Nye norgesvenner: Justice, her på Oslo Live Festival 2008. Foto: Rashid Akrim, NRK P3.

Norge er et lite land. Det er kaldt og mørkt her. Vi er ikke mange, men til gjengjeld er vi steinrike på grunn av et geologisk lykketreff kalt olje. Tilsynelatende har vi ikke så mye å skryte av. Er det derfor vi er så opptatt av å få venner? Og hva er forresten galt med det?

“What do you think about Norway?” spør vi enhver kjent person som besøker Norge. Og hver gang blir vi like henrykt over høflige svar om naturen vår og Vigelandsparken. Den besøkende som i tillegg klarer å lire av seg noen ord på norsk, er nærmest sikra status som “norgesvenn”.

Norgesvenn er utvilsomt ment som en hedersbetegnelse. Klassiske norgesvenner som Smokie og Bonnie Tyler oppnådde jo statusen på grunn av sin folkelige popularitet. Men samtidig har de muligens bidratt til at N-ordet har fått et visst B-preg (for å si det med alfabetet). I enkelte kretser er det nærmest et skjellsord, og når jeg mimrer med YouTube (under), skjønner jeg jo poenget. Men må det være sånn?

I løpet av noen måneder i 2003/2004 gjestet David Bowie landet såpass hyppig at jeg var livredd for at noen skulle bruke N-ordet om en av mine største musikalske helter. Nå lurer jeg på om det hadde forandret noe? Selvsagt ikke. Hunky Dory er et av verdens beste album herfra til evigheten, om Bowie så skulle finne på å flytte til Bø og begynne å gå Birkebeineren.

Nei, det er rett og slett på tide å gi norgesvennen et nytt ansikt. For hvem er det som er vår tids norgesvenner? Bruce Springsteen - uten tvil. Bra mann. Men han er langt fra alene. The Wombats, Justice, Sonic Youth, Nick Cave, Roky Erickson, Håkan Hellström - norgesvenner hele hurven. Og er det ikke slike venner vi vil ha? Ikke noe å skamme seg over, i hvert fall!

Norgesvenn å være stolt av: Nick Cave.