Clutch spilte nytt og flott på Sentrum Scene på lørdag.

Clutch er glad i sine nye låter, og slikt blir det fest av. Lydverket oppsummerer lørdagens konsert på Sentrum Scene.

Clutch har blitt litt av noen norgesvenner de seneste årene. Etter at bandet spilte en etter sigende legendarisk konsert på John Dee i 1997, tok det dem nesten ti år før de dukket opp igjen, da med et kort sett på Quart-festivalen. Etter det har det ballet på seg. Clutch har spilt i Bergen i vest, Trondheim i midten og Bodø i nord, i tillegg til konserter på Oslo Live i fjor og Sentrum Scene i 2007.

Så da Neil Fallon & co sto på Sentrum Scene igjen på lørdag, var det foran nesten fullsatt sal. Jeg tipper det var rundt 1500 mennesker der, sannsynligvis et høyere tall enn deres årlige norske platesalg. Clutch er rett og slett blitt store i Norge.

Vanligvis er jeg ikke så flink på musikknerderi, men Clutch er – sammen med Iron Maiden – et av bandene som får meg ut på glattisen. Så med denne settlisten i bakhodet, kommer en oppsummering av konserten. Ingen anmeldelse, altså, bare noen subjektive observasjoner en mandags morgen:

Har det noensinne vært så god lyd på Clutch på Sentrum Scene? Fra vår plass på galleriet var det som å sitte hjemme foran et bra stereoanlegg med et fett liveopptak fra høyttalerne.

Låtene fra Strange Cousins From The West, det litt skuffende albumet av i år, kom til sin rett live. Åpningen med ”50 000 Unstoppable Watts” og ”Struck Down” satt tett som øynene på statistene i Piknik med døden.

Clutch spilte hele seks låter fra Strange Cousins From The West. De fem første låtene på platen pluss “Abraham Lincoln”. Er det bare meg, eller er det en trend at rocke- og metalband ikke tør å spille så mange nye låter på konserter? Slipknot har for eksempel spilt to konserter i Norge etter slippet av fabelaktige All Hope Is Gone, og begge gangene har vi blitt avspist med kun ”Psychosocial” og ”Dead Memories”. De burde minst spilt ”Gemiatra”, tittelsporet og ”Snuff” i tillegg. Megadeth turnerer for tiden USA med kanonplaten Endgame, men nøyer seg med å spille ”1,320” og ”Head Crusher”. I tillegg spiller de ingen (!) låter fra forrige plate, comebacket United Abominations. Til sammenligning spilte Metallica syv av åtte spor fra Master Of Puppets da de spilte i Norge i 1986. Takk til Clutch for at vi fikk høre over halvparten av nyplaten, da er de låtene notert i konsertalmanakken.

Clutch jammet minimalt, overraskende nok. Tidligere konserter i Norge – til og med korte festivalkonserter – har vært preget av lange, svevende jamsekvenser. Noen Clutch-fans elsker dette, jeg synes det er litt kjedelig. Om jeg vil ha jam, så går jeg på Herr Nilsen. Som Clutch selv sier det: who wants to rock!? Jeg snakket med noen folk etter konserten som var veldig uenige, de savnet jammingen. Dem om det.

”Never trust a white man driving a black van” er tidenes tekstlinje, og live gir Neil Fallon tekstene sine nytt livsom blanding av blueshistoriker, rockestjerne og predikant. At ikke ”The Mob Goes Wild” fra Blast Tyrant oftere blir trukket fram som en av tidenes beste anti-Bush-låter er et mysterium. Sannsynligvis er Neil Fallons tekster det ypperste som er skrevet i rockverden på 90- og 00-tallet, her kan du sjekke en liten gjennomgang fra Rolling Stone.

Men om Neil Fallon er den beste rockepoeten, er Jean Paul Gaster den beste trommisen. Gaster spiller kontrollert og stødig, men legger en mur av detaljer som bandet kan briljere over. Etter å ha lidd meg gjennom irriterende trommesoloer fra Mickey Dee hver gang Motörhead spiller, er det en befrielse å høre den kjappe og melodiske trommesolosekvensen fra Gaster.

“Abraham Lincoln” var et av høydepunktene på konserten. Fun (?) fact: Clutch er fra den lille byen Germantown i Maryland, byen hvor Abraham Lincolns drapsmann John Wilkes Booth ble arrestert.

I hovedsettet spilte Clutch kun låter fra de fire platene de har sluppet fra 2004 til 2009. Med tanke på at bandet har hatt suksess og dedikerte fans siden tidlig 90-tall, er dette litt rart, og faktisk helt motsatt av hvordan nevnte Megadeth og andre band med historie gjør det.  Er det den nyvunne suksessen som gjør at de regner med at fansen er mest interessert i deres nye materiale? Neppe. Publikummet er voksent og ganske sikkert interessert i bandets komplette karriere. Tror ikke vaktene trengte å dra ”har du legitimasjon” så mange ganger, for å si det slik. Mye skjegg og slitt dongeri. Sannsynligvis er det Clutch selv som er mest interessert  i å leke med nye sanger. Dette viser da også at bandet fremdeles skriver låter de selv har stor tro på, i motsetning til mange andre band. Og som et helhetlig konsept, så kan man si at Clutch etter Blast Tyrant (2004) tilhører en egen avdeling av bandets katalog. Det er mer funk- og bluesorientert enn de hardcoreinspirerte førsteplatene, og litt lettere enn Pure Rock Fury (2001).

Clutch er ikke redd sine egne hits. I motsetning til et annet band omgitt av nerdefans, norske Motorpsycho, omfavner Clutch både nye og gamle singler, og ser oppriktig lykkelige ut når Sentrum Scene synger av full hals på ”Bang! Bang! Bang! Vamanos, vamanos” på ”Electric Worry”. Faktisk er det ganske betegnende at Clutch begynner konserten med sin seneste single, ”50 000 Unstoppable Watts” og avslutter hovedsettet med nettopp ”Electric Worry”.

Om det er noe jeg savnet, er det en låt eller to fra Elephant Riders. Kanskje fordi dette var albumet hvor jeg for alvor oppdaget bandet og Neil Fallons briljante rockelyrikk, kanskje fordi både “Soap Makers”, “Muchas Veces” og “Wishbone” hadde passet fint inn i med de nye låtene. Det hadde heller ikke skadet om de dro “When Vegans Attack” eller “You Can’t Stop Progress” fra From Beale Street To Obolivion, bandets beste plate ved siden av Blast Tyrant.

Er det noen der ute som vet hvilken låt som gikk over anlegget før Clutch gikk på? Det var en gammel funksak med tekst om penger (”money” og moola” gikk igjen). Litt Parliament-aktig låt, kanskje. Flere har foreslått at det er O’Jays med “Money, Money, Money”, men jeg tror ikke det er riktig.  Her er et YouTube-klipp av åpningen, setter stor pris på om noen klarer å spotte den. OPPDATERING: låten er spottet, det var Chuck Brown “I Need Some Money”. Sjekk kommentarfeltet for detaljer.

Etter et langt sett med låter fra de fire seneste platene og 2004-2009, var det en fin avslutning med “Spacegrass” og “Texan Book Of The Dead”. Begge låtene hentet fra Clutch sitt selvtitulerte andrealbum fra 1995, og voksne fans fikk små tårer i øynene.

Av de tre konsertene jeg har sett med Clutch, er dette den klart beste. Quart var tett og kompakt og et fint førstemøte live, mens Bodø-konserten ble noe skjemmet av lav lyd.

Noen av Lydverkets lesere/seere/lyttere som var på konserten? Fyll gjerne på med andre tanker rundt konserten, man blir jo aldri ferdig med Clutch.

BONUS: Supportbandet Kylesa imponerte voldsomt. Bandet har spilt på både Blitz og Øya tidligere, men på Sentrum Scene imponerte de med et tungt, aggressivt og brutalt sett. Høydepunkt: åpningssporet fra Static Tensions, ”Scapegoat”.

Tags: Blast Tyrant, clutch, Kylesa, Neil Fallon, Sentrum Scene