Hva gjør man når artisten som skal spille på Lydverket blir syk dagen før opptak?
Vi ringte Datarock, og fikk på noen timers varsel en entusiastisk gjeng inn i Lydverkets hovedkvarter på Youngstorget hvor de gjorde en fantastisk og energisk minikonsert foran 100 heldige publikummere.

Her ser du alle 4 låtene de gjorde, og kan dele de generøst med dine venner hvis du vil, på mail eller via Facebook.

Vi fikk fryktelig mange mailer fra folk som ville på Miike Snow i morgen. Vant du billett? Sjekk her!

Andrew Wyatt har tatt turen til Oslo sammen med Christian Karlsson og Potnus Winnberg (de to siste bedre kjent som produsentduoen Bloodshy&Avant), for å gjøre en stappfull, utsolgt konsert på Blå, førstkommende lørdag. Vi satt på to billetter som vi ville gi bort til noen som visste svaret på følgende spørsmål:  Bloodshy&Avant har produsert en Grammy-vinnende låt for vår alles kjære Britney Spears. Hva heter låta? 

Vi fikk inn overraskende mange mailer med det helt korrekte svaret  “Toxic”, men ikke alle kan vinne. De heldige ble derfor Rikke Runde og Marius Holtmoen. Lydverket gratulerer, og gir fantastiske Toxic i trøstepremie til de som ikke vant denne gangen:

Trenger du å komme i helgestemning, står både Tommy Tee og DJ Hele Fitta til musikalsk tjeneste.

I forrige uke var det Trondheim-baserte Chmmr som ga deg ukas Rilleristing på Lydverket på P3, som du kan høre akkurat her. Der finner du også de fleste andre settene sørget for av DJs og artister som hver uke gir deg ymse sorter klubbmusikk som tjuvstarter helga.

På oppfordring skal du også få rilleristingene til to DJ-veteraner i hovedstaden. I mai var det Martin Bjørnesen aka DJ Hele Fitta sin tur, som siden 2002 har sørget for dødsdisco, elektro og gla’rap med TomTom Klubb på Blå. Han måtte gjøre det på Lydverket også:

rilleristing-ved-dj-hele-fitta

Spillelista

Vi kjenner Tommy Tee først og fremst som en representant og utøver for rapmusikk, både gjennom musikken hans og tro tjeneste i National Rap Show. Vi visste imidlertid at Tommy har både nese og ører for musikk uten rapping på også. I høst ga vi han derfor oppgaven å velge et knippe låter fra utsiden av hiphop-båsen. Det låt som dette:

rilleristing-ved-tommy-tee

Spillelista

Liam Gallagher er en million prosent sikker på at solo-låtene hans er bedre enn alt Oasis noen gang har gjort.

Tidligere i høst ble det klart at Liam Gallagher planla å starte et nytt band, og at han strengt tatt jobbet med hele Oasis bortsett fra bror Noel. I et videointervju med MTV Italia sier den tidligere Oasis-frontfigur at han har spilt inn en rekke demoer med de tidligere Oasis-medlemmene Gem Archer, Andy Bell and Zak Starkey og at han er ”en million prosent sikker” på at de nye låtene er bedre enn alt Oasis noen gang har gjort. I intervjuet avslører han også at han sannsynligvis skal i studio etter jul og han utdyper også forholdet til broren Noel. Blant annet uttaler han at han elsker sin bror, men at de rett og slett ikke går overens og at det eneste de egentlig har til felles var Oasis.

Se intervjuet her:

Tom Waits slipper liveplate i neste uke. Tidligere i år ga han seg imidlertid hiphopen i vold sammen med N.A.S.A. og kremgutten Kool Keith. Begge nydelig animerte.

I del to av den prisbelønte svenske dokumentaren Historien om Broder Daniel kan du i kveld nyte følgende låter. Klokka åtte, på P3.

Broder Daniel - Whirlwind
Broder Daniel - You Bury Me
Broder Daniel - No Time For Us (akustisk versjon)
Håkan Hellström - Känn Ingen Sorg For Mig Göteborg
The Plan - Mon Amou
Broder Daniel - Shoreline (et TV-opptak fra Senkveld med Loke)
Broder Daniel - Shoreline
Broder Daniel - Cruel Town
Neil Young - Trasher
Broder Daniel - When We Were Winning
Broder Daniel - The Name Is Broder Daniel
Broder Daniel - When We Were Winning (live)

Michael Jackson døde brått 25. juni i år. (Foto T. Clary/Scanpix)

Det begynner nærme seg tiden for å oppsummere året som har gått. Og da trenger Lydverket din hjelp. Så, hva husker du best fra musikkåret 2009?

Michael Jackson sin brå død har nok de fleste friskt i minne. Men hva annet satte sine spor hos deg? Var det tårene til Maria Mena på Spellemannsprisen? Rybak sin Grand Prix-seier? Bandet nesten ingen hadde hørt om, Donkeyboy, som plutselig fikk årets hit med “Ambitions”? Kanye West som klikker på MTV Awards?

Ikke minst, hva husker du  som vi kan ha glemt? Fortell om dine minneverdige øyeblikk fra 2009.

Greven i rettssalen da han ble dømt for drapet på Øystein Aarseth i 1993. Foto: Bjørn Sigurdsøn/Scanpix

Varg Vikernes har en ny skive på trappene, men vil ikke lenger ha noe med black metal-miljøet å gjøre. Til det oppfører blackmetalere seg for mye som “negre og homoseksuelle”, ifølge en ny pressemelding.

Metalnettstedet Blabbermouth la i går ut en melding om  at Varg Vikernes, som i 1993 ble dømt til 21 års fengsel  for drapet på Mayhem-gitarist Øystein Aarseth, samt tre tilfeller av grovt skadeverk etter tre kirkebranner, er klar med ny skive under navnet Burzum.  Meldingen som Vikernes selv har skrevet inneholder en rekke kontroversielle, rasistiske og hatefulle uttalelser.

Rasehets og homohets

Vikernes skriver blant annet at han tar avstand fra nåtidens black metal, som han anser som en parodi på black metal-scenen fra 1992-93, og han begrunner dette med at ”Blackmetallere vil sannsynligvis fortsette å bli drita og steine og på alle andre måter oppføre seg som den stereotypiske neger; de vil sannsynligvis fortsette å få utenlandske tribal-tatoveringer og kle seg, gå, snakke, se ut og oppføre seg som homoseksuelle”. For å understreke hvor han står i rasedebatten, har Vikernes gitt albumet tittelen Den Hvite Guden.

Den Hvite Guden

Vikernes, som i vår ble sluppet ut av fengsel etter å ha sonet til sammen seksten år, skriver videre i pressemeldingen at han ikke har noe til felles med annen black metal som gis ut for tiden, og beskriver sitt Den Hvite Guden som ”en musikalsk og lyrisk beskrivelse av den hvite guden, slik de kunne ha vært før de ble myter” og understreker at skiva er laget for ”en lytter som er villig til å sitte ned i ensomhet og tenkte på den hvite gud og våre forfedre og deres fantastiske, intelligente, positive, vakre, sunne og sterke kultur”

Blir film

Albumet skal være klart i mars-april, og vil også inneholde gammelt, uutgitt materiale. Vikernes  enmannsprosjekt Burzum debuterte i 1992 med albumet Burzum og har i ettertid gitt ut Det som engang var (1993)  Hvis lyset tar oss (1994)  Filosofem (1996), Dauði Baldrs (1997) og Hliðskjálf (1999), hvorav de to siste ble spilt inn mens Vikernes satt i fengsel. Vikernes bor nå i Bø i Telemark, sammen med to av sine barn og sin franske kone.

Tidligere i år ble det klart at   Jackson Rathbone skal spille Varg Vikernes filmen Lords of Chaos som omhandler det norske black metal-miljøet på nittitallet.

Er dette coveret på det kommende Burzum-albumet?

Den maskerte duoen The Bloody Beetroots får både gamle ravere og unge hipsters til å danse krakilsk i mørket.

De to italienerne er sannsynligvis ikke helt ukjente for klubbsugne folk her i landet. For eksempel besøkte de tidligere i år Oslo sammen med den flinke überhipsteren, DJen og produsenten Steve Aioki - et visst signal om landskapet de befinner seg i. Vi som ikke kom oss på dét dansegulvet kan imidlertid danse føttene til filler til lyden av The Bloody Beetroots‘ albumdebut Romborama, som kom for kort tid siden.

Tidligere har de blant annet remikset MSTRKRFT, Crookers, Etienne de Crecy og Alex Gopher, og utgitt EPen Rombo. På albumet får de utløp for all sin galskap.

Gjennom 20 varierte spor rører de både ved elektronisk klubbmusikk slik den hørtes ut i den spede starten, men oppsummerer nærmest også de siste årenes klubbmusikk. Gjestene teller blant annet godtfolk som Steve Aoki og The Cool Kids, og sammen med Tommy Tea og Bobby Rifo som utgjør duoen dukes det for ofte hardt, energisk, svett, mørk og heseblesende fest. Blant annet høres de ut som dette:

Den første delen av dokumentaren Historien om Broder Daniel inneholder følgende fantastiske låter:


Broder Daniel:
Happy People Never Fantasize
Lovesick
Son Of St. Jacob (demo fra 1989)
Cadillac
Luke Skywalker
Ice Age
Underground
Work
Happy People Never Fantasize (live fra Hultsfred 2004)
I’ll Be Gone (live fra Hultsfred 2004)

Broder Daniel-vokalist Henrik Berggren. Foto: myspace.com/broderdaniel

Onsdag og torsdag gir vi deg den prisbelønte, svenske dokumentaren om Broder Daniel. Lydverket på P3, klokka åtte.

Fredag 8. august i fjor spilte Gøteborgbandet Broder Daniel sin siste konsert. Fortellingen om dette bandet er en nitten år lang historie om vennskap, egoer, suksess, tragedie og musikk som kan fortelles lenge.

Broder Daniel er bandet hvor Håkan Hellström trakterte trommer, som satte de viktigste tonene i filmen Fucking Åmål og er et av Sveriges viktigste band de siste to tiårene. I kveld og i morgen serverer vi denne prisbelønte, svenske dokumentar om dette bandet i to deler, produsert av Karin Forsmark for Sveriges Radio.

Dokumentaren inneholder intervjuer av både nyere og eldre dato med Henrik Berggren, Håkan Hellström og Lars “Poplars” Malmros, og det er gravd i arkivene etter gamle liveopptak og intervjuer.

- P3 vill hylla Broder Daniel genom att berätta bandets historia. Det blir både introduktion och fördjupning, både för unga som inte har så stor koll på bandet och för dem som har hängt med från början, sa Rickard Nerbe, som leder deg gjennom dokumentaren. Gled eder.

Gal bruk av djeveltegnet (Foto:Takebackthehorns.com)

Twisted Sister-frontmannen er møkk lei av at hiphoppere, countryartister, popfolk og frøkna på bildet knytter tommel, lange- og ringefinger.

Den aldrende rockeren som du kunne se lange ut mot sensuren i USA i sesongens første Lydverket på NRK1, har hissa seg såpass opp over utvanninga av djeveltegnet at han har lansert en egen nettside som skal stoppe “problemet”. Takebackthehorns.com hevder at det kun er en person i hele verden som med fullt overlegg kan heve peke- og lillefinger, og det er, Ronnie James Dio fra Rainbow, Black Sabbath og Dio.

Riktig bruk av djeveltegnet (Foto: Ben Hansen, Hard News Café)

Ifølge Snider er Dio mannen som starta å bruke horntegnet i hardrocken, og peker med det langefinger til Gene Simmons i Kiss. Han har tidligere sagt at han fant det opp, fordi han holder plekteret sitt med tommelen og fingrene i midten.

Se Dio forklare hvorfor han var tidlig ute og fingra:

På hjemmesida mot spredning av horntegnet, sier Dee Snider at det er på tide å slåss for heavy metal igjen, etter at han gjennom store deler av 80-tallet sto på barrikadene mot sensur i rocken.

Dagen i dag er enda en merkedag i musikkhistorien. Hør Thomas Felberg gi deg hele fortellingen om The Who-trommisens særdeles dårlige dag.

Hver onsdag gir Lydverket og P3s musikkarkeolog Thomas Felberg deg historien om hva som skjedde akkurat på dagen i dag. Noen historier er triste, andre er morsomme, de er fylt av action, dramatikk, håpløshet, tragedie, suksess eller hva enn som skal til for på et eller annet vis være verdt å fortelle om.

Også i dag har Felberg funnet seg til rette dypt nede i NRKs arkiver, for å gi deg historien om dagen i dag. Vi skal tilbake til 1973, til en av tidenes råeste trommeslagere. Værsågod:

dagen-i-dag-181109

Vanligvis hører du selvsagt Dagen i dag på Lydverket på P3, men i kveld vies hele timen til første del av dokumentaren Historien om Broder Daniel. Hør, hør.

Og, når vi først er inne på The Who er det selvsagt plass til en musikalsk høydare også:

Itunes USA kjører for tiden en massiv kampanje på Annies nye album. Resultatet er at Bergens-jenta fyker oppover listene.  

Amerikanske Itunes kjører for tiden en massiv reklamekampanje for Annies nye album Don’t Stop.  Den Apple-eide musikkbutikken på nett har for tiden store Annie-bannere i toppen av nettbutikkens Dance/Electronica-seksjon og har også valgt å legge inn et mindre reklamebanner på  selve hovedsiden.

Hopp på lista

Resultatet har ikke latt vente på seg for Annie, som for tiden gjør promo i USA.  På noen få timer har skiva gjort et hopp fra 84. til 79.-plass på Itunes liste over mest nedlastede album, og bergensjenta ligger nå som nest mest nedlastet i dance/electronica-sjangeren. 

Håper på Billboard

- Itunes har i statene en større andel av platemarkedet enn i Norge og selvsagt også langt flere brukere, forteller manager og mangeårig samarbeidspartner Mikal Tellé.  

Han håper nå på at det kanskje kan bli en plassering på Billboard-lista som måler det amerikanske platesalget og regnes som det viktigste barometeret for musikk i verden for Annies nye album.  

- Vi håper jo på en Billboard-plassering, men uansett er vi utrolig fornøyde med en 79.plass på Itunes sin albumliste. Det er langt mer enn vi hadde turt å håpe på i utgangspunktet. 

- Skiva har rett og slett gått fryktelig bra siden den slapp bare et par dager tilbake, sier han til Lydverket.   

I Norge hadde Don’t Stop kun en uke inne på VG-Lista, da på en 25.plass.

Få ting engasjerer musikkinteresserte mer enn coverlåter, spesielt når resultatet ender opp med å bli veldig ulikt originalen. Og når Tori Amos, Joan as Police Woman og Susanna Wallumrød velger å tolke henholdsvis Slayer, T.I. og Kiss, blir det nesten å be om trøbbel. Så hvorfor velger de å gjøre det?

Se Lydverket på NRK 1 klokka 23.15 i kveld.

De omtalte svenskene i Miike Snow stiller på et utsolgt Blå på lørdag. Lydverket har fått karret seg til et par billetter som kan bli dine, dersom du veit.

Andrew Wyatt har tatt turen til Oslo sammen med Christian Karlsson og Potnus Winnberg (de to siste bedre kjent som produsentduoen Bloodshy&Avant), for å gjøre en stappfull, utsolgt konsert på Blå, førstkommende lørdag. The Guardian har ment svenskekjekkasene er som om Animal Collective møtte A-Ha, og selvom vår egen anmelder mente han hadde støtt på bedre musikk før, kan nok kvelden på Blå bli av det riktig så fine slaget for det! Vi har billetter til den utoslgte affæren og lurer på følgende: Bloodshy&Avant har produsert en Grammy-vinnende låt for vår alles kjære Britney Spears. Hva heter låta? 

Send ditt svar til andreas.overland@nrk.no og merk konvolutten med “Miike Snow”.

Her er noen av låtene du kan få live på lørdag, dersom du veit. Eller veit å google.

Beach House kommer fra Baltimore, og består av Victoria Legrand og Alex Scally. De har både turnert og samarbeidet mye med bestekompisene i Grizzly Bear, og i januar slipper de sitt tredje album Teen Dream på Sub Pop. Teen Dream ble spilt inn i en kirke i staten New York, og det er ikke så rent lite stas at de tok med seg Lydverket Spanderer-låten og gjorde singel av den.

Her er det ferdig innspilte resultatet, “Norway” i all sin prakt (du kan laste den ned gratis her):

Låt

Denne gjengen har laget tiårets plate. Det mener NME.

NME retter blikket mot New York når de kårer tiårets album. Men amerikanerne fikk hard konkurranse fra flere engelske navn.

Dersom du samler på lister, går du feiende flotte uker i møte. Her i P3 skal v sammen med dere kjære lyttere kåre tiårets norske låt, Lydverket-redaksjonen sitter krokrygget over platebunkene våre for å kåre årets beste plater, og…vel, det finnes nok ikke en publikasjon under Guds fagre sol som ikke organiserer, rangerer og klargjør oppsummeringer av alle mulige varianter.

NME har kanskje ikke samme opplaget som i gode, gamle dager, men det engelske musikkmagasinet er fremdeles en hypemaskin av grovt kaliber. Nå har de skrapt sammen all synsing og opphaussing fra hele 2000-tallet, og kommet fram til at Manhattan-kvintetten The Strokes ga ut tiårets album med den gnistrende debuten Is This It.

Julian Casablanca og kompisene hans i The Strokes får følge av NME-kjenninger som The Libertines, Primal Scream, Yeah Yeah Yeahs og Arcade Fire i toppen, og både The Streets, Radiohead og The White Stripes stiller med to album hver i Topp 20. Den største overraskelsen er kanskje at At The Drive-In har kommet inn på 11. plass med Relationship Of Command.

Til sammenligning må vi rulle øynene ned til 22. plass for å finne en amerikansk rapplate (Jay-Z The Blueprint), og Topp 50-listen som NME har publisert er helt fri for punk og metal.

Sjekk hele listen her, og så er det vel bare å sette i gang debatt under her?

PS: Det med fallende opplag er ikke bare en løs påstand. NME solgte over 72 000 blader i uken i 2003, i starten av 2009 var det sunket til under 41 000.

PS2: Her kan du lese Rolling Stone sin anmeldelse av Is This It fra 2001.

Blid jente fører deg inn i Lydverket klokka åtte. Foto: Universal Music

Elsk eller hat-panelet skal diskutere hemmeligheter med Mortiis på Lydverket P3 kl 20. Noe som ikke er hemmelig er kveldens musikk. Vi åpner med ei Jackson:

Janet Jackson - Make Me
Breakestra - Show You The Way
Equicez - Live From Pass It
Bjørn Hellfuck - Å for en do
Mortiis - Way Too Wicked
Burial - Archangel
Bim & Bianca - Tiger (Martin Horntveth mix)
Smokey Robinson - One Time

Husker du ikke Ray Kays video til “Live From Pass It”? Værsågod:

[Pope/Universal]

To år gammel novelty er ikke morsomt lenger.

Ingen tvil om forgjengeligheten til Maskinens hysteri-dansegulvshit ”Alla Som Inte Dansar Är Voldtäktsmän”, og duoen går med denne debutplaten hardt ut, med en tydelig intensjon om å mase på deg øregangsbrokk.

Boys II Men vaier det nysvenske trend-ironiflagget med tungen godt plassert i munnviken, med det store problemet at albumet låter håpløst utdatert. Dette viser seg sterkest i at de i overveiende grad lener seg mot den baile-funken som Bonde Do Rolê via Diplo gjorde seg kjente med i 2006, og det faktum at førstnevnte gjeng med brasilianere er Maskinens medsammensvorne her er både forunderlig og lite vellykket.

Her byr de på hvileløs, anmasende og flat hiphop-elektronika mens de for alt det er verdt forsøker å koke opp en ny ”Alla Som Inte Dansar” (”Dansa Med Vapen” er et av dem). Dans, for helvete, ellers får du høre det! Det udynamiske og mørke lydbildet, den utdaterte 2007-lyden og det konstante ståket fra rapperen Afasi gjør dette til en temmelig uspiselig blanding, som ihvertfall i albumformatet blir De Elendige Musikalske Inntrykks store høysang.

Boys II Men gir deg en grøssende følelse av å stå urørlig midt på et tordnende dansegulv mens en Red Bull-dopet partysvenske ustanselig kauker inn i øret ditt. Kan ikke i farten komme på noe som kommer nærmere et personlig mareritt.

Jørgen Hegstad

[RCA/Sony Music]

Them Crooked Vultures er mer enn “bare en supergruppe”.

Da Dave Grohl hoppet inn i Queens Of The Stone Age på Songs For The Deaf (2002), ble dette albumet som en umiddelbar klassiker å regne, og her skal Grohls kraft-tromming ha en del av æren. Det var en helt spesiell energi som oppsto på dette albumet, og dette sterke Homme-Grohl-båndet danner mye av ryggraden til Them Crooked Vultures, som på mange måter kan ses som en naturlig videreføring av det de startet med Songs For The Deaf.

Når man nå i tillegg hiver inn John Paul Jones i denne miksen, har man et triumvirat hvis store fordel er at de aldri låter som din generiske supergruppe, altså oppkonstruert, ego-svulmende og til syvende og sist selvutslettende. I TCVs tilfelle oppstår det en ny kjemi, og medlemmene har funnet sin naturlige plass i konstellasjonen.

Them Crooked Vultures drives fremover av Grohls lydbildesentrerte tromming, som spesielt vises på ”Scumbag Blues”, ”New Fang” og ”Bandoliers”. Led Zeppelin-inspirasjonene vises mest i ”Elephants”, men de respektive modergruppene trenger seg aldri på. Mest eksplosive er de i ”No One Loves Me And Neither Do I”, ”Gunman” og “Elephants” (som ene og alene sparker den allerede såre Wolfmother-ræva). TCV har livets rett langt forbi den sensasjonspregede besetningen, og i møte mellom de tre storhetene har ny, og forhåpentligvis varig, kjemi oppstått.

Jørgen Hegstad

Som min gode mann Asbjørn Slettemark skrev tidligere i dag: The Bronx kom, rocket knallhardt, crowdsurfet, og vant over Oslo-publikummet.

Nakken er fortsatt stiv etter en av vinterens heftigste konsertopplevelser, og har definitivt godt av å bli mørnet opp av den bandvarianten som i går varmet opp for seg selv. El Bronx besøkte oss i Lydverkets studio K85 kort tid før de gikk på scenen i Oslo sentrum, og spilte opp låtene “Litigation” og “Holy”, begge hentet fra albumet Mariachi El Bronx som kom i sommer. Førstnevnte ser du over, liveversjonen av “Holy” kan du høre her:

el-bronx-holy

Martha er sengeliggende på ordentlig. Hun kansellerer Lydverket-opptreden pga sykdom.

Martha Wainwright har blitt syk og må dessverre kansellere kveldens opptreden på opptaket til ukens Lydverket-sending. En rødkledt horde erstatter Piaf-tolkeren.

Det var en fortvilt representant for Wainwright som måtte konstatere at artisten ikke er frisk nok til å opptre på Internasjonalen i kveld på opptaket til morgendagens sending på NRK1.  Det er ikke kjent hvilken sykdom det er snakk om. Men det var en ikke mindre fortvilt redaksjon som mottok beskjeden. Martha Wainwright har fått strålende anmeldelser for sin nye plate Sans fusils, ni souliers, á Paris - Martha Wainwright’s Piaf Record, og vi hadde gledet oss stort til å høre hennes Piaf-coverversjoner fra den intime scenen vår.

Men ingen Lydverket-sending uten livemusikk! Bergens røde armé, Datarock, er i god live-form om dagen. Fredrik Saroea og co. har nylig avsluttet bandets lengste Norgesturne noensinne, og står på farten til å fortsette turneringen i Storbritannia og Australia. Men først stikker de altså innom Internasjonalen i kveld.

Datarock har nylig blitt remixet av både Chairlift, Cfcf og Holy Fuck, og P3 har “Amarillion” på B-listerotasjon.

Hvorvidt den lille scenen vår blir stor nok for Datarock, kan du sjekke ut selv! Send oss en mail på lydverketpublikum@nrk.no for gratis billett til kveldens opptak. Inngang er gratis, det er 20 års-aldersgrense og dørene åpner 21:00!

P3 leter etter den beste norske låta som er laget så langt i dette årtusenet. 1. desember starter en avstemning på P3.no hvor folk kan stemme på sin favoritt blant 100 kandidater. Musikksjef Mats Borch Bugge og resten av musikkgruppa er i ferd med å sette sammen lista over de 100 låtene i disse dager,  og du kan foreslå kandidater her.

Det er lenge siden noen beskyldte U2 for å være for harde for noe som helst. Men nå må bandet betale 300.000 for å ha tøffet seg unødig i Dublin.

I sommer gjorde U2 tre spillejobber i Croke Park i Dublin, som førte til full etterforskning. Bandet ble nemlig mistenkt for å ha spilt for høyt. Etterforskningen avslørte etter hvert at bandet hadde spilt høyere enn lovlig i alt tolv ganger over de tre spillejobbene, og Bono, The  Edge, Clayton og Mullen ble ilagt en bot på £33,125 , eller over 300.000 kroner, ifølge the Irish Independent.
En presseansvarlig i Dublins byråd bekrefter at bandet ble tatt i å spille over grensa på 75 desibel en rekke ganger. Også før spillejobben var det store protester fra lokalbefolkningen i Dublin som satte liten pris på at over 100 trailere kjørte gjennom de smale gatene rundt Croke Park.

Tidligere har volumproblemer også stukket kjepper i hjulene for blant annet Dinosaur JR, som måtte trekke tilbake Farm fordi lyden var for høy.

Les også: U2 knuser seg selv

The Bronx rocket Oslo og Rockefeller i går. Her fra sommerens Øya-konsert.

The Bronx kom, rocket knallhardt, crowdsurfet, og vant over Oslo-publikummet.

Bare to dager etter Clutch-helaften på Sentrum Scene kom Los Angeles-guttene i The Bronx til Oslo for å piffe opp mandagskvelden. Bandet gjorde en strålende konsert på Øya i august, men The Bronx er jo et slikt band som trives best i sitt naturlig habitat: foran et tent klubbpublikum.

Her får du en oppsummering av konserten, punktvis med subjektive og begeistrede observasjoner fra en publikummer som fremdeles hadde Clutch-seansen i kroppen og bakhodet:

The Bronx varmet opp for seg selv med Mariachi El Bronx. Mariachi-platen de ga ut tidligere i år er en artig kuriositet, men gir mest utbytte som taco-soundtrack. I livesetting ble det en koselig åpning på kvelden, selv om det kanskje ble et par låter for mye.

Likevel er det noe som føles veldig riktig med The Bronx som mariachi-band. Los Angeles har en lang tradisjon for å blande punkrock og latinokultur (ref: Suicidal Tendencies). Visste du for eksempel at Los Lobos begynte sin karriere med å varme opp for Public Image Ltd i Los Angeles?

The Bronx-vokalist Matt Caughthran er veldig glad i sitt publikum. Det tar ikke mange låter før han er ute og danser og synger og mosher blant fansen, og han blir mottatt som den rockestjernen han er i ferd med å bli. Fansen bærer ham, holder mikrofonledningen høflig mens han flyter rundt på publikum, og solidariteten i piten hadde gjort Lech Walesa stolt. Sjelden har en punkrockkonsert i Oslo minnet mer om bygdedans ute av kontroll, det er rett og slett fest på lokalet.

Bassist James Tweedy har en suveren lyd. Det låter som en blanding av Lemmys fuzzbassing og Frank Bello på Anthrax-coveren av ”Got The Time”. Kontant og hard, men også følsom og gyngende. Det gir bandets punksound en dybde ikke mange band gjør etter dem.

Vokalist Matt Caughthran virker som en utrolig kul fyr. Han smiler og hilser på alle under både Mariachi El Bronx- og The Bronx-showet, og slenger morsomme meldinger om både Pablo Escobar, Jesus og Tom Of Finland (google det om du ikke vet hvem Tom er. NSFW). For å bruke en utslitt klisjé: han virker som en dude man har lyst å ta en øl med. Og når han prater om viktigheten av å være original i sin kunst, framstår han som ærlig, herlig slagkraftig og essensiell etter nok en helg her hjemme med kjedelig iscenesettelse og liksomkunstner-posering fra Ari Behn. Når Matt Caughthran synger ”I wanna be original/I wanna be surrounded by art/But everything is digital/The formulas are falling apart”, er det bare å ta notater. Som radiomann Samuel Jackson sa i Do The Right Thing: “…and that´s the truth, Ruth”.

The Bronx spiller på mange strenger. På ”White Guilt”, en låt bandet skrev sammen med Guns N Roses-gitarist Gilby Clarke, viser de at de ikke bare mestrer mexicansk folkemusikk og amerikansk punk, men også classic rock. Solotemaet mot slutten dras ut i en ZZ Top-aktig minijam, meget lekkert.

Det er stas med band som tar jobben på alvor syv dager i uken. I farten kan jeg ikke huske at Oslo har blitt ristet så hardt i grunnvollene på en mandag siden Queens Of The Stone Age kom til byen med ”Songs For The Deaf” en gang i 2002 eller noe. Oslo-publikummet pleier av naturlige årsaker være litt slapt i ukedagene, men i går var det komplett kaos fra første kommando fra Matt Caughthran. Stagediving, dansing, moshpit og til slutt også en sceneinvasjon etter ønske fra The Bronx, alt skjedde i løpet av de 55 minuttene bandet spilte.

The Bronx er oppkalt etter en svenske. Det vil si; New York-bydelen bandet har tatt navn fra fikk sitt navn fra den svenske nybyggere Jonas Bronck. Helt sant! Og bydelens offisielle navn er faktisk The Bronx med The.

The Bronx spilte låter fra alle sine tre selvtitulerte plater. De gjorde samlet et mer variert sett enn på Øya i sommer.

Pro Sec-vaktene var litt sinte i begynnelsen, men fant etter hvert en passe avstand til både band og glade publikummere. Klapp på skulderen til dem for det, for når The Bronx er på scenen oppheves skillet mellom band og publikum, og da er det ikke spesielt lett å være på jobb med vaktskilt på.

The Bronx er på sitt beste når de blander intens punk med såre og litt sinte slagord. Tekstlinjen ”There is no warning/I´m not ignoring” fra ”History´s Stranglers” er helt der oppe på nivå med Clutch-lyriker Neil Fallon. Her ligger også nøkkelen til bandets briljanse. Bandet går ikke av veien for å spille på hele følelsesregisteret, selv om rett-fram punkrock hele tiden ligger i bunn.

Avslutningen med “History´s Stranglers” og “Knifeman” var kveldens høydepunkt. Caughthran framførte låtene delvis oppå publikum, delvis fra en av Rockefeller-gulvets fløyer, hvor han fant nye venner. Totalt kaos var det i hvert fall, og en strålende avslutning på en knapp time med publikumsfriende og livsbejaende punkrock. Etterpå kom The Bronx tilbake og pløyde gjennom “Heart Attack American”, for å sette et stort, tjukt punktum.

The Bronx bør bookes tilbake til Oslo. Alle som var på Rockefeller i går kommer til å ta med en eller to kamerater og/eller venninner, og da snakker vi utsolgt. Velkommen tilbake skal de være.

Noen andre av våre lyttere/lesere/seere som var på konserten, og har synspunkter? Kjør på i kommentarfeltet.

Jørgen Hegstad anmeldte The Bronx på Øya

BONUS: Matt Caughthran & gjengen dro først innom Ruben i Lydverket Radio for å spille litt mariachi:

Endelig mandagskveld, og Lydverket-uka er igang. Du får radiopremiere fra nytt og norsk, men vi starter med gammel, godt og amerikansk. På P3, klokka åtte.

Doris Duke - I Can’t Do Without You
The Bronx - Six Days A Week
El Bronx - Litigation (live i studio)
Navigators - Wall of Stone (radiopremiere)
Maskinen - Pengar
Them Crooked Vultures - Scumbag Blues
Christina Bjordal - Wild Shiver
When Saints Go Machine - You Or The Gang
Fuck Buttons - Olympians

Mer Doris Duke? Du finner plenty her.

Er dette Bjørn Hellfuck uten maske? Svaret er hemmelig. (Foto: Urørt)

Artister, plateselskaper, festivaler, ja stort sett hele musikkbransjen, liker å holde ting skjult for deg. Blir du ekstra nysgjerrig av mystikken, eller bare forbanna over det de ikke forteller deg? Ta stilling i ukas debatt!

Hemmelighetskremmeri florerer i musikken. Fra artister som dekker seg til med masker og forkledninger, til festivaler som nekter å fortelle hvem de har booka. Eksempel på sistnevnte kom i forrige uke, da Hove avslørte sine første bookinger til neste års festival, men droppa å offentliggjøre de to headlinerne de sier at er klare.

Enkelte artister liker å holde identiteten sin skjult for omverdenen. I forrige uke møtte du Bjørn Hellfuck i Lydverket på NRK1, og bergenseren med maske og kjole vil verken si hva han egentlig heter, eller vise fram hvordan han ser ut under den hvite tøy-maska. Grunnen? At Hellfuck-fansen ikke skal komme på konserter med de andre bandene hans for å rope på låter som “Krabbeklo” og “30% bøge”.

Svenskene(?) i JJ, som spiller på Blå i Oslo på fredag skjuler vel så mye. Det eneste som er sikkert med bandet er at singelen “No. 1″ og plata “No. 2” er gitt ut på Gøteborglabelen Sincerely Yours. Resten er i det blå.  Noen hevder at de to gutta i bandet kommer fra enten The Embassy, Tough Allianse eller Air France, alle artister på den samme labelen, mens andre er helt sikre på at den kvinnelige vokalisten på noen av låtene har pannelugg og heter Elin til fornavn. Sjekk hvor tåkete de promoterer seg selv i denne videoen som inneholder tre av låtene fra albumet.

Dette er noen aktuelle hemmeligheter, musikkhistorien er full av dem. Klikk hva du føler om hemmelighold i musikken oppe til høyre, og fortell hva du mener i kommentarfeltet under. Lydverkets faste Elsk eller hat-panel tar stilling sammen med ukas orakel, Mortiis, på Lydverket P3 kl 20 i kveld.

Om Elsk eller Hat:
I over fire år har Lydverkets Elsk eller Hat-panel spredd heder og galle om populærkulturelle fenomener, personer og trender fra musikkens verden.
Oppe til høyre på denne siden finner du en poll. Der er det to alternativer; Elsk og Hat. Det eneste du trenger å gjøre er at bestemme deg for om ditt hjerte er isende kaldt eller glødende varmt i forhold til ukens tema.
Elsk- eller Hat-panelet går av stabelen i Lydverket på tirsdager. De faste medlemmene er Lydverkets webredaktør, hiphop-fantast og jordnært følelsemenneske Andreas Øverland, og Lydverkets egen stjernereporter og blogdronning Kristin Winsents. Når dommens tid kommer har de som vanlig hver sin stemme, mens folket – altså deg – har én: Pollen er folkets røst! I tillegg henter vi hver uke inn et orakel, som kan gi oss ekstra innsikt i det aktuelle temaet.
Lydverkets redaksjon kommer dessuten følge med nøye på hva du skriver på denne siden – kanskje plukker vi ut ditt tema og tar det opp til debatt?

Mayhem er arrestert i Nederland, etter at Hotel Central påstår bandet har knust et hotellrom.

En nederlandsk avis påstår at Mayhem har knust et hotellrom. Bandet sitter nå i arrest i Tilburg.

Ifølge den nederlandske avisen De Telegraaf er medlemmer av norske Mayhem arrestert i den nederlandske byen Tilburg, etter at de skal ha smadret et hotellrom. Mayhem spilte på klubben Hall Of Fame søndag kveld, og avisen skriver at en hotellansatt på Hotel Central fant bandets rom i sørgelig tilstand mandag morgen.

Planter var slengt ut på gaten, speil var knust, og en vask var ødelagt. I følge Der Telegraf og Blabbermouth, som viderebrakte nyheten, koster skadene hotellet cirka 5000 euro.

Mayhem-medlemmene, hvorav tre er fra Norge, ble arrestert mandag morgen. De skal være i fengsel fremdeles, og vil ikke bli sluppet løs før skadene er betalt. Bandet er for tiden på en turné som blant annet skal ta dem til Finland, hvor de har tre konserter kommende helg. Mayhem skiftet nylig ut flere medlemmer, og det er følgende livebesetning som nå er på turné: Attila Csihar fra Ungarn på vokal, Necrobutcher (a.k.a. Jørn Stubberud) på bass, Hellhammer (a.k.a. Jan Axel Blomberg) på trommer, og Morfeus (a.k.a. Krister Dreyer) og Silmaeth fra Frankrike på hver sin gitar.

Det er ikke klart hvem av medlemmene som er arrestert, men vanligvis etterrettelige Blabbermouth melder at fengelsfuglene stammer fra Norge, Frankrike, Nederland og Finland. Dette kan bety at noen av de arresterte kommer fra supportbandene eller deres crew.

Lydverket har forsøkt å få tak i Mayhems norske plateselskap, som foreløpig ikke har svart på henvendelser.

Bandets utenlandske plateselskap, Seasons Of Mist har kommentert hendelsen på følgende måte på sin Facebook-profil: “Mayhem in jail for thrashing a hotel room… Well done guys, well done!”

Mayhem regnes sammen med blant andre Darkthrone og Emperor som pioneerer innen norsk black metal. Bandet ble også kjent i norsk tabloidpresse da grunnlegger Øystein Aarseth ble drept av Varg Vikernes i 1993.

Joan Baez spilte en rolle i den ikke-voldelige revolusjonen som frigjorde Tsjekkoslovakia fra kommuniststyret og etterhvert felte hele Sovjetunionen, 20 år tilbake. Da Lydverket møtte den legendariske artisten mimret hun om kvelden som var med på å forandre Tsjekkoslovakia for alltid.

Joan Baez er kanskje mest kjent for kampen mot rasediskriminering, kampen for kvinners rettigheter og sitt nære samarbeid med Bob Dylan. At Baez også hadde en finger med i spillet i Sovjets fall for nøyaktig tyve år siden er derimot mindre kjent. Over kan du se Baez fortelle om de dramatiske omstendighetene som endte med at Tsjekkoslovakiske myndigheter kuttet strømmen i lokalet hun holdt en konsert i, og det med Václav Havel ved sin side.

The Bronx på Øya. I kveld hører du El Bronx på Lydverket.

The Bronx trer på seg sombreros og spiller live i studio. Jørgen Hegstad anmelder nye plater. På Lydverket P3 kl 20.

Los Angeles-bandet The Bronx (så dem på Øya?) har servert energisk punkrock på tre album siden 2003, men i sommer la de aggresjonen til side, tredde på seg sombreros og slapp albumet Mariachi El Bronx. Ja, helt riktig, en plate med mariachi-musikk. I kveld spiller begge bandvariantene i Oslo, men først kommer de og trøkker seg sammen for å spille mariachi i Lydverkets studio.

Jørgen Hegstad har nilytta på nye plater i helga. I kveld anmelder han Them Crooked Vultures og det svenske fenomenet Maskinens albumdebut. Sistnevnte kjenner du sannsynligvis for “Alla som inte dansar”-singelen, mens …Vultures er den nye powertrioen med Dave Grohl, Josh Homme og John Paul Jones.

The Bronx:

El Bronx:

For oss som aldri får nok av det tidligere stjerneforholdet (som endte i et dysfunksjonelt drama uten like) - de første videoene til henholdsvis Chris Brown og Rihanna etter mishandlingen har truffet nettet.

Det hadde vært dårlig gjort å hevde at Chris Brown vs Rihanna-feiden var et PR-stunt skapt av grådige bakmenn for å tjene mer spenn. Det er derimot åpenbart at de tidligere turtelduene har vært svært så samkjørte hva angår etterspillet etter at herr Brown var ufin med Rihanna. Ikke bare gjorde de begge hvert sitt dyptpløyende og åpenhjertige talkshow-intervju på samme dag en uke tilbake, de slapp begge sine første musikkvideoer rett før helga. Men der Chris Brown-videoen slutter lykkelig, ender Rihannas “Russian Roulette” med…ja..selvdrap.

Se begge videoene her:

I kveld kan du også se Rihanna opptrå live med låter fra det kommende albumet “Rated R”, i bytte med litt kontaktinformasjon.
Klokka 21.00, er det altså konsertstart fra en superhemmelig location i London.

Clutch spilte nytt og flott på Sentrum Scene på lørdag.

Clutch er glad i sine nye låter, og slikt blir det fest av. Lydverket oppsummerer lørdagens konsert på Sentrum Scene.

Clutch har blitt litt av noen norgesvenner de seneste årene. Etter at bandet spilte en etter sigende legendarisk konsert på John Dee i 1997, tok det dem nesten ti år før de dukket opp igjen, da med et kort sett på Quart-festivalen. Etter det har det ballet på seg. Clutch har spilt i Bergen i vest, Trondheim i midten og Bodø i nord, i tillegg til konserter på Oslo Live i fjor og Sentrum Scene i 2007.

Så da Neil Fallon & co sto på Sentrum Scene igjen på lørdag, var det foran nesten fullsatt sal. Jeg tipper det var rundt 1500 mennesker der, sannsynligvis et høyere tall enn deres årlige norske platesalg. Clutch er rett og slett blitt store i Norge.

Vanligvis er jeg ikke så flink på musikknerderi, men Clutch er - sammen med Iron Maiden - et av bandene som får meg ut på glattisen. Så med denne settlisten i bakhodet, kommer en oppsummering av konserten. Ingen anmeldelse, altså, bare noen subjektive observasjoner en mandags morgen:

Har det noensinne vært så god lyd på Clutch på Sentrum Scene? Fra vår plass på galleriet var det som å sitte hjemme foran et bra stereoanlegg med et fett liveopptak fra høyttalerne.

Låtene fra Strange Cousins From The West, det litt skuffende albumet av i år, kom til sin rett live. Åpningen med ”50 000 Unstoppable Watts” og ”Struck Down” satt tett som øynene på statistene i Piknik med døden.

Clutch spilte hele seks låter fra Strange Cousins From The West. De fem første låtene på platen pluss “Abraham Lincoln”. Er det bare meg, eller er det en trend at rocke- og metalband ikke tør å spille så mange nye låter på konserter? Slipknot har for eksempel spilt to konserter i Norge etter slippet av fabelaktige All Hope Is Gone, og begge gangene har vi blitt avspist med kun ”Psychosocial” og ”Dead Memories”. De burde minst spilt ”Gemiatra”, tittelsporet og ”Snuff” i tillegg. Megadeth turnerer for tiden USA med kanonplaten Endgame, men nøyer seg med å spille ”1,320” og ”Head Crusher”. I tillegg spiller de ingen (!) låter fra forrige plate, comebacket United Abominations. Til sammenligning spilte Metallica syv av åtte spor fra Master Of Puppets da de spilte i Norge i 1986. Takk til Clutch for at vi fikk høre over halvparten av nyplaten, da er de låtene notert i konsertalmanakken.

Clutch jammet minimalt, overraskende nok. Tidligere konserter i Norge – til og med korte festivalkonserter – har vært preget av lange, svevende jamsekvenser. Noen Clutch-fans elsker dette, jeg synes det er litt kjedelig. Om jeg vil ha jam, så går jeg på Herr Nilsen. Som Clutch selv sier det: who wants to rock!? Jeg snakket med noen folk etter konserten som var veldig uenige, de savnet jammingen. Dem om det.

”Never trust a white man driving a black van” er tidenes tekstlinje, og live gir Neil Fallon tekstene sine nytt livsom blanding av blueshistoriker, rockestjerne og predikant. At ikke ”The Mob Goes Wild” fra Blast Tyrant oftere blir trukket fram som en av tidenes beste anti-Bush-låter er et mysterium. Sannsynligvis er Neil Fallons tekster det ypperste som er skrevet i rockverden på 90- og 00-tallet, her kan du sjekke en liten gjennomgang fra Rolling Stone.

Men om Neil Fallon er den beste rockepoeten, er Jean Paul Gaster den beste trommisen. Gaster spiller kontrollert og stødig, men legger en mur av detaljer som bandet kan briljere over. Etter å ha lidd meg gjennom irriterende trommesoloer fra Mickey Dee hver gang Motörhead spiller, er det en befrielse å høre den kjappe og melodiske trommesolosekvensen fra Gaster.

“Abraham Lincoln” var et av høydepunktene på konserten. Fun (?) fact: Clutch er fra den lille byen Germantown i Maryland, byen hvor Abraham Lincolns drapsmann John Wilkes Booth ble arrestert.

I hovedsettet spilte Clutch kun låter fra de fire platene de har sluppet fra 2004 til 2009. Med tanke på at bandet har hatt suksess og dedikerte fans siden tidlig 90-tall, er dette litt rart, og faktisk helt motsatt av hvordan nevnte Megadeth og andre band med historie gjør det.  Er det den nyvunne suksessen som gjør at de regner med at fansen er mest interessert i deres nye materiale? Neppe. Publikummet er voksent og ganske sikkert interessert i bandets komplette karriere. Tror ikke vaktene trengte å dra ”har du legitimasjon” så mange ganger, for å si det slik. Mye skjegg og slitt dongeri. Sannsynligvis er det Clutch selv som er mest interessert  i å leke med nye sanger. Dette viser da også at bandet fremdeles skriver låter de selv har stor tro på, i motsetning til mange andre band. Og som et helhetlig konsept, så kan man si at Clutch etter Blast Tyrant (2004) tilhører en egen avdeling av bandets katalog. Det er mer funk- og bluesorientert enn de hardcoreinspirerte førsteplatene, og litt lettere enn Pure Rock Fury (2001).

Clutch er ikke redd sine egne hits. I motsetning til et annet band omgitt av nerdefans, norske Motorpsycho, omfavner Clutch både nye og gamle singler, og ser oppriktig lykkelige ut når Sentrum Scene synger av full hals på ”Bang! Bang! Bang! Vamanos, vamanos” på ”Electric Worry”. Faktisk er det ganske betegnende at Clutch begynner konserten med sin seneste single, ”50 000 Unstoppable Watts” og avslutter hovedsettet med nettopp ”Electric Worry”.

Om det er noe jeg savnet, er det en låt eller to fra Elephant Riders. Kanskje fordi dette var albumet hvor jeg for alvor oppdaget bandet og Neil Fallons briljante rockelyrikk, kanskje fordi både “Soap Makers”, “Muchas Veces” og “Wishbone” hadde passet fint inn i med de nye låtene. Det hadde heller ikke skadet om de dro “When Vegans Attack” eller “You Can’t Stop Progress” fra From Beale Street To Obolivion, bandets beste plate ved siden av Blast Tyrant.

Er det noen der ute som vet hvilken låt som gikk over anlegget før Clutch gikk på? Det var en gammel funksak med tekst om penger (”money” og moola” gikk igjen). Litt Parliament-aktig låt, kanskje. Flere har foreslått at det er O’Jays med “Money, Money, Money”, men jeg tror ikke det er riktig.  Her er et YouTube-klipp av åpningen, setter stor pris på om noen klarer å spotte den. OPPDATERING: låten er spottet, det var Chuck Brown “I Need Some Money”. Sjekk kommentarfeltet for detaljer.

Etter et langt sett med låter fra de fire seneste platene og 2004-2009, var det en fin avslutning med “Spacegrass” og “Texan Book Of The Dead”. Begge låtene hentet fra Clutch sitt selvtitulerte andrealbum fra 1995, og voksne fans fikk små tårer i øynene.

Av de tre konsertene jeg har sett med Clutch, er dette den klart beste. Quart var tett og kompakt og et fint førstemøte live, mens Bodø-konserten ble noe skjemmet av lav lyd.

Noen av Lydverkets lesere/seere/lyttere som var på konserten? Fyll gjerne på med andre tanker rundt konserten, man blir jo aldri ferdig med Clutch.

BONUS: Supportbandet Kylesa imponerte voldsomt. Bandet har spilt på både Blitz og Øya tidligere, men på Sentrum Scene imponerte de med et tungt, aggressivt og brutalt sett. Høydepunkt: åpningssporet fra Static Tensions, ”Scapegoat”.

Ferske Osloartister samles på plate på mandag. Samtidig bretter trønderne opp ermene og lager sin samleplate. En av artistene burde strengt tatt vært med på begge skivene.

Oslo-indien presenterte seg på plate allerede våren 2008, på plata som bare het “Oslo”. Flere av artistene fra første runde er også med denne gang, men helt ferske navn har også fått plass på oppfølgeren.

- “Oslo 2″ viser at det gror godt i det nye musikkmiljøet i byen. Og det er nettopp det som plata er ment for, å vise folk at det er en popscene i hovedstaden,  sier Simen Herning hos platelabelen Spoon Train Audio som gir ut plata sammen med Tuba Records.

Trondheim Calling
Samtidig har musikkmiljøet i trøndelag starta arbeidet med å rette opp inntrykket resten av landet har fått, etter at kun tre artister til sammen har blitt plukka ut til årets og neste års Bylarm. Et av tiltakene er å spre det som regnes som den mest lovende trøndermusikken, samleplata “Trondheim Calling” er vel underveis.

- Målet er å gjøre folk bevisst på at det faktisk finnes trøndere som lager god musikk, sier juryformann Thomas Ryjord.

Plateprosjektet måtte nemlig sile ut 100 bidrag, og en jury valgte ut 21 artister og band som de mener folk både i og utenfor Trondheim bør låne begge ører til.

En fot i hver by
Therese Aune er en av artistene som bidrar på Oslo-skiva, men hun kunne vært med på begge samlerne. 21-åringen er fra Oslo, men studerer og befinner seg mest i Trondheim.

På slippfesten på torsdag kveld var hun en av tre artister som spilte live, men hun stusser litt på at hun representerer fødebyen.

- Jeg er mest i Trondheim, siden jeg går på skole der. Men jeg er jo i Oslo nesten hver eneste helg, så det er ikke så spesielt, sier Aune.

Hør på plateartistene
Oslo 2 er i platebutikker i hovedstaden og på nettet fra og med mandag, mens Trondheim Calling først blir å få tak i 23. januar. Men du kan allerede nå sjekke ut hvem artistene på platene er:

Oslo 2

Cold Mailman

Hiawata!

Children and Corpse Playing in the Streets

The Little Hands of Asphalt

Einar Stray

Therese Aune

Firetop Mountain

Go Fandango

Norma Sass

Monzano

Casa Murilo

Like Spinning

Seppuku Zephyr Dance

Yoyoyo Acapulco

My Little Pony

Nomber 5s

Trondheim Calling

Soup

St Helen

Pelbo

Blood on Wheels

Jack Dalton

Torch

Manifest

Disco Violente

Pekka Volt

22

1001

Amish 82

Liza Vissilieva

G.O.D.S.

Ella Guru

Dog & Sky

Your Headlighths Are On

Tone B

We Were Lightning

Oskar

Magnus Sinnes

Beck har blitt cover-happy. (Foto: Kim Erlandsen/NRK P3)

Det er lenge siden han var en “Loser”, i stedet styrer Beck nå en av bransjens kuleste “plateklubber”.

Det som Beck enkelt nok har kalt “The Record Club” er rett og slett en jevnlig “uformell” samling av artistvenner som covrer utvalgte album i sin helhet. De bruker én dag sammen i studio uten å ha øvd sammen i forkant. Låtene legges ut én etter én. Den siste i rekken er “Little Hands”, hvor Beck har fått med seg Wilco, Feist og Jamie Lidell. Låten er første smakebit fra coverversjonen av albumet Oar, som opprinnelig ble gitt ut i 1969 av Skip Spence. Spence var medlem av både Moby Grape og Jefferson Airplane. Oar er hans eneste soloalbum.

“Little Hands”:

Tidligere har Beck fått med seg Nigel Godrich, Joey Waronker, Brian Lebarton, Bram Inscore, Yo, Giovanni Ribisi, Chris Holmes, og Thorunn Magnusdottir for å covre hele The Velvet Underground & Nico-albumet. Mens Songs of Leonard Cohen ble tolket av Devendra Banhart, MGMT, Andrew Stockdale fra Wolfmother, Binki fra Little Joy, og  Brian Lebarton og Bram Inscore.

Hør alle låtene på Becks hjemmeside.

Tellusalie spiller live hos Lydverket på P3. Foto: NRK Lydverket

Fredrikstad-bandet Tellusalie er aktuelle med tredjealbumet, The Man Across The Fountain. Hør hvordan de viste livemuskler i Lydverket P3.

Tellusalie har lenge vært “Norges beste band altfor få kjenner til”. Fullstendig renset for gimmicks eller andre publikumsfrierier enn musikken sin, har de presentert grundig, jordnær rock av den milde, countryprega sorten gjennom - inntil denne uka - to album. For det første fikk de en Spellemann-nominasjon, men har likevel forblitt hva mange omtaler som “hemmelige”. Det vil sannsynligvis forandres med tredjealbumet.

Igjen har Turbonegers Euroboy Knut Schreiner produsert albumet deres, som er innspilt i Athletic Sound i Halden, Crystal Canyon i Oslo og i biblioteksaulaen i Fredrikstad. Hør innslag fra sistnevnte akkurat her.

Onsdag denne uken besøkte Ole Jørgen Ottosen (for øvrig Tommy Tokyos lillebror) og tre andre fra Tellusalie oss i studio K85. Det var trangt om plassen, men deres fire gitarer og Ottosens røst trengte åpenbart ikke større rom for å skape tilnærmet magisk stemning i radioapparatene.

Tellusalie spiller “Pipelines” live hos Lydverket:

tellusalie-pipelines-live-pa-lydverket

Vil du høre Tellusalie live med enda flere låter, og med full besetning, har du muligheten i Oslo, Bergen, Stavanger, Haugesund og Farsund videre denne måneden.

Stinn brakke i Lydverkets studio K85. Foto: NRK Lydverket

“See You Sometimes”:

Mastodon flotter seg med kongelig utgave av mesterverket Crack The Skye.

Et av årets album blir enda litt lekrere. Mastodon slår til med Royal Edition av Crack The Skye.

Norgesvennene i Mastodon ble møtt med stående applaus da de slapp Crack The Skye tidligere i år. Albumet ble sluppet i en rekke feiende flotte utgaver, men opp mot jul lanserer Atlanta-kvartetten intet mindre enn en Royal Edition av albumet.

Bokssettet er preget i sort og gull, og inneholder selve albumet, en bonus-CD med hele platen instrumentalt, håndtrykkede litografier med Paul Romano-artwork (sjekk det fete arbeidet hans her) knyttet opp mot albumets kosmiske tema, og digital adgang til liveversjoner av “The Colony Of Birchmen” og “Divinations”. Snakker vi årets hardeste pakke?

Crack The Skye - Royal Edition lanseres 15. desember via Mastodonrocks, og de første som bestiller albumet blir lovet signaturer fra hele bandet. Snasent.

Les mer om Mastodons Megan Fox-filmmusikk

Mastodon snakker til Lydverket om Crack The Skye, som gikk inn på 6. plass på VG-lista:

[Sony Music]

Kjølig ja, kult nei.

Å beskrive musikk som «kjølig» er i ferd med å bli en floskel, men i Miike Snows tilfelle må det være lov. Ikke bare utviser bandet hver eneste av de musikalske tendensene kjølige band gjerne gjør (i musikkjournalistland betyr gjerne «kjølig» det samme som «syntetisk», bare med mindre konnotasjoner til plastikk og neonlys, dvs: Programmerte, men akkustiske lyder, analoge, eller bare gamle, synther og vokalfilter som heller mer i grumsretningen enn i autotuneretningen); de har også ordet «snow» i bandnavnet og et bilde av en isbit på platecoveret sitt. Kulda er åpenbart en poetisk enhet de har omfavnet med glede og overlegg, og i den grad skiva kan sies å ha et samlende tema må det være at dyret (i mennesket) ikke egentlig er skikket til å overleve for lenge i kulda (i det moderne samfunn) og det dermed kan reagere litt sprøtt før det fryser ihjel (av ensomhet?), ergo siluetten av en kanin med gevir inni isbiten på omslaget. Nuvel, fantastiske skiver har hengt i tynnere røde tråder enn det.

Så hvordan høres det ut? I klassisk barlek-lingo høres det ut som om hvis Harrys Gym, uten Frøkedal på vokal, skulle prøvd å lage en Montéeskive. I rett-frem-lingo høres det døvt og kjedelig ut, som en gjeng popteoretikere som prøver å synge over evne, klarer å skrive under evne og som prøver å kombinere en overhengende lydsignatur (kjølig og litt upersonlig, som sagt) med en del låtmateriale som i tillegg til å være dårlig stritter imot det gjennomgående temaet. Hvordan kombinerer man et ønske om å fylle dansegulv med et ønske om å lage smakfull, grunnleggende og litt eksistensialistisk musikk? Man åpner med et rolig vers uten melodi, køler på med sin beste Prince-imitasjon, slår verset ihjel med et refreng og dreper så alt moment låta har bygd opp til da med nok et keikete vers, hvorpå man avslutter låta med et par refreng til, kaller den «Black and Blue» og gir den ut som singel. Dette er symptomatisk for mange, mange låter på denne skiva: Man har et refreng og en synthlyd, og fyller ut resten av sporet med ikke-vers, fire flate og monoton pianoklimpring. Et flertall av sporene her høres mer ut som åpne invitasjoner til klubb-remixing enn ordentlige, ferdige låter.

Unntakene finnes: Skiveåpner «Animal» har ikke bare melodi, og fin sådan, i både vers og refreng, den er også et av få eksempler på at den hvit-svart-blå lydpaletten Miike Snow har begrenset seg til faktisk kan kombineres effektivt med uventede låtoppbyggninger (i dette tilfelle ska). Den er et av to-tre inspirerte glimt som mest bidrar til å belyse hvor øde det er rundt dem.

Dette er det andre albumet fra Svenske stjernepopsnekkere i år hvis tilsynelatende forsøk på avmålt, kjølig og stemningsfull sofistikasjon har resultert i en følelse av arrogant halvgjorthet. Med andre ord: Hvis du synes «Living Thing» er det beste albumet til Peter, Bjorn & John så glem alt du nettopp leste og løp og kjøp.

Peter Vollset

I dag er det fem år siden av hip-hop’ens mest legendariske artsister døde. Vi oppsummerer og mimrer med deg!

Inn og ut av fengsel, en haug med unger, en mentalt ustabil oppførsel som for alltid har merket amerikansk musikkindustri. Noen har kalt ham anti-rapper. Andre har kalt ham folkehelt. I dag er det fem år siden Ol’ Dirty Bastard kollapset i Wu-Tang Clans studio i New York av en overdose av Kokain og Tramadol to dager før han skulle fylle 36 år.

Helt fra Wu Tang Clan gav ut Enter the Wu Tang (36 chambers) var Ol Dirty Bastard, eller ODB om du vil, den som skilte seg mest ut fra resten av gruppa. En forholdsvis uortodoks mumlende og delvis off-beat flow, komplett sprø tekster og like sprø oppførsel sikra ham statusen som den mest øyenfallende av de ni. Oppmerksomheten han fikk gjorde også at han lenge så ut til være den av de som skulle  klare overgangen til solo-karriere best. Return to the 36  Chambers: The Dirty Version står fortsatt som en av de beste soloskivene gitt ut av tidligere Wu-Tang rapper, Ghostface inkludert. Inkluderer man samarbeid med Mariah Carey, andreskiva Nigga Please med monsterhit’en “Got Your Money” og en haug med gjestevers skulle man tro det var musikken ODB, eller Big Baby Jesus som han er periode kalte seg, sto igjen som ettermæle. Slik er det altså ikke.

Ol Dirty Bastard hadde nemlig et tidvis bissart liv i mediene og dro blant annet en Kanye, lenge før Kanye, ved å storme opp på scenen og klage på at han ikke vant prisen for beste rap-album, men tapte for Puffy med følgende herlige tirade :

“Please calm down, the music and everything. It’s nice that I went and bought me an outfit today that costed a lot of money today, you know what I mean? ‘Cause I figured that Wu-Tang was gonna win. I don’t know how you all see it, but when it comes to the children, Wu-Tang is for the children. We teach the children. You know what I mean? Puffy is good, but Wu-Tang is the best, Okay? I want you all to know that this is ODB, and I love you all. Peace!”

 I tillegg satt han inne et titalls ganger for alt fra besittelse av narkotika og grov vold til å unnlate å betale barnebidrag (for et av de 13(!)barna han hadde) og skapte stort sett rabalder uansett hvor han gikk.

Her kan du høre Lydverkets egen historiker Thomas Feldberg oppsummere Ol’ Dirtys karriere. (NB! Selv om Feldberg er musikkarkeolog er han også historieforteller, og i dette tilfellet trumfet historien arkeologien.):

ol-dirty-klipp

Her kan du se noen av Ol’ Dirtys mest minneverdige øyeblikk: