Passelig størrelse på Anthonys ego.. 

[...] Les mer: En helt vanlig dag på jobben [...]

[...] ser du helt øverst i saken. Denne saken – sammen med Rise To Remains intimkonsert og kulturkrasjet mellom Kringkastingsorkesteret og Antony & The Johnsons – er blant ett av elementene i [...]

Det fins enkelte ting man liksom føler kunne vært bra – men som ikke er det. Ta for eksempel Dagbladet. Det kunne vært en bra avis. Men er det ikke. NRKs Lydverket er et annet eksempel. Det kunne vært et bra musikkprogram. Men det er det definitivt ikke.
Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk. Og jeg syns det er flott at NRK har klart å stable på beina et ukentlig musikkmagasin. Problemet er bare at det aldri innfrir forventningene.

Kall meg gjerne kjedelig og konvensjonell, men jeg syns liksom at hovedfokuset i et musikkprogram burde være musikk. Ofte later det imidlertid til at Lydverkets journalister ser det som en æressak å fokusere på sære og uvesentlige emner, helt i randsonen av fagfeltet.

I høst har vi bl.a. fulgt Maria Mena pÃ¥ den tornefulle veien mot Ã¥ bli (en helt rævva) rapper. Dette kan da ikke være av interesse en gang for ihuga Mena-manikere og/eller rap-fantaster…? Videre har vi blitt servert en reportasje om fenomenet “fan fiction” – det at enkelte fans skriver sexnoveller med favorittartisten i hovedrollen. Hvem med en genuin interesse for musikk ønsker Ã¥ kaste bort tida pÃ¥ sÃ¥nt pjatt?!

Kveldens program føyde seg fint inn i rekken av reportasjer med tÃ¥pelige vinklinger. Redaksjonen mente tydeligvis at et innslag om bruken av fugler i videoer og plateomslag (men ikke i selve musikken) ville være et viktig bidrag til musikkjournalistikken. Og hvem var den viktigste fagpersonen i denne reportasjen? En artist? En musikkritiker? Nei da – det var en zoolog!

Man hadde ogsÃ¥ en reportasje om Antony & The Johnsons’ opptreden med Kringkastingsorkesteret. Dette kunne faktisk ha blitt et ganske godt og interessant innslag. Bl.a. fikk vi høre om Antony Hegartys fascinerende vyer og ambisjoner med dette samarbeidet. Men alt dette valgte man Ã¥ ødelegge ved Ã¥ krøsskleppe til et parallelt intervju med en (Ã¥penbart tilfeldig valgt) KORK-musiker, uinteressert inntil det foraktfulle i hele prosjektet. (Kanskje ikke sÃ¥ rart, nÃ¥r man – av alle ting – hadde funnet fram til en tubaspiller pÃ¥ bakerste rad…) Rent ut sagt et respektløst innslag – mot bÃ¥de artist og seer.

Kveldens gjester var metallbandet Rise to Remain. Her ville naturligvis en seriøs journalist ha fokusert på bandets musikk. Programlederen var imidlertid mer interessert i sangerens slektskap med Iron Maidens Bruce Dickinson. Med tanke på programmets øvrige mangel på intelligens og profesjonalitet burde vel ikke dette komme som den minste overraskelse. Men pinlig og respektløst er det nå likevel.

Problemet er nok rett og slett at Lydverkets redaksjon bestÃ¥r av en gjeng amatører uten fokus og synlig musikkjournalistisk skolering. Det eneste innslaget jeg hadde litt sans for i kveldens program var det faste segmentet “en artist presenterer sin favorittvideo”. Denne gang var videoen Röyksopps “Eple”. Et godt valg!

(For øvrig var det en lettelse å for en gangs skyld fÃ¥ slippe all den j@vla hiphop’en!)