En dag i november i 1996 forsvinner skuespiller Katja Medbøe. Den tredje Hustruer-filmen, hvor hun har en av hovedrollene, har hatt premiere for noen måneder siden. Hun har lenge slitt med en hodeskade som har gjort at hun ikke har klart å stå på scenen på Nationaltheatret.
Et halvt år senere blir hun funnet død i Nordmarka. Hun har tatt livet av seg.
- I tillegg til savnet og sorgen, opplevde jeg et sterkt sinne mot moren min fordi hun kunne gjøre dette mot oss barna. Det var vanskelig å innrømme for meg selv i begynnelsen, for jeg tenkte at det er henne det er synd på. Da får du denne konfliktfølelsen, du føler deg slem fordi du er sint på henne, forteller tekstilkunstner og datter Eline Medbøe til NRK Puls.
Les også:
Klarte ikke hjelpe
Nå reiser Eline rundt i landet og holder workshops for andre etterlatte etter selvmord. Medbøe har nå samlet inn over 100 lapper som etterlatte har laget til minne om den som er død – og hørt minst like mange historier. Hun tror mange føler sinne på et eller annet vis, men mener det er stor forskjell på reaksjonene i forhold til hvem man mister.
- Når man mister en forelder, er det en person som har ansvar for deg og som skal være der for deg. Da er det vanligere å føle sinne. Man vil så gjerne at barna skal være god nok grunn til å ville leve, men etter å ha fått barn selv skjønner jeg at det ikke er nok. Man må ville leve selv, for sin egen del, sier Medbøe.
- Hvis man har mistet et barn, er det du som skulle være den som skulle beskytte dem mot alt i verden. Men så klarte du det ikke, og så kanskje ikke tegnene før det var for sent. Det er vondt, og skam og skyld er vanlig å føle på. Uansett tror jeg man føler på at man ikke har klart å strekke ut en hånd eller hjelpe dem, fortsetter hun.
Tekstilkunstner Eline Medbøe på workshop i Bergen.
Foto: Marita Høyland / NRKMinnesmerke for de døde
Tekstilkunstneren syr lappene sammen og lager det som skal bli et omreisende minneteppe over de som har tatt livet sitt. Det er nå nesten tre ganger så mange mennesker som dør i selvmord som i trafikken.
- Dette er også en nasjonal katastrofe som i høyeste grad fortjener et minnesmerke, mener Medbøe.
- Les også:
Terapi i teppet
Eline Medbøe vil aller helst forebygge, men også gi etterlatte en sjanse til å dele sine erfaringer med andre. Hun håper at det å snakke sammen over lappene, kan være en form for terapi.
- Det aller viktigste er å normalisere det man opplever. Det er så voldsomt, og man får reaksjoner som man ikke regner meg. Jeg er jo ikke riktig klok, tenkte jeg etter selvmordet til moren min. Men når man møter andre etterlatte, ser man at man har reagert helt normalt på noe veldig voldsomt, sier Medbøe til NRK Puls.
- Gir meg selv mening
En lapp viser en blomst med to blader og to navn. En kvinne har laget den til minne om søsteren sin som tok livet av seg etter at sønnen begikk selvmord. På en annen lapp står det ”mamma” med store bokstaver. Stoffet som er brukt, er fra sengetøyet som den gjenlevende datteren brukte da hun var liten.
- Jeg gjør dette for å gi meg selv mening i forhold til den erfaringen jeg har hatt i å miste moren min i selvmord, forteller Medbøe.
- Et teppe er beskyttende, noe man kan gjemme seg i og søke trøst i. Det er mer inkluderende enn et minnesmerke i stein. Det ligger omsorg i et teppe, sier Medbøe til NRK Puls.
- Se teppet her:
Mer om selvmord på Puls på NRK1 mandag 21. mars kl. 19.45.
