Jonathan Davis og M.Shadows skriker seg inn i sommerferien.

P3, Sexy, Pyro og Lydverket samler troppene. Vi debatterer nye singler fra Korn og Avenged Sevenfold.

I juli skal vi bade, feriere, besøke festivaler, spise is… og høre på mektig metal. Nu metal-veteranene Korn slipper sitt niende album i starten av fellesferien, mens bandana-kongene i Avenged Sevenfold  kjører opp sin femte fullengder noen uker senere.

Begge band har trofaste fans, lang historie og problemer med lineup-en. Korn fordi gitarister blir kristne eller trommiser starter rock/sportsbar, Avenged Sevenfold (A7X) fordi trommiser dør. Så forventningene til og interessen rundt bandenes nye singler er enorm. Lydverket innkalte derfor Sexy-programleder  Tarjei Strøm, P3s musikksjef Mats Borch Bugge og petit moi, programleder i Lydverket og Pyro til møte.

Agenda: en dyptpløyende og forpliktende samtale om trommedriv, radiosuksess, pornostjerneorgier og pianoet på “November Rain”. Altså Korn og A7X.

Nok dill, sett Korn-låten på øret via denne linken. Skrik til skjermen om du er enig, uenig eller eitrende forbanna. Etterpå poster du selvsagt de samme kommentarene under.

Korn “Oildale (Leave Me Alone)”
Fra Korn III: Remember Who You Are, som slippes 12. juli.
Asbjørn: Ok, først til ungdommen. Hva synes Sexy-Tarjei om de første tonene fra Korn III: Remember Who You Are?
Tarjei: “Oildale” låter klassisk Korn, og vokser for hver gjennomlytting, selv om den ikke sitter helt umiddelbart.
Asbjørn: Musikksjef Mats, hvordan peker dette frem mot platen som slippes i juli?
Mats: Det lover ok for Korn III, jeg synes bandet kler et mer nedstrippet sound enn det vi har hørt fra dem på de siste skivene. Liker trommedrivet i låta, men den stinker som radiosingle.
Asbjørn: Ja, det er ikke radiosuksess jeg tenker på når jeg hører “Oildale”. Må i tilfelle være spilling på Pyro på P3 eller svenske Bandit Rock Radio. I likhet med Tarjei merker jeg at den sitter bedre etter noen gjennomlyttinger, men hva er det kuleste med låten?
Tarjei: Jonathan Davis, som leverer passe nevrotisk fremdeles etter alle disse år med penger og velstand.
Asbjørn: Ja, han høres ut som han sliter med horrormareritt også i 2010, men tror du Davis har det så gutteromkjipt fremdeles? Eller bare poserer han som ensom gråtegutt, mens han egentlig knuser ned dyr designervodka, snorter kola i Hollywood og ler ekkelt hele veien til pornostjerneorgiene sine?
Tarjei: Tja, si det, men det er jo Ross Robinson som har produsert, mannen som rev aggresjonen ut av Davis og skjøv de samme følelsene inn i de første platene. Robinson har vel klart å føkke med sinnet til Davis igjen, sendt ham i kjelleren for å hente mørke tanker? Men når det gjelder musikken er det overraskende lave gitarer, og verdt å legge merke til at den nye trommisen Ray Luzier er sykt langt fremme i lydbildet. Men litt skuffet over at det ikke låter råere, når Robinson er på produksjonen
Asbjørn: Det er jo uansett forsøk på å ta det tilbake til den gamle Korn-skolen, med både Robinson på produksjon og kidnapper/pedofilitema på coveret. Hva tenker dere om Korn-revival til sommeren, har dere troen? Keeping the faith?
Mats: Ja, dette er basic Korn, slik de hørtes ut i gamle dager. Det er tydelig at de har tatt lærdom av Rick Rubins læresetning; “hvorfor gjør vi dette, sånn egentlig”?
Tarjei: Vanskelig å si…
Asbjørn: Kom igjen, Tarjei, analysér. Er din generasjon hipsterrockere klar for ny runde Korn-bonanza?
Tarjei: Tror det må en fullblods gjenforening til med både Head på gitar og David Silvera på trommer for å løfte Korn det siste hakket. De er jo svære, men har stagnert litt på de samme greiene de siste platene.
Asbjørn: For å oppsummere, er dette episk og storslagent eller tomt og desperat?
Mats: Episk og lett desperat. Jeg synes det hviler en lett desperasjon over bandet, litt som det gjorde over Metallica for noen år siden. Storslagent er det mest i form av mye perk.

Ok, vi går videre til neste spor, som er fra California-gjengen Avenged Sevenfold. Hør på dette, og les debatt under:

Avenged Sevenfold “Nightmare”
Fra Nightmare, som slippes 27. juli
Tarjei: “Nightmare” har et mer umiddelbart hook, men overraskende glatt produsert. På grensen til tamt. Misforstå meg rett, det er fett, men det er ikke som om låten angriper øregangene dine med råskap på samme måte som Bullet For My Valentine eller nye Deftones.
Asbjørn: Nei, det er sant. Spesielt sammenlignet med første spor A7X slapp fra forrige plate, frekke “Critical Acclaim”. Det var en sint ulv som satte tennene rett i strupen. Men “Nightmare” er veldig tydelig Avenged Sevenfold, kjenner igjen signaturen deres med en gang.
Tarjei: Ja. Men denne låten tar opp det som jeg synes er vanskelig med Avenged Sevenfold. Jeg elsker Mötley Crüe-, sleaze- og Metallica-referansene deres, men sliter vilt med “November Rain”- og Use Your Illusion-hintene.
Asbjørn: Det må du forklare nærmere.
Tarjei: Ok. Jeg mener at når Avenged Sevenfold er på god vei inn i deilig Metallica/Pantera-territorium, så kommer flygelet til Axl og det grandiose ved Use Your Illusion-albumene.
Asbjørn: Ja, skjønner hva du sier, men du liker altså ikke flygelet til Axl? Du vil ha det nitty gritty og ikke ballade-episk? Interessant.
Tarjei: Klarer det akkurat når det er Axl, men sliter når M. Shadows og resten av bandet går i de fotsporene til GNR. Jeg likte dem best på City Of Evil-platen, hvor det var mer Maiden-møter-sleaze enn Axl i Elton-modus.
Asbjørn: Ok, deg om det. Men som trommis, hva synes du om Dream Theaters Mike Portnoy her? Jeg synes han spiller veldig likt The Rev, som døde så tragisk fra Avenged Sevenfold rundt nyttår.
Tarjei: Portnoy følger fint opp i The Rev tradisjon, og krydrer pent med egen signatur i tillegg. Han er jo en mye bedre trommis, men ville heller sett A7X med en Vinnie Paul-aktig tyngde. Eller kanskje Roy Mayorga fra Soulfly. Tyngre groove og mindre fiksfakseri.
Asbjørn: Ok, nok trommenerderi, hva tror du om albumet?
Tarjei: Det kommer til å løfte dem ytterligere. Perfekt for fansen, og hell i uhell med dødsfall, tragisk nok.
Asbjørn: Ja, Metallica fikk jo tragisk mye oppmerksomhet på at Cliff Burton døde, og det samme kan skje med A7X. Jeg får litt “Enter Sandman”-vibber på teksten, synge om mareritt og greier. Hva sier musikksjefen, du forsvant litt i Axl-pratet til Tarjei?
Mats: Det er ikke skikkelig mareritt før man sover med ett øye åpent. Men får litt Metallica-vibber, ja, A7X klarer å kombinere kranglefantene hardt og melodisk. Det digger jeg.
Asbjørn: Men kan Avenged Sevenfold bli enda større, og nå ut til bredt publikum slik Metallica gjorde?
Tarjei: Det er klart det blir boost, og de sikter veldig mainstream med “Nightmare”. A7X har mye mer glamour over seg en Bullet For My Valentine, som jo debuterte på 3. plass på Billboard-listen med sitt seneste album. Sånn sett er Avenged Sevenfold det perfekte heavy-jock-bandet. Dette kommer til å selge som faen til boleguttene i statene.
Asbjørn: Ja, skal vedde på det er noen saftige radioballader på platen,  á la “Seize The Day” og “Dear God” på de to forrige. Jeg gir meg ikke, kan de komme seg opp på Metallica-nivå?
Mats: Kanskje gjestetrommisen Portnoy slår seg til gjennom porten til gigantene? Det skal nok flere år og mye livespilling til før Avenged Sevenfold selger 90 millioner skiver. Metallica var banebrytende, og det fikk de betalt for. A7X er gode forvaltere av det Metallica skapte, men jeg er redd tiden er forbi for verdensband som Metallica – band som forblir store over veldig lang tid.
Tarjei: Forresten angående Metallica, vittig med det “Creeping Death”-aktige breakdownet inni der.
Asbjørn: Ja, godt poeng! Jeg har alltid hatt troen på at Avenged Sevenfold kan komme med den ene monsterhiten som kan få dem ut til streitingene som i sin tid omfavnet “Smells Like Teen Spirit” og “Enter Sandman”, om enn ikke på samme nivået. Dette er uansett ikke den låten, men gleder meg til hele albumet.

Tags: Avenged Sevenfold, Korn, Mats Borch Bugge, musikksjef, sexy, Tarjei Strøm