– Bare havet foran oss

Det er tre millioner syriske flyktninger i Midtøsten. Norske myndigheter har bestemt at tusen av dem skal få komme til Norge som kvoteflyktninger.

– Vi har kommet oss hit til Libanon. Det er ikke mulig for oss å flykte lenger, for det er bare havet foran oss nå. Havet tar ikke imot noen, sier Saher Mustafa Dakel.

Saher og familien har ett håp: å få komme til Norge som kvoteflyktninger. FN valgte i 2013 ut 30.000 syriske flyktninger for gjenbosetting, Norge skal ta imot 1.000 av disse. I Brennpunkt-dokumentaren «UDIs nåløye» følger NRK arbeidet med å velge ut kvoteflyktninger.

– Jeg har blitt så opptatt av telefonen at ingen andre får lov til å røre den, fordi jeg venter på samtalen fra FN, forteller han.

• Har du en historie om flukt? Del den her
• Les også: Amira Becic og familien mistet alt de eide i Bosnia-krigen
• Kortdokumentar: To sider av samme hav

– Kan ikke leve her
Hver dag sanker firebarnsfaren ved, for at familien ikke skal fryse i den kalde sommerleiligheten de bor i. Det er ikke mye han får med seg hjem, for han kan bare plukke visne kvister og ta fra døde trær.

Landsbyen Bekaata ligger på rundt 1.000 meters høyde omtrent en times reise fra Libanons grense mot Syria.

– Jeg har ikke gjort et arbeidsslag på en hel uke. Alt er dyrt her, vi kan ikke fortsette å leve her når vi ikke har penger og det ikke er jobb, sier familiefaren.

Saher flyktet med familien fra byen Idlib i Syria i 2011, etter at han ble arrestert og mishandlet av Assad-regimets soldater.

En million flyktninger i Libanon
I hjemlandet jobbet Saher som møbelsnekker, men i Libanon har han ingen utsikter til arbeid. Resultatet er at familien stort sett går sulten, de fryser i kuldeperiodene om vinteren og ingen av barna kan gå på skole fordi det er store kostnader forbundet med det.

– Levesituasjonen her har blitt nesten like vanskelig som i Syria, på grunn av krisen og alle flyktningene som har kommet hit, sier Saher.

Libanon er på størrelse med et norsk fylke, men har fire millioner innbyggere. FN har registrert over en million flyktninger i det lille landet, ved årsskiftet er det ventet at antallet som har flyktet fra Syria kommer opp i halvannen million mennesker. Så mange mennesker skaper et enormt press på alle offentlige tjenester, som skole og helsestell.

Vil at barna og kona skal få utdanning
– Jeg føler meg som en fremmed her, vi lever i fattigdom og ydmykelse, men det er ikke mulig for oss å reise hjem, sier Siba Dakel (24).

Hun er gift med Saher og har tre døtre og en sønn med ham. For henne innebærer gjenbosetting i Norge en mulighet til å få en utdanning og etter hvert et arbeid.

– Jeg støtter henne i dette. Et av de viktigste målene våre er at barna og min kone skal få skolegang og utdanning, sier ektemannen Saher.

Mannen som eier jordet der Saher får sanke greiner, eier også en møbelfabrikk, der Saher får jobbe noen dager i måneden. Fabrikkeieren forteller at Saher gjør en perfekt jobb med pussing og ferdiggjøring av møbler.

– Saher er flinkere enn de fleste libanesere, dessuten er han dønn ærlig og det er mye billigere å hyre inn ham enn å ta inn fastboende, sier eieren av fabrikken.

Likevel kan han ikke tilby jobb mer enn et par dager i måneden. Hver dag Saher jobber, får han betaling tilsvarende hundre kroner. En libaneser i samme jobb ville fått mer enn tre ganger så mye.

Stort behov for hjelp
Saher og familien er registrert i FN-systemet som flyktninger med ekstra behov for beskyttelse. Årsaken er behandlingen han ble utsatt for i Syria og situasjonen familien lever under i Libanon. FNs høykommissær for flyktninger har bedt norske myndigheter om å bosette Saher og familien i Norge.

– Vi har stort behov for pengetilskudd til FN-systemet for å hjelpe folk her i Libanon, sier William Lipsit, sjef for FNs flyktningoperasjon i Libanon.

– Men vi har også et sterkt behov for å bosette mange som ikke kan fortsette livene sine her i Midtøsten, fortsetter han.

USA er den største mottakeren av kvoteflyktninger fra Syria. Samlet bosettes 50.000 flyktninger i USA i 2014. Sverige tar 2.000 kvoteflyktninger og Norge tar imot 1.000 fra Syria i inneværende år.

De fleste land har ingen ordning med kvoteflyktninger, men tar imot dersom FN ber om det. Tyskland er et av landene som tar imot når behovet er stort. I fjor tok Tyskland imot 10.000 flyktninger fra Syria og i år bosetter Tyskland 20.000 syrere.

– De ventet på meg ved grensen

Flyktningene fra Syria må betale en avgift på 200 dollar til Libanon, for å få lov til å oppholde seg i landet. Dersom de ikke har penger, må de reise tilbake til Syria og få et stempel i passet på grensen. Reglene er ikke tilpasset krigen og flyktningesituasjonen fordi Libanon formelt sett ikke anerkjenner dem som flyktninger.

Hasan Abdulkhader Kassas (24) krysset grensen over til Syria for å fornye visumet sitt. Han kunne ikke fortsette utdanningen sin uten et nytt syrisk stempel i passet. Den gangen var det heller ikke mulig å betale seg ut av visumkravet.

– Da jeg kom på syrisk side ble jeg arrestert, forteller Hasan Abdulkhader Kassas.

Han er tilbake i Libanons hovedstad Beirut, etter åtte måneder i president Assads torturkamre.

«Jeg vet hvordan vi kan få deg til å snakke»
Hasan tilhører en liten gruppe med høyt utdannede unge syriske menn, han studerte juss og psykologi ved et det arabiske universitet i Beirut. Regimet har møtt mye motstand blant studenter og akademikere, og ved grensestasjonene der mange har kommet for å få stemplet passet sitt ligger det lister over alle utenlandsstudenter fra Syria.

Assads agenter fraktet Hasan til avhør i et fengsel i Damaskus. Kanskje var navnet hans kommet opp gjennom tortur av medstudenter, fordi det var kjent at han var kritisk til Assads politikk i hjemlandet.

– De ville vite om jeg støttet revolusjonen eller presiden Assad. Jeg sa at jeg ikke støttet noen av partene. Jeg sa at eg ikke har noe å fortelle. Politiagenten sa: «Ok, det er ditt valg. Jeg vet hvordan vi skal få deg til å snakke». Først forstod jeg ikke hva han mente, men ti minutter etter skjønte jeg det, forteller Hasan.

Solgte familiebedriften for å redde sønnen
Assad-regimet har flere ulike sikkerhetsorganer med sine egne fangehull med avhør og tortur. Hasan var innom alle sammen, i løpet av de åtte månedene han satt fengslet i Damaskus.

– De hentet et slags elektrisk apparat som de brukte på meg. De sparket meg i ansiktet, i ryggen, i beina. Tre timer, fire timer, til jeg var bevistløs. Dette gjentok de hver dag, i en hel måned.

– Etter en måned kom det en annen agent. Han sa: «Hasan, fortell meg om revolusjonen din». Enda en måned gikk. Det var en ubsekrivelig situasjon. Jeg visste ingen ting om hva som hadde skjedd med familien min. Etter fem måneder tok de meg til et annet fengsel i Damaskus. Da jeg kom dit fikk jeg ringt til min far. Da jeg hørte stemmen hans ... Det var fantastisk, forteller Hassan.

Familien i Syria visste ikke hva som hadde skjedd med Hasan. Da faren hans fikk vite at han var arrestert, klarte han å overtale sikkerhetstjenesten til å la ham gå. Det kostet ham familiebedriften, en restaurant i byen Idlib.

Ved å bruke familiens oppsparte midler bestakk han en sikkerhetsagent og en dommer. Hele Hasans familie flyktet deretter til Beirut i Libanon.

UDIs nåløye

FN satte Hasan og familien Dakel på listen over flyktninger som de ber Norge om å ta imot som kvoteflyktninger.

– Det som er spesielt med dette uttaket er det store antallet flyktninger som har blitt torturert. Slik vi definerer tortur har nesten alle de vi har fått tilsendt profiler på fra FN vært utsatt for tortur, forteller Tonje Øyan, som leder UDIs arbeid med å ta ut de syriske overføringsflyktningene til Norge.

– Vi avslår noen, blant annet på grunn av kriterier om kommunenes kapasitet, som kanskje ikke har mulighet til å hjelpe. Det er den vanskelige dimensjonen, for du møter mennesker ansikt til ansikt og ønsker jo å hjelpe alle som er flyktninger, men du skal velge ut 1.000 personer, sier Øyan.

Ikke mulig å klage
I Libanon er flyktningene innkalt til intervju med norske myndigheter, som har reist til Beirut for å velge ut hvem som skal bosettes i Norge.

Dominic O´Fahey fra UDI leder uttaksarbeidet i Libanon. Han forteller de frammøtte at det ikke er sikkert at de får komme til Norge, selv om FN har bedt om det.

– At dere er her i dag betyr ikke at dere er akseptert som flyktninger til Norge. Dere kan forvente svar i løpet av tre uker og dere blir varslet om avgjørelsen av FNs flyktningorganisasjon. Dersom vi avgjør at dere ikke får komme til Norge, så er avgjørelsen endelig og dere kan ikke klage på den, sier O'Fahey.

Avdekker falske historier
Både Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Politiets utlendingsenhet (PU) er med på uttaksarbeidet.

Politiets Utledningsenhet samler inn og gransker biometriske data, fingeravtrykk, fotografi og dokumenter. Politiets Sikkerhetstjeneste sjekker faktaopplysninger. Målet er å avdekke falske historier, og sikre at de som kommer til Norge faktisk er de samme FN har valgt ut.

– Våre kriterier er behovet for beskyttelse, at du skal kunne anerkjennes som flyktning etter norsk asylpraksis, at du har et gjenbosettingsbehov, og det er en målsetting om å ha flest mulig kvinner. Og så skal ingen av søkerne utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, der kommer PST inn i bildet, forteller Tonje Øyan.

Ingen svar den dagen
Saher og Siba Dakel lar seg fotografere og registrere. Etter asylintervjuet skal de i et nytt intervju, nå med integrerings og mangfoldsdirektoratet.

Intervjuer Evind Holen forteller at det der vanlig i Norge at både mannen og kvinnen arbeider, og spør hva de tenker om det.

– Det er ikke noe problem, sier Saher.

– Tvert imot. Jeg vil til Norge for å forandre livet mitt og fortsette med utdanning. Slik at jeg kan få en egen jobb, sier Siba.

Etterrpå spør de om Holen tror de vil få lov til å komme til Norge.

– Jeg vil ikke svare på det spørsmålet, sier han.

Telefonen som forandrer alt
Det blir lange dager etter intervjuene er gjennomført. Hasan sitter på stamkafeen mens han venter på telefonen fra FN.

Hasan vet at norske myndigheter prioriterer familier, ikke enslige unge menn.

– Det er hardt nå, jeg er nervøs, sier Hassan, før telefonen endelig ringer.

Vennene holder pusten mens Hassan svarer bekreftende på at han har vært inne til asylintervju og venter på svar. Så kommer det et høyt jubelrop, og vennene ler og klapper.

Tegner reinsdyr og norske venner

Også hos familien Dakel venter de spent på telefonen fra FN. Eldstejenta Dala, som tidligere tegnet fengsler og stridsvogner, tegner reinsdyr og fjell og gleder seg til å reise til et trygt sted.

– Det er sol, og ei jente og en elv. Dette er meg og min norske venninne i fremtiden, forteller hun, og viser fram en tegning hun har laget.

Familien får beskjeden de håpet på: De får komme til Norge. I Larvik kommune lages det klar en borettslagsleilighet i Stavern, der de skal få begynne sitt nye liv.

Paradis i en borettslagsleilighet i Stavern

Saher og Siba Dakel er slitne etter en lang reisedag og mange inntrykk når de endelig kommer fram til leiligheten. De er forberedt på at det også blir en utfordring å starte på nytt i et fremmed land med et fremmed språk, uten familie og venner i nærheten.

– Da jeg dro ut fra Libanon, hadde jeg et håp om å skaffe barna et bedre liv, at de får mulighet til å utdanne seg, og blir noe i fremtiden, sier Siba, som også planlegger å ta en utdannelse selv.

Ute på den innglassede terrassen ser Siba og Saher ut over nabolaget.
– Det er pent her. Jeg vil åpne vinduet og sitte her både sommer og vinter. Dette er paradis, sier Siba.

Se hele dokumentaren på NRK1 kl. 22.30, eller i NRKs nett-TV fra kl. 15.