Det som holdt meg unna sykehuset etter at jeg kom hjem, var at familien min byttet på å pleie meg. de matet meg med en teskje vann, eller en liten bit kokt potet, en skje suppe osv, sier Camilla Tomter.
Foto: Tuva Winslöv Dyvik / Privgat
Det er gjort for lite forskning på tilstanden, og det har vært brukt ulike og uklare definisjoner av sykdommen, sier Åse Vikanes.
Foto: Privat25 år gamle Camilla Tomter er gravid for andre gang, med hyperemesis i begge svangerskapene.
– På det verste kaster jeg opp hvert syvende minutt, forteller hun til NRK.no.
Kvalmen begynte i uke fire, og det tok ikke lang tid før hun ble innlagt på sykehus.
LES OGSÅ:
Måtte pleies av mor
Da hun gikk gravid med sitt første barn var hun bare 18 år gammel og gikk på videregående.
Da var det hennes far som reagerte på hvor syk hun var og kontaktet legen.
– Han ringte fastlegen min og sa han var bekymret fordi jeg hadde gått ned seks kilo på kort tid fordi jeg bare kastet opp og ikke fikk i meg nok næring, forteller hun.
Fastlegen hadde en kone som selv hadde hyperemesis, og skjønte fort at det var dette den unge jenta også led av. Han henviste henne til Ahus, den gang Sia, og hun ble innlagt.
Nå i sitt andre svangerskap visste hun mer om hva hyperemesis var, men er dessverre dårligere denne gangen.
– Det er en grunn til at vi ventet så lenge som vi gjorde med barn nummer to. Nå er datteren min seks år og klarer en del selv, hvis ikke hadde ikke hverdagene gått rundt, understreker hun.
Denne gangen begynte kvalmen i uke fire. Da var det sommerferie, og hennes mor tok ferien hjemme hos datteren for å pleie henne.
– Mannen min tok med seg datteren vår på den planlagte sommerferien. Selv om jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke var med og savnet dem mye, var det godt å få ro. Jeg orket ikke at mer enn én person var på soverommet med meg samtidig, og jeg taklet ikke en eneste lukt.
Hun var hos fastlegen og prøvde ut forskjellige medisiner før hun ble innlagt på Ahus i uke seks.
LES OGSÅ:
Trenger mer forskning
– Dette er en tilstand som har eksistert siden tidenes morgen. Egypterne var de første som skrev om svangerskapskvalme med sine hieroglyfer, sier seniorforsker Åse Vikanes, spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer fra Folkehelseinstituttet (FHI) til NRK.no.
Mens opptil 90 prosent opplever kvalme og/eller oppkast i svangerskapet, innebærer hyperemesis langt mer intense og langvarige plager, og rammer én prosent av alle gravide i Norge.
Vikanes forsvarte sin doktorgrad som omhandlet risikofaktorer for hyperemesis høsten 2010, og studerer nå andre sider ved tilstanden.
– Mest sannsynlig skyldes hyperemesis både arv og miljø. Det som er helt sikkert er at det er behov for mye mer forskning på dette, understreker hun.
LES OGSÅ:
Kastet opp av en spiseskje vann
På Ahus fikk Camilla Tomter god pleie.
– Det fantes kjeks vi kunne spise når vi hadde behov for det, og forståelse for at vi trengte ro, forteller hun.
De første dagene hadde hun alenerom, men etter hvert kom det inn en annen hun måtte dele rom med.
– Jeg opplever at kvinner som har hyperemesis trenger pleie, minimal stimulering og ro. Men sansene kan være veldig forskjellige. Jeg var helt avhengig av å føle meg ren. Rent sengetøy, nyvasket hår – noen ganger satt jeg å luktet på en flaske med shampoo for å unngå å lukte maten som jeg spiste. En jeg delte rom med var helt omvendt. Hun tålte ikke lukten av såpe eller parfyme, til og med mannen hennes luktet så vondt at hun ikke orket å klemme han.
Ahus forteller at det er litt forskjellig hvor pasientene med hyperemesis legges inn.
– Mange av dem ligger på gynekologisk avdeling, men dersom det er veldig fullt der hender det at de ligger nede i akuttmottaket, sier Inger Johanne Bysting, seksjonsleder på gynekologisk sengepost på Ahus til NRK.no.
Det varierer veldig hvor mange pasienter de har, og hvor lenge de er innlagt.
– Noen behandles bare på dagtid. I noen perioder har vi ingen pasienter innlagt, andre ganger har vi fire eller fem samtidig. I starten er det mange som bare er innlagt på døgnbasis, og etter hvert trenger de bare intravenøst to ganger i uken, forklarer hun videre.
LES OGSÅ:
Bodde i sengen
– Fra uke seks til uke 16 bodde jeg i sengen. De eneste gangene jeg var oppe var for å kaste opp, gå på do, eller dusje. Jeg var så sliten at jeg til og med måtte ha hjelp til å vaske meg i denne perioden.
Camilla Tomter forteller at det er helt forferdelig å være så kvalm og uvel, og at det ikke kan sammenlignes med litt morgenkvalme de første 12 ukene som de fleste gravide opplever.
– Bare jeg snudde hodet kastet jeg opp. Det var dager jeg ikke fikk i meg noen ting. Andre dager kunne jeg beholde en kokt potet som jeg hadde brukt en time på å spise. En spiseskje vann fikk meg til å kaste opp, selv om det ikke fantes noe igjen i kroppen min jeg kunne kaste opp.
Magen hennes var hard som et skinn, og hun var så utslitt at hun måtte få hjelp til å rette seg opp igjen når hun var ferdig med å kaste opp.
– Jeg hadde ingen krefter og var helt uttørket. Da jeg skulle få intravenøst fant de nesten ikke blodårene mine fordi det var så lite væske i kroppen min. De stakk og stakk, og fikk til slutt satt kanylen under armen min.
LES OGSÅ:
Samme medisin som mot cellegift
– Det finnes kvinner med hyperemesis som er mye verre enn meg. Hun som lå på naborommet ventet tvillinger og fikk næring og kalorier rett inn i blodet. Jeg slapp heldigvis unna det og kom meg raskt hjem igjen. Da jeg kom på sykehuset hadde hun allerede ligget der i seks uker.
– Enkelte får også mat via en sonde gjennom nesen og ned i magen, forklarer Bysting fra Ahus.
Til slutt fikk Camilla Zofran, den sterkeste medisinen mot kvalme og den samme som kreftpasienter får mot cellegift.
– Legene ga meg 8 milligram to ganger i døgnet, og det hjalp.
Ahus erfarer at de fleste ikke er så plaget som Camilla, men det er noen innimellom som er så dårlige som henne.
– Det er en stor påkjenning, og pasientene ser ofte friskere ut enn de er. Vi behandler pasientene med intravenøst og kvalmedempende medisiner, men vet ikke alltid helt hva de har godt av. Noen vil ha det helt fredelig rundt seg, andre orker besøk, legger hun til.
Zofran, som er en serotonin-antagonist, er forbeholdt kvinner som ikke responderer på annen medisin.
– Zofran blir vurdert som trygg å bruke i svangerskapet, og ingen studier har vist at medikamentet er skadelig for fosteret. Det utvises likevel forsiktighet ved brukt av Zofran i Norge, da dette er et nyere produkt og ikke observert brukt i graviditet over like lang tid som for eksempel antihistaminer, presiserer Åse Vikanes.
Etter en uke med intravenøst og forskjellig medisinering, kom Camilla Tomter hjem igjen.
– Da jeg ble skrevet ut og kom hjem kunne jeg komme på sykehuset og få intravenøst på dagtid hvis jeg trengte det, og jeg fikk fremdeles Zofran. Jeg forsøkte å slutte med det, men da ble jeg sengeliggende med én gang og kastet opp hele tiden.
Vikanes forklarer at de som blir innlagt overvåkes nøye, både i forhold til væskebalanse, blodsalter og behov for vitamintilskudd, da særlig vitamin B1 (tiamin).
– Tilstanden til Camilla Holter høres ganske ille ut, men jeg har også vært borti kvinner med seriebrekninger som har vært vanskelig å behandle og som da har valgt å terminere svangerskapet. 2004 var sist gang en kvinne døde av hyperemesis i Norge, opplyser hun.
LES OGSÅ:
Fremdeles sykemeldt
Nå er Camilla Tomter i uke 27, og tilstanden er bedre.
Det hender faktisk at hun har dager hun ikke kaster opp i det hele tatt.
– Jeg har alltid med meg vann, knekkebrød, hundepose og våtservietter i vesken, i tilfelle jeg må kaste opp. Og jeg orienterer meg alltid etter hvor nærmeste toalett eller vask er, forteller hun.
På gode dager klarer hun å levere datteren i barnehagen, etter først å ha ligget nesten en time i sengen etter å ha spist litt mat som mannen hennes har satt fram til henne.
– Hvis jeg reiser meg etter frokosten, kaster jeg opp. Til de andre måltidene henter jeg ferdig smurt mat i kjøleskapet, men jeg må holde pusten for ikke å lukte alt annet i kjøleskapet. De siste ukene har jeg også klart å lage litt mat selv.
Når hun først spiser tenker hun like mye på hva det er lett å kaste opp igjen, som på hva hun har lyst på.
– Tomatsuppe, makaroni og potet glir lett opp igjen, men det er verre med knekkebrød eller popkorn, eksemplifiserer hun.
Camilla Tomter regner med å være sykemeldt ut hele svangerskapet. Selv om hun har gode dager innimellom, har hun ikke krefter til å begynne å jobbe som lærer igjen.
– På en arbeidsplass blir du ofte sett på som svak når du forteller at du er sykemeldt grunnet svangerskapskvalme. "Alle" er jo litt kvalme når de er gravide. Jeg kjenner til flere med hyperemesis som har møtt motstand og lite forståelse både hos legen og på arbeidsplassen. Kollegaene mine har vært veldig forståelsesfulle og dørene står alltid åpne om jeg føler for å ta en tur bort på skolen.
Hun synes det er rart at det ikke finnes noen hjelp å få hjemme.
– Det er en utrolig stor belastning for pårørende, og helt umulig å være hjemme og på jobben samtidig. Jeg synes det er rart at vi ikke har rett på hjemmehjelp eller et annet opplegg rundt dette slik at vi kan være hjemme i stedet for å ta opp plasser på sykehuset, avslutter hun.
LES OGSÅ:
