Meningsbæreren

– Sawadii.

Små barn legger hendene sammen i thailandsk hilsen og roper hei til den lyse mannen som kommer. De hviner av fryd.

– Jeg kjenner igjen flere av barna her, det er gøy å se at de har blitt større, sier han.

Anders Ericsson skulle egentlig ikke vært her. Egentlig skulle ikke han og kona Lise Bang Ericsson ha samlet inn penger og startet barnebiblioteker i Thailand. Men noen ganger blir livet snudd opp ned.

For ti år siden ble sønnen Ragnar revet bort i tsunamien i Khao Lak i Thailand. Han ble bare to år og åtte måneder. Et altfor kort liv som knapt hadde begynt på sin livshistorie.

– Det er fantastisk å se hvor glade de blir, sier Anders. Det er fint å se hvor godt dette tiltaket fungerer, sier han om å være tilbake på et av bibliotekene han startet med kona Lise etter at sønnen døde.

De ønsket å gi noe tilbake i Ragnars navn. De ønsket å snu sorgen til noe konstruktivt.

Det har blitt ni barnebiblioteker i det hardest rammede området i Thailand.

En pose med t-skjorter er det som skal til for å hente fram nye frydefulle utrop hos barna. «Barn hjelper barn», står det på dem.

De er fra et årlig barneløp som arrangeres i hjembyen deres Narvik, til inntekt til nettopp dette.

Dagen

– De har fjernet palmetreet jeg havnet i.

Anders stopper bilen et øyeblikk. Titter rundt.

Vi kjører rundt i Khao Lak, området som ble hardest rammet da bølgene kom. Her omkom flest nordmenn, i paradiset med kilometer lange strender og flatt land flere

kilometer inn.

Man kan bare ane hvordan det var 26. desember for ti år siden.

– Det grønne huset der, Anders peker på huset ved siden av veien.

– Der gikk vannet helt opp til taket.

Det er syv meter høyt, og klarte seg bare fordi det er bygget på langs, forklarer han.

– Og alt dette her, han peker rundt seg.

– Ble bare borte.

Anders svinger inn på en vei, et steinkast fra stranda. På en bærbar PC viser han NRK et bilde. Et flyfoto som viser en strand, noen meter fra stranda ligger sammenraste bygninger. Et område totalt rasert.

– Her står vi nå, sier han og peker rett bak de sammenraste bygningene.

– Det sto det åtte bygninger med to etasjer hver, forteller han.

Det var hotellet de bodde på for ti år siden.

Det er ikke til å begripe.

– Hvordan er det å se dette igjen?

– Vi har vært her så mange ganger, sier han. Det går helt fint.

Han forteller at vannstanden hevet seg med ti meter da bølgen skyllet innover. Palmetrærne som i dag ruver over oss, stakk opp som busker. I en av dem overlevde Anders.

Starten

Han pleier å kjøre forbi, titte, for det er en del av historien deres nå.

Hvordan Anders og Lise rømte med venner i et lite hotellrom da bølgene traff. Av 14 mennesker som var inne i det rommet, omkom sju av dem.

Anders ble skylt opp i et palmetre. Lise ble tatt med to kilometer innover land. Flere timer senere traff de hverandre igjen, men da var også Ragnar borte.

De lette og de lette, men fant ham ikke.

Men det de fant var en varme, et hjerte hos mennesker som selv hadde det vanskelig. De ønsket å gi noe tilbake til folket som selv var rammet så hardt.

Derfor startet de våren 2005 Ragnars Care Foundation. En stiftelse som startet i det små med tegneprosjekter for thailandske barn, for å bidra til at barn som var traumatisert av tsunamien skulle få det bedre.

I dag er det ni biblioteker med barnebøker, datamaskiner og spill og en fulltidsansatt. Det er dette som gir mening.

Veien videre

En liten jente på gulvet, Anders griper en bok og viser henne. Vi er tilbake på barnebiblioteket. Bøker er næring og bøker hjelper, tenker de.

– For oss har det vært en mulighet til å skape litt mening ut av en meningsløs hendelse, sier Anders om hvorfor de finansierer bibliotekene.

– Det er fantatisk å se at dette er noe vi kan bidra med og gi barna verktøy de trenger for å bli god i lesning, sier Anders.

Han forteller at i dette området av Thailand finnes det ikke så stor tilgang på barnebøker, fordi bøker koster mye og mange er fattige.

– Vi vil gi noe tilbake, sier han. Vi vil gjerne få gjengjelde det vi fikk av thailendere da vi hadde det vanskelig.

– Har det hjulpet dere?

– Det har vært med på å skape en mening, sier han.

De reiser tilbake en gang i året. Det er deres andre hjem. Etter tsunamien ble Anders og Lise boende i ett år i Phuket. Først for å lete etter sønnen, så ble Lise leder av Pårørendesenteret. De ville være nær Ragnar.

Men så, som den siste nordmannen ble Ragnar identifisert. 8. juli 2005. Den lyshårete lille gutten fikk en grav hjemme i Narvik 10. august.

Å videreføre dette i hans navn har gjort at noe meningsløst har blitt meningsfullt.

De ønsker ikke å være aktive i driften.

Derfor har de ansatt en thailandsk jente som driver bibliotekene. Det drives slik en thailandsk organisasjon ville gjort det.

Med bøker som er religiøst og politisk uavhengige. Lise og Anders tenker at en gang skal thailendere kunne overta selv, at det skal være enkelt. Nå er det penger fra et norsk ektepar som driver det.

Livet har ikke stått stille i Thailand, det har gått videre – og det vil Anders og Lise være med på. De vil hjelpe, bidra til at de som hjalp dem kan få det bedre. For Ragnar er ikke her lenger.

Oppfølgingen

Vi kjører videre et par mil innover fra kysten av Khao Lak, til neste barnebibliotek. Veiene svinger seg gjennom et grønt landskap. Det er langt fra turistveier, men en desto viktigere rute for Anders og Lise.

Vi kommer til en liten landsby, Tokah Minh.

30 barn er her denne søndagen. Et aktivitetshus som har blitt viktig for samfunnet. Et lite samfunn som aldri så bølgen, men som likevel ble rammet.

Mange av de som kom fra denne landsbyen bodde og jobbet ved kysten. Mange døde, men mange som overlevde flyttet hjem da levebrødet ved kysten forsvant. Det ble vanskelig å få jobb.

Den lokale skolen fikk dobbelt så mange elever.

Et barnebibliotek kan ikke gjøre noe med inntekten til de voksne, men den kan gjøre noe med engasjementet i samfunnet, tenkte Anders og Lise.

Innbyggerne forsto selv at noe måtte gjøres.

Ordføreren har gitt fra seg kontoret sitt og bruker et bøttekott ved siden av som kontor. Innbyggerne har selv bidratt med det de kunne. På et ark hengt opp på det lille rommet, står alle bidragene. Noen har gitt 200 bath, noen har gitt litt mer. Det er rundt 50 kroner, en stor sum for mange av familiene.

Ragnars Care Foundation har gitt resten. Det har blitt et samlingssted.

Ounanong Thongdee (33) er ansatt for å drive bibliotekene. I dag setter hun i gang barna med å tegne og male.

– Jeg tror bibliotekene er veldig bra for barna ,sier Ounounga.

– Det er veldig bra for samfunnet. Det får barna sammen og vi gjøre aktiviteter som maling og tegning.

Veien videre

Det er lunsj. Anders er ikke lommekjent, men så godt som. Ounounga og regskapsfører for bibliotekene, Nadsana Boonlom (37) forteller Anders hvordan det går.

– Ounounga er utrolig verdifull for oss, sier Anders.

– For at vi klarer å ha denne aktiviteten og interessen for bibliotekene.

– Takk for at du gir oss bibliotekene.

Ounounga ser takkenemlig på Anders.

Som ansatt gjennom stiftelsen ser hun hva dette gjør for barna hver dag.

Han satte seg tidlig et mål om at han skulle klare å se på bilder av sønnen uten å være trist. Det tok to år. Nå er det smilene han ser, latteren, lekestundene. Det er en del av det å gå videre.

Det er også Ragnars Care Foundation. For hva gjør man når kaoset råder som verst, når sorgen og fortvilelsen aldri ser ut til å nå bunnen.

Man finner det meningsfulle i det meningsløse.