Keane -
En streit avslutning
Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig.
Keane, Norwegian Wood 09
Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig.
Etter mange fine dager i Frognerbadet, fylt av store opplevelser samt et par skuffende, skulle det britiske pianopop-bandet Keane avslutte denne festivalen som hadde servert oss noen av rockens største personligheter i en særs intim sfære. Mye levd liv på få dager altså, og da er det litt merkelig å plutselig se denne kvikke trioen sprette opp på scenen muligens rusa på smoothies iført turkise og signalgule t-skjorter mens de igangsetter sin kliniske og radioformatterte popmusikk. Men det muligens streiteste publikummet jeg har sett på en konsert i Oslo liker det de får servert, og vokalist Tom Chaplin blir faktisk oppriktig rørt over den hvinende jentehylene foran scenen. For Keane-fansen er dette trolig deres første ordentlige sommerøyeblikk i år.
Men det er noen ting som irriterer. En ting er bandets ganske sÃ¥ utvaskede musikalske hybrid av U2, Coldplay og Travis, en annen ting er den headbangende pianisten og lÃ¥tskriveren Tim Rice-Oxley – er det mulig Ã¥ rocke sÃ¥ hardt uten Ã¥ faktisk rocke? Verdens stiveste trommeslager Richard Hughes ser ut for sin del ut som han hører pÃ¥ en podcast der han sitter, mens Tom Chaplin – pÃ¥ tross av en tydelig profesjonalitet og hyggelig tone med sitt dedikerte publikum- fremstÃ¥r blek i sammenlikning med andre aktører pÃ¥ dette feltet. Hans tamme publikumsfrieri fÃ¥r det tidvis til Ã¥ gÃ¥ kaldt nedover ryggen, og det er først etter en av bandets ballader at han makter Ã¥ være oppriktig morsom der han ironiserer over den manglende responsen.
Etter et merkelig teknisk sammenbrudd fÃ¥r deres kanskje beste lÃ¥t “Is It Any Wonder?” endelig folk til røske opp den slitte gressplenen, der det hoppes og jubles. Men de mangler flere slike minneverdige lÃ¥ter – de som kan bevege hjerterøtter og danseføtter, og det faktum at ett av ekstranummerene inkluderer David Bowie og Freddie Mercurys gigahit “Under Pressure” sier litt. For etter Ã¥ ha sett en gammel men inspirert Neil Young pøse ut vrengbefengte gitarsoloer, Todd Rundgren bade i sin egen obsternasighet, Chrissie Hynde strutte som tidenes MILF og en Nick Cave som ønsket Ã¥ knulle alle de fremmøtte tror jeg de færreste med firedagerspass kommer til Ã¥ huske Keanes konsert som festivalens høydepunkt.
Selv om fansen tuslet vekk fra festivalområdet lykkelige nok tok jeg meg selv i dagdrømme om neste års festival i stedet for å virkelig nyte trioens storformatpop, og når Keanes ønske er å favne alle har de tydeligvis fremdeles et stykke å gå.
Flere bilder:
Tags: Keane, Lydverket anmelder, Norwegian Wood 09
Del "En streit avslutning"
-
Anonym
-
Anonym
-
Anonym
-
Anonym
-
Benjamin
-
Tom
-
kjendis.
-
Anne
-
Anne
-
Kristin
-
Christian Scharning
-
Jossi
-
http://www.nrk.no/lydverket/slik-var-arets-norwegian-wood/ NRK Lydverket » Slik var Ã¥rets Norwegian Wood
-
M
-
Tonje
-
Kristian
-
Steffen
-
Anne
-
Rebekka
-
Anne
-
Leif
-
Camilla
-
Elise & Hilde Marie
-
Kim von Klev
-
Preben
-
Sigveligve
-
Ny Keane fan
-
KEANE FAN!
-
Tomas
-
Asbjørn Slettemark

