I den lille bygda Tunhovd øverst i Buskerud er det ikke uvanlig at folk oppnår høy alder. Slik sett er søstrene Birgit og Gro fullverdige representanter for sine sambygdinger.
For Gro gjelder livet utendørs like mye sommer som vinter. Om vinteren tilbringer hun mye av tiden med isfiske, som hun har gjort i 50-60 år. Og er like spent fortsatt, hver gang det biter på kroken.
Seterliv
Søster Birgit liker sommeren bedre. Da drar hun til fjells, og oppsøker setra hun jobbet på som budeie i mange år. Her føler hun seg hjemme, her får hun ro i sin rastløse sjel, for, som hun sier, her er det alltid noe nytt å se på. Kanskje rusler en elg i nærheten, eller det kommer bærplukkere når moltesesongen er i gang. Eneste skår i gleden, er mangelen på lukta av kyr og primkoking. De kyrne som finnes i området, gir ikke riktig samme glede.
- De får for mye kraftfor, og da blir ikke lukta slik som før, mener Birgit.
Moseplukking og scooterfart
Gro bruker sommeren til å kjøre mopeden sin til et skogsområde i nærheten, der hun rusler rundt og plukker mose, eller kvitkrull. Dette er egentlig en lav-art, selv om de fleste kaller den for mose. For vel femti år siden var denne moseplukkingen storindustri i Tunhovd, og jernbanevogner gikk fullastet til Tyskland. Nå er det bare veteranene som plukker, og kvitkrullen brukes som dekorasjonsmateriale til blomsteroppsatser og kranser. Når Birgit kommer ned fra setra, tar hun sin egen moped og blir med Gro i skogen.
– Mest for å holde meg i form, som hun sier.
En dag av gangen
For Gro har kroppen så smått begynt å vise sine første tegn på at hun ikke er helt ung lenger.
Nå er hun blitt avhengig av høreapparat, og i tillegg er øynene angrepet av grønn stær.
- Hakkespetten hører jeg i hvert fall! sier den livsglade 90-åringen, som nekter å la humøret dale.
- En får ta en dag av gangen!