjenning, og jeg vet ikke om det var til noe nytte.

Hun tror alle som velger et yrke som vernepleier vet at risikoen for å bli utsatt for vold er høyere, men Julia tror mange episoder kunne vært unngått hvis gode rutiner og tiltak var på plass.

– Jeg har bagatellisert hvor ille det egentlig var, og jeg gjør det fortsatt, sier Julia.

For å finne oppskriften på hvordan man kan sikre god oppfølging og forebyggende tiltak mot vold og trusler, har FO sett til sin søsterorganisasjon i Sverige. Ifølge leder Kvisvik er svaret et nytt verktøy for arbeidsgivere i form av en ny forskrift til arbeidsmiljøloven

– Den skal være så presis at den beskriver hva arbeidsgiveren skal ta hensyn til når risikoen for vold og trusler skal vurderes. Den skal føre til systematisk vurdering av fysisk sikkerhet, bemanning, kompetanse, organisasjon, lederskap og samarbeidspartnere.

– Forskriften bør nesten gå så langt at arbeidsgiveren kan pålegge krisepsykiatrisk oppfølging i ettertid, forklarer hun.

Startet på nytt

– Hallo?

Det banker på døra.

– Beklager at jeg forstyrrer, men jeg trenger vateret du har lånt av meg.

Det er søsteren til Julia Sime Espeland, Heidi Espeland. De bor i dag i samme borettslag i Ski. Fra dør til dør tar det to minutter, og de deler på kaffekoppene. Julia startet på nytt da hun flyttet hit. Det har gjort noe med henne og forholdet mellom søstrene. For det har ikke vært lett for Heidi å forstå hva søsteren har båret på.

– Hun hadde styrken i seg selv og viljen til å gjøre en forskjell. Fra hun begynte i jobben til det sa stopp, så skjønte jeg egentlig ikke hva som hadde skjedd.
Hun bar på dette alene, sier hun.

I dag beskriver Julia seg selv som bedre, men ikke bra.

– Nå har jeg en sønn på to år som har gode kamerater her. Her har jeg søsteren min, gode venner og naboer som jeg kan være meg selv med.

Julia håper at hun en gang skal tilbake i jobb.

– Jeg er ennå ung, så jeg håper at jeg kommer dit at jeg gjør det.

– Er du fortsatt redd?

– Ja, jeg er redd.