Hopp til innhold

– Jeg har alltid gått mine egne veier

Hun pleide å kjeppjage mobbere og la sin egen bestekompis i bakken da han ertet andre. Med en slik rettferdighetssans er det kanskje ikke rart Trine Rønning (32) er valgt til ny landslagskaptein.

Det er en ettermiddag våren 2013 Trine Rønning setter et krystallklart blikk i den nye landslagssjefen Even Pellerud.

– Det var forresten én ting til jeg ville si, sier hun.

Hun er ikke fornærmet, men spørsmålene han nettopp har luftet gjør noe med henne.

«Hvorfor skal jeg satse på deg i EM?», «Holder du nivået?», «Er du blitt for gammel?», undrer Pellerud.

Hun forstår at han spør.

Rønning har passert 30 år. Det er også helt riktig når han påpeker at hun er lav for å være midstopper (165 cm). Helst ville han hatt noen høyere, sier han. Og ikke minst: hun har vært langtidsskadet.

Men Pellerud kjenner ikke Trine Rønning. Faktisk har han aldri sett henne spille - han har akkurat flyttet hjem til Norge etter et tiår i Canada.

Derfor kan han ikke vite at disse spørsmålene slår rett i kjernen av det som trigger landslagsveteranen.

Og det er derfor Pellerud blir smått overrumplet når hun, glødende av revansjelyst og adrenalin, gir ham følgende løfte:

– Du bør satse på meg i EM. For i EM blir jeg din viktigste spiller.

Pelleruds «frieri»

Nå sitter Rønning på en kafé og humrer over utsagnet sitt for to år siden.

– Han likte det, ja. Han sa bare «det er bra, det er veldig bra». Og så dro jeg hjem og begynte å trene som bare det for å holde løftet.

Det skulle bli starten på noe stort.

Rønning lyktes i å overbevise Pellerud. Etter å ha nesten vært ute av laget bare halvannen måned før, fikk hun spille alle kampene i EM - hvor Norge tok sølv.

Ikke nok med det.

I vår kalte Pellerud henne inn til et nytt møte. Det hele ble filmet, og i starten kan man nesten misforstå og tro at landslagssjefen skal fri på grunn av alle de rosende ordene han gir Rønning - før han i stedet spør om hun kan tenke seg å bli ny landslagskaptein. Han fikk ja.

Nå er hun Norges leder i et VM, etter 17 år på landslaget.

– Det gjør meg stolt. Det er noe jeg har drømt om hele livet, sier Rønning, som scoret det første målet da Norge slo Thailand 4-0 i åpningskampen i VM.

Mobbernes skrekk

Det sies at man fødes med egenskapene som trengs for å være en god leder.

På treningsfeltet i den kanadiske VM-byen Ottawa er det Rønnings stemme vi hører best og oftest. Armene går hele tiden frem og tilbake, hun peker og dirigerer fra plassen bakerst på banen - der hun ser alt. Det er hun som tar lagvenninnene til sides om noe må diskuteres, og det er hun som har ansvar for å motivere.

Kanskje har hun alltid hatt dem i seg, egenskapene som trengs for å være landslagskaptein.

Hun har i alle fall aldri vært redd for å gå i krigen.

Tidlig på 90-tallet var det en kortklipt, spinkel figur som pleide å holde oversyn med det som foregikk i skolegården i Trondheim. Så hun det minste tegn til at noen ble ertet eller mobbet, ville hun komme farende, helt uredd, ropende og gjerne med en snøball eller et annet hjelpemiddel som kunne stanse pøblene. Om hun kjente de som ble ertet eller ikke, var ikke så viktig.

– Det var typisk meg. Ingen skulle være slemme med andre. Kom det noen «frekkiser», så stilte jeg alltid opp. Det gjør jeg i dag også, sier Rønning.

Og hun er nådeløs.

– Jeg har til og med lagt min egen bestekompis i bakken fordi han ertet en jente på skolen en gang. Jeg la ham ned og brølte at det der gjør du aldri igjen. Jeg skal love deg at han aldri gjorde det mer, heller, sier Rønning og ler.

32-åringen har sluttet å legge folk i bakken og true med snøballer, men rettferdighetssansen og behovet for å ta seg av andre er fortsatt høyst til stede. Hun tror disse egenskapene var med i beregningen da Pellerud valgte henne som ny kaptein.

– Ja, det tror jeg. Jeg tror de egenskapene har utviklet seg til lederegenskaper i dag. Jeg har alltid gått mine egne veier, men jeg er blitt en som liker å få ansvar og som tar mye ansvar, sier hun.

To år med skyldfølelse

Ansvarsfølelsen er på godt og vondt. De to siste årene har skyldfølelsen stadig kommet skyllende over Rønning. Helt plutselig, som når hun lukker øynene for å sove, eller midt i et program på tv.

Det er den forrige EM-finalen som plager henne. Den Norge tapte 2-0 mot Tyskland etter å ha brent to straffer. Den ene bommen sto Rønning for.

Hun hadde mareritt i ukesvis etterpå.

Torsdag møtes Norge og Tyskland igjen i gruppespillskamp i VM. Nadine Angerer står i mål denne gangen også.

Rønning tenker fortsatt ofte på hvorfor det gikk galt sist hun møtte keeperen.

Det var jo hun som bare dager i forveien bråkjekt trikset på vei bort for å ta det avgjørende straffesparket mot Danmark i semifinalen - og som i vill seiersrus etterpå uttalte at en kald fisk som henne kunne bare ikke bomme.

Men i finalen mot Tyskland skjedde det noe som er uvanlig for Rønning.

Hun mistet selvtilliten.

– Dommeren brukte fryktelig lang tid på ett eller annet da jeg skulle ta straffen. Da begynte kverna å gå. Jeg tenkte at shit, jeg har ikke truffet på en eneste dødball i hele dag. Jeg talte opp. Fire dødballer og fire oppspill. Jeg hadde bare truffet på en av dem, forteller hun.

Hun tror det er derfor hun så vidt bommet og traff Angerers skotupp i stedet for å score.

– Jeg tenker på det fortsatt. Hva hvis, hva hvis. Det er forferdelig irriterende, sier Rønning.

Hun har tatt flere straffer i ettertid, men en ting har forandret seg.

– Jeg tar ikke straffer hvis jeg har hatt en dårlig eller middels dag, sier hun.

– Hva skjer hvis du blir bedt om å ta straffe i VM?

– Det må jeg ta der og da. I utgangspunktet er jeg klar.

Visste ikke at jenter spilte fotball

Rønning mener selv at Norge er blitt bedre siden EM, men hun er slett ikke sikker på om det holder til en ny medalje i det langt tøffere selskapet i VM.

– Helt ærlig, jeg har ikke peiling på hva vi kan håpe på. Jeg er ganske sikker på at vi går videre fra gruppespillet, og etter det må jeg ta det kjedelige svaret: en kamp av gangen. Men det begynner å bli interessant når vi kommer til kvartfinalen, sier Rønning.

Etter nesten to tiår med toppfotball har Stabæk-spilleren fått være med på det som har vært en voldsom utvikling av kvinnefotballen. Rønnning forteller om et spill som bare blir kjappere og kjappere, med spillere som blir stadig bedre teknisk.

Hun gleder seg over å føle at det norske folk også ser ut til å bli stadig mer positive til kvinnefotball.

– Jeg føler det snudde spesielt etter EM. Da tror jeg de som fikk sett litt kamper så at nivået er blitt bra, sier Rønning.

Da hun selv vokste opp, visste hun ikke en gang at andre jenter spilte fotball. Det skjønte hun først da hun mot slutten av barneskolen havnet i systemet rundt Trondheims Ørn.

– Jeg var rett og slett den eneste jenta jeg visste om som spilte, sier hun.

Frem til da hadde hun herjet for guttelagene hun spilte på, og når hun drømte om å spille i VM var det herrenes VM hun så for seg.

– Jeg husker jeg måtte prøvespille for et guttelag da vi flyttet inn til byen i Trondheim. Jeg skulle ha duell en mot en. Jeg slo alle, helt til det ikke var flere igjen. Pappa har fortalt at da tok jeg ballen og dundret den avgårde, og ropte «javel gutter, da er det bare å trene, så blir dere like god som meg», sier Rønning og ler.

Typisk Trine, vil de som kjenner henne si. Hun har snakketøyet i orden, og hun liker å terge og drive med psykologisk spill på fotballbanen.

Som den gangen hun rett og slett tok på seg keeperhansker og gikk i mål for Kolbotn da en cupkamp mot hennes gamle lagvenninner i Trondheims Ørn skulle avgjøres på straffer.

Rønning hadde ingen erfaring som keeeper, men hun visste hvor de gamle lagvenninnene likte å skyte. Og de visste at hun visste det.

– Jeg synes sånt er litt artig. Og det gikk jo veldig greit, det. Jeg reddet tre straffer og vi gikk videre, sier hun.

Hun er kjent for å slenge litt med leppa til motspillere under kamp også, men ofte flirer de sammen med henne.

– Jeg gjør nesten alt med et glimt i øyet. Jeg skremmer nok mange som ikke kjenner meg, for jeg sier ting rett ut og er veldig ærlig. Men de som kjenner meg vet at jeg er snill, sier Rønning.

Lappen på veggen

Rønning har fylt 32 år, men vurderer å fortsette til neste VM - altså fire år til.

– Jeg elsker fotball. Det har vært hele livet mitt. Jeg kan ikke se for meg annet enn at jeg blir fotballtrener når jeg gir meg, sier hun.

Spørsmålet hun sliter mest med å svare på under møtet vårt, er faktisk hva som er det største hun har opplevd i karrieren.

Hun kan få fortelle selv:

– Du har den første cupfinalen med Trondheims Ørn i 1998, den første kongepokalen til Kolbotn i 2007, cupfinalen med Stabæk mot Røa der vi vinner på straffer, VM i Kina med 50.000 på tribunen, EM i Finland, der vi slo ut Sverige og opplevde et samhold og en idrettsglede som var helt spesiell, semifinale-seieren mot Danmark i forrige EM der jeg satte straffen, med mamma og pappa på tribunen... Jeg må klype meg i armen når jeg tenker på at jeg har vært med på alt dette.

På jenterommet i Trondheim hang det i sin tid en lapp. På den hadde en 11 år gammel Trine Rønning skrevet opp sine drømmer for voksenlivet.

Den inneholdt fire punkter.