Sufjan Stevens : The BQE

[Asthmatic Kitty / Tuba]

Sufjan Stevens slutter å synge, fortsetter med alt annet.

The BQE er et eksempel på en skive vi neppe hadde skrevet om hvis det ikke var for signaturen. Skjønt, å kalle The BQE er skive er kanskje å underselge greia litt; i konsertform var det en film akkompagnert med live soundtrack av et orkester pluss noen Sufjanlåter på slutten, og innkjøpsformen inneholder en CD med dette soundtracket, en DVD, førti sider lesestoff med bilder og en 3-D View-Master-plate. Sobre sjeler vil kanskje kalle dette et «multimediaprosjekt», mens Wikipedia foreslår «a mixed-medium artistic exploration».

Uansett hva man skal kalle den uttrykksmessige floka som The BQE er det uansett sant, uheldigvis kanskje, at når Sufjan Stevens gir ut ei pakke om inneholder en CD så er det CD’en, ikke DVD’en og ihvertfall ikke View-Master-plata som ender opp med å bli fokus. DVD’en sees kanskje én gang, mens skiva innstinktivt blir behandlet som et gjenbruksprodukt. Så la oss anmelde skiva.

Det The BQE er en «artistic exploration» av er the Brooklyn-Queens Expressway - en temmelig stygg og passe forhatt motorvei i New York. Noe som er hørtbart, men bare hvis du vet det på forhånd; bilhorn, traffikkorker eller følelsen av bevegelse er alle tilstede med ujevne mellomrom, til og med fullstendig med en klar følelse av hvilken tid på døgnet det er. Som ekspresjonistiske meddelere av konseptet «motorvei i en storby» fungerer det noen-og-tjue manns sterke orkesteret glimrende - imponerende, faktisk - forutsatt at det er et ekspresjonistisk uttrykk av konseptet «motorvei gjennom en storby» lytteren er ute etter og ikke Sufjan Stevens-sanger.

Er det derimot ikke Sufjansanger, men Sufjanmusikk folk vil, har de kommet til rett sted. Stevens har uttalt at han, blant annet ved å ikke synge et ord, har prøvd å fjerne sin person fra musikken så mye han kan. “Så mye han kan” er tydeligvis ikke så mye, for vel er dette en orkestersuite, og vel er den instrumental, men komponistens gamle vaner er ikke bare vonde å vende, men også helt umiskjennelige. Det mest åpenbare eksempelet på disse er måten Stevens (over)bruker kvittrende treblåsere i tonale bølgedaler for å skape en slags følelse av harmonisk mylder, et triks som burde være velkjent for enhver som har hørt noe han har gjort de siste fem år.

Når alt kommer til alt klarer nesten The BQE å unngå det gamle problemet som ofte oppstår når popmusikere lager lydspor til filmer: Vi hvis jobb det er å skrive om dem fordi det er popmusikere som har laget dem, må bestemme oss for hvorvidt musikk laget som bakgrunnsmusikk kan kritiseres for å høres ut som bakgrunnsmusikk. Noe de åpenbart ikke kan, samtidig som platene med denne bakgrunnsmusikken på som oftest ikke er i nærheten av like givende som det popmusikerne ellers gir ut. The BQE unngår altså nesten dette problemet ved å ikke være kjedelig.  Men for ordens skyld: Denne skiva anbefales uten forbehold for folk som synes at orkestreringen er det beste ved Sufjan Stevens siste tre skiver, og med forbehold til de fleste andre.

Peter Vollset