«Mamma, det er trygt i Oslo»

– Jeg savner nærheten. Samtalene. Jeg savner… Jeg savner de barnebarna jeg ikke fikk med ham som far. Jeg savner hans familie som skulle ha vært her. Jeg savner at han antakelig hadde bodd i nabohuset med kone og barn hvis han hadde levd nå. Det er så mye jeg savner, sier Mia Fossbakk.

Stemmen brister.

Det er en sommervarm ettermiddag. Fuglene synger, naboer klipper plenen i bare bikinien, båtene dupper i vannskorpen.

Det er snart tre år siden alt sto stille. Siden den tidlige lørdagsmorgenen da det ringte på døra i det brunbeisede huset på Nesbru i Asker, hvor Einar Opsahl hadde vokst opp.

Det var presten.

Einar var død, skutt og drept. Mia hørte ordene. Død. Drept. Men Einar?

– Jeg så på presten. «Hva mener du?,» spurte jeg. Først tenkte jeg ikke på Einar i det hele tatt. Men så gikk det opp for meg etter hvert. Jeg ble helt nummen. Hadde ikke noen følelser. Det var helt uforståelig, helt forferdelig.

– Han var på sitt lykkeligste den kvelden

Kvelden før hadde Einar gått ut og hygget seg på byen sammen med to barndomskamerater. Han hadde ferdigutviklet kunnskapsspillet «Macht», og han hadde nylig møtt en jente.

De tre kameratene var på en sommerfest, og de gikk ut og tok noen pils.

– Det var en utrolig fin kveld, og vi hadde gode samtaler. Einar var ferdig med spillet han hadde jobbet med i flere år, og den store nyheten den kvelden var at han hadde funnet en jente han likte godt, forteller Anders Krogh.

Han hadde kjent Einar siden de gikk i parken. Einar var bestevennen han ringte til nesten hver dag bare for å slå av en prat, eller den han ringte hvis han hadde det vanskelig.

Juni-kvelden i 2011 skulle bli Anders' siste minne om Einar.

– Einar var på sitt lykkeligste på lenge. Det er så jævlig bittert at han ikke kunne få leve det ut. Både kjæreste og kunnskapsspillet var noe han hadde drømt om lenge. Nå var det på plass, og så får han ikke opplevd det, sier Anders.

På vei nedover Pilestredet i retning Oslo sentrum, ville Einar at de skulle ta en drosje. Han gikk mot det han trodde var en piratdrosje som sto parkert i taxilommen like ved Bislett stadion, åpnet bildøren og forsøkte å sette seg inn.

Det oppsto først en krangel og håndgemeng, så falt skuddet.

Klokken var 01.05 lørdag 18. juni 2011. Hodeskadene var ikke til å overleve. Med ett skudd i hodet fra kloss hold ble Einar revet bort. Gjerningsmannen var i likhet med over halvparten av alle drapsmennene de siste ti årene, ruset.

– Jeg kunne ikke skjønne at det var mulig, at det kunne skje. Vi hadde snakket om det ikke lenge i forveien… Jeg sa til ham at han måtte være forsiktig. «Mamma, ta det med ro. Det skjer ikke noe i Oslo. Det er helt trygt,» svarte han. Så skjer det på Bislett, sier Mia.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Sønnen på likhuset

Yngstesønnen var død. Gutten som alltid hadde hatt et så nært forhold til moren sin.

– Han var aldri flau for å vise andre at han var glad i moren sin. Han fortalte meg egentlig alt om seg selv. Jeg visste om småkjærester og store kjærester, og han viste meg kjærlighet. Han kunne for eksempel holde meg i hånda når vi satt i sofaen, det er ikke mange sønner som gjør det. En gang sa han til en venninne av meg: «Jeg skal alltid passe på mamma, selv om jeg er død.»

Nå var det Mia som passet på Einar. Den uken den over 190 centimeter høye, lysluggede sønnen hennes lå på likhuset, var hun hos ham hver dag.

Snakket til ham. Tok på ham. Varmet ham.

– Han så så flott ut. Med det lange håret og de sterke overarmene, han hadde jo gått 170 mil på ski den vinteren. Han så ut som en vikingkonge der han lå. Jeg sa til ham: «Einar, jeg kommer tilbake.» Og det gjorde jeg. Jeg var der hver dag så lenge han lå der. Han lå jo der alene. Og jeg trengte det. Det var jo den siste gangen jeg kunne treffe ham, det visste jeg jo. En grav er ikke det samme, sier Mia.

Hun stryker hendene over det knelange skjørtet, glatter det ut. De blanke øynene ser utover sjøen like nedenfor huset.

Der har hun og Einar utallige ganger tatt på seg hodelykter og lyst etter krabber. De har fisket sammen, spilt golf sammen og reist sammen.

Einar, den kunnskapshungrige spillutvikleren og idrettsmannen. Han drev med orientering, sto på snøbrett og skateboard, spilte tennis og golf, klatret og elsket å lage mat og å være ute i naturen. Han var glad i å lese, likte å snakke med mennesker og beskrives som åpen og inkluderende.

– Han nådde frem til menneskene. Flere kamerater har nå i ettertid sagt til meg: «Einar lærte meg å bli et godt menneske», forteller Mia.

Anders beskriver Einar som et forbilde.

– Jeg kjenner ingen andre som er så fri som han var. Einar var helt uten fordommer, tenkte åpent og var veldig intelligent. Han var lojal, snill og modig. Han var min beste venn.

Tomrommet Einar etterlot seg, var enormt.

– Det som hele tiden har vært det som har opptatt meg, er at det var Einar som ble borte. Jeg har ikke tenkt så mye på selve situasjonen eller det som hendte. Men at han som en helt uvurderlig venn, plutselig var borte, var helt umulig å forholde seg til, sier Anders.

Livsverket

Baksiden på et hvitt begravelsesprogram. En smilende Einar, med flagrende hår og en øl i hånden, i solnedgang om bord i snekka hans «Ternen». Under bildet står et sitat fra Henrik Ibsen, en av Einars favorittforfattere: «Kan hende jeg seiler min skute på grunn, men så er det dog deilig å fare.»

– Det var jo nesten det han gjorde. Han seilte kanskje ikke akkurat på grunn, men han grunnstøtte i hvert fall, sier Mia.

Kamerater og venner, naboer og familie fylte Asker kirke til randen da Einar ble bisatt 29. juni 2011. «Takk for alt du ga oss. Hilsen gutta», sto det på en av kransene ved den hvite kisten.

Kransen var formet som en rød trekant. Den samme formen som brikkene i det kunnskapsbaserte brettspillet, som den tidligere økonomistudenten Einar hadde utviklet. Spillet var ferdig og var i produksjon da Einar ble drept, han fikk aldri oppleve å se det ferdige produktet. Det ble lansert et knapt år etter at han ble drept.

– Einar var en perfeksjonist, og hans sjel, hans kunnskaper og hans måte å tenke på ligger i dette spillet. Kunnskap er makt, derav navnet. Spillet er Einars livsverk. Livet hans ble så kort, dette var det siste han laget, sier Mia.

«Bærer preg av å være en ren henrettelse»

En uke etter begravelsen ble thailandske Noppadol Wanthaphirom (da 29) siktet for drapet på Einar. Han erkjente aldri straffskyld for drapet i retten, men ble dømt til 18 års fengsel for drapet på Einar, for oppbevaring av narkotika og brudd på våpenloven i både tingretten og i lagmannsretten.

«Det har ikke vært mulig å finne noe motiv for ugjerningen. (...) Uansett er det et målrettet skudd mot hodet, og tiltalte måtte forstå at utgangen ville være dødelig,» leste dommeren i tingretten.

Retten spekulerte også i om det dreide seg om blind vold, eller om Einar kunne ha forstyrret en pågående narkotikahandel.

«Drapet bærer preg av å være en ren henrettelse. Når Wanthaphirom avfyrer en pistol fra kloss hold mot hodet til Opsahl, må utfallet ha fremstått som sikkert og ønsket,» heter det i dommen fra lagmannsretten.

Mia ville ikke være til stede i rettssalen. Hver dag rettssaken varte, ble hun holdt orientert, men hun ville ikke se mannen som satt på tiltalebenken.

– Jeg ville ikke se ham, for da ville jeg kanskje hate ham. Og jeg vil ikke hate noen, det er ingen tjent med, sier hun.

Noppadol Wanthaphirom var ruset på en blanding av alkohol, kokain og valium den kvelden han ifølge dommen henrettet Einar Opsahl.

Fra før hadde Wanthaphirom allerede et langt rulleblad. Han hadde ni dommer fra tidligere, hovedsakelig for narkotikaforbrytelser og voldshandlinger, samt brudd på våpenloven.

Da Einar ble drept, hadde det ikke gått mer enn fem og en halv måned siden Wanthaphirom sist var blitt løslatt.

«Tiltalte var ruset, bevæpnet og svært farlig. Tidligere dommer viser at han har en manglende terskel for bruk av våpen, og at det er grunn til å frykte ham. Drapet bar preg av en ren henrettelse og fremstår som fullstendig meningsløst,» står det i tingrettsdommen etter drapet på Einar.

– Sint og bitter

Det som gjør Mia særlig sint, er at Wanthaphirom ikke har hatt oppholdstillatelse i Norge siden 2006.

Den juni-kvelden Einar og barndomskameratene var ute og hygget seg i 2011, var han ikke lovlig i landet.

Det ble opprettet en utvisningssak mot ham i 2010. Det var ennå ikke fattet vedtak i den saken da han begikk drapet på Bislett.

– Da jeg oppdaget det og fikk høre om de tidligere dommene hans, ble jeg sint. Jeg er bitter på myndighetene. De har ikke gjort jobben sin. Det kan virke som om ansvaret blir lett pulverisert i systemet vårt, siden man åpenbart ikke har fulgt godt nok med her, sier Mia.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har taushetsplikt i enkeltsaker, men sier på generelt grunnlag at det er en rekke ulike forhold som må tas med i en vurdering om utvisning.

– Alvoret i saken skal veies opp mot tilknytningen til Norge. At en person kom til Norge som barn, vil veie tungt. Utvisning kan i slike tilfeller bli uforholdsmessig selv ved alvorlig kriminalitet. Når det gjelder saksbehandlingstiden, er det ingen lovpålagt frist for å fatte vedtak om utvisning for en person som ikke har tillatelse i Norge. Vi prioriterer behandling av utvisningssaker på bakgrunn av straff, men i noen saker kan det ta tid å få saken tilstrekkelig opplyst til at vi kan fatte et vedtak, sier Camilla Torgersen, områdeleder i UDI.

Mia etterlyser også en bedre rusomsorg.

– Det blir jo stadig vekk lagt ned forskjellige institusjoner som skulle tatt seg av dem. Det er klart at det ikke holder mål det vi gjør i Norge. I dette tilfellet har han vel ikke akkurat bedt om hjelp, og jeg tror ikke det er noe system som fanger ham opp. Vi er jo et veldig rikt land, vi burde kunne bruke mer penger på rusomsorgen.

Helseminister Bent Høie møter Mias kritikk og understreker at hun peker på problemstillinger som regjeringen er opptatt av.

– Vi kjøper i år 200 flere behandlingsplasser hos private ideelle. Vi bevilger 255 millioner utover dette til kjøp av mer kapasitet innen rus, psykisk helse og rehabilitering og øremerker 340 millioner til tiltak til rusavhengige i kommunene. Vi har startet arbeidet med en opptrappingsplan for rusfeltet, og vi skal bli flinkere til å forebygge, sier Høie.

Tar alltid med bilde av Einar

For Mias sønn er det for sent. Sorgen og savnet forsvinner ikke, men hun har funnet trøst i en drøm en av Einars kamerater hadde like etter at Einar ble drept.

Kameraten drømte at han møtte Einar igjen, og så hadde Einar spurt: «Hva skjedde?»

– Jeg tror det gikk så fort at han ikke skjønte at han ble skutt en gang. Det har vært en trøst. En drøy måned etter drapet på Einar, kom jo 22. juli, så jeg følte meg nesten heldig i forhold til alle de foreldrene som visste at ungene deres måtte ha hatt det helt grusomt og vært redde før de til slutt ble skutt. For meg var det en trøst at Einar ikke rakk å forstå hva som skjedde.

Om få dager, på Einars dødsdag 18. juni, skal hans mange kamerater samles igjen. Da møtes familien og vennene ved graven, før de drar sammen hjem til Mia, til Einars barndomshjem, og griller og snakker om Einar, den gode kameraten, sønnen og broren.

To ganger i året samles de slik, både på dødsdagen og på Einars bursdag 26. desember.

Men Mia tenker på Einar på alle årets 365 dager.

– Alt minner meg om ham, sier hun.

Hun blir stille noen sekunder.

– Ser jeg en med langt hår, tenker jeg på ham. Ser jeg et par med et lite barn… Alt, alt gjør at jeg tenker på ham. Uansett. Så har jeg alltid bildet hans med når jeg reiser på tur. Jeg reiser mye særlig om vinteren, og da har jeg alltid bildet av Einar med på hotellrommet. Jeg sa til meg selv at han skal få være med på turene mine. Det er en trøst. Og jeg vil ha ham med. Det er ikke det at jeg trenger et bilde av ham for å huske ham, men jeg synes det er godt å ha et bilde i nærheten. Det liker jeg. Det er jo bare det jeg har også, det og minnene.