– Jeg trodde jeg skulle dø, sier Johanne Sætervoll. Hun er deltager i NRK-programmet «Hva feiler det deg?».
20-åringen fikk sitt første angstanfall da hun gikk i sjette klasse. I mattetimen fikk hun akutte smerter i brystet og det ble tungt å puste.
– Da fikk jeg panikk og begynte å hyperventilere. Jeg forsto ikke hva som skjedde med meg, forteller hun.
Johanne ble utredet for mange sykdommer før hun fikk diagnosen panikkangst som femtenåring. I den perioden fikk hun anfall et par ganger om dagen.
– Jeg besvimte på bussen på vei til skolen og måtte hentes av ambulanse. Det var innmari flaut, minnes hun.
Angsten var så hemmende at Johanne sluttet å gå ut.
– Jeg satte livet mitt på pause, forteller hun.
Begrenser livet
– Det er grusomt å ha panikklidelse. Det er ikke uvanlig å tro man skal dø på grunn av de plutselige pusteproblemene, forklarer Bjarne Hansen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Han har spesialisert seg på behandling av angstlidelser.
Han forteller at mange unngår situasjoner de forbinder med tidligere angstanfall:
– Slutter du å kjøre buss og gå på kjøpesenter, kan det utvikle seg til agorafobi. Det begrenser livet hvis du holder seg hjemme i frykt for å få anfall, sier han.
Ifølge Rådet for psykisk helse er angst en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Om lag 30 prosent får en angstlidelse i løpet av livet.
Samtidig er det en av de psykiske lidelsene med best prognose.
– Mange blir friske. Søk hjelp om du opplever panikkangst, oppfordrer psykologen.
Pleier å besvime
For Johanne kommer som regel anfallene helt av seg selv, hun pleier hverken være nervøs eller stresset på forhånd.
– Det begynner med «kribling» i magen, hjertebank og brystsmerter. Så tetter det seg i halsen og jeg får ikke puste. Det er vanskelig å holde hodet kaldt når du tror du skal dø, sier hun.
Hvis anfallet først har startet, må det bare gå over av seg selv.
– Som regel besvimer jeg. Det kan minne om et epilepsianfall, så det er viktig at alle rundt meg vet hva som feiler meg.
Johanne har gått til samtaleterapi, fått øvelser og angstdempende medisin. Tidligere gikk hun med papirpose i veska, for å kontrollere pusten. Etter en lang pause, har 20-åringen begynt på skole igjen.
– Nå vet jeg jo at jeg ikke dør av anfallet, men det er vanskelig leve med det allikevel. Samtidig er det fint å oppleve at angsten nå kommer mer sjeldent.