Karen Frøsland Nystøyl
kulturnytt@nrk.no
Manusforfatter Yngve Sundvor er tydelig inspirert av Hitchcocks film Fuglene: Statsministeren og hans nærmeste medarbeidere er samlet i et hus på en øde øy. Her skal de meisle ut det som skal bli en ny kurs i norsk politikk. Samtidig invaderes øya av fugler. De samler seg og er klare til angrep.
Blåser opp
Hovedscenen på Rogaland teater rommer et stort hus med to etasjer. Det er her alt skjer. En smart scenografisk løsning, for huset kan rotere og det spilles både inni og utenpå, alle sidene brukes. Statsminister Samuel Davidson (Cato Skimten Storengen) skal finpusse den eksepsjonelle politiske vendingen han er i ferd med å gjøre, og stemningen er god – i alle fall tilsynelatende. Men det blåser opp, både utenfor og inni huset. På utsiden samler fuglene seg, inni forbereder statsministerens kolleger seg på å dolke ham i ryggen.
Eksepsjonelt
Det er intet mindre enn eksepsjonelt, det statsministeren har funnet på: Oljeletingen stanses, og områdene i nord der oljeboring er høyst aktuelt, vernes. I stedet skal Norge satse på forskning innen fornybar energi, og bli ledende på dette i verden. Midlertidig vil dette være et velstandsmessig tilbakeskritt for Norges befolkning, men barna våre vil takke oss, er statsministerens mantra. Naturvern blir høyaktuelt idet Sundvor lar naturen, representert ved fuglene, starte sin hevn mot menneskene i samme stykke.
Og blodig blir det. Men det er ikke bare fuglene som forårsaker det. Statsministerens nærmeste ønsker å få ham avsatt snarest mulig. Forsvarsministeren (Svein Harry Schöttker Hauge) har mange egeninteresser i akkurat det prosjektet. Hauge gjør for øvrig en god rolletolkning og spiller frem en mangefasettert forsvarsminister som nok tar litt for lett på ansvaret han er blitt tildelt.
Politisk skrekk
Det store spørsmålet blir hvor lurt det er å kombinere skrekk og politikk. Særlig første akt er interessant, her blir aktuell samtidsproblematikk bearbeidet på scenen. Det er mye som minner om regjeringens månelanding, og tankene går også til monstermaster og andre miljøverndebatter.
Det at naturen tar sin hevn fungerer også inn i denne tematikken. Verre blir det når regjeringens indre intriger får blodet til å renne på scenen. Her er faren for å bikke over til det parodiske stor, og innimellom står denne forestillingen og vipper på kanten. Den detter aldri helt over, men er heller aldri langt unna å gjøre det. For det er uforløst kjærlighet som får blodet til å flyte inni huset.
Og når den type tematikk kommer frem, blir det et annet stykke. Sjalusi og lengsel etter et dødt barn er momenter som strengt tatt ikke hadde behøvd å være med i stykket, for det tar fokus bort fra det som er det interessante med Frykten, nemlig høyaktuell politisk tematikk.
«Teateret skal være høyttenkende», har Arne Nøst, sjef ved Rogaland teater, uttalt. Det har han helt rett i, og det er også det teateret er når de setter opp et slikt stykke. Det er på mange måter et modig prosjekt, og det er virkelig å håpe at de i Rogaland fortsetter å tenke høyt om brennbar tematikk. Så kan de heller tenke seg om hva virkemidler angår. For mye av det gode er sjelden lurt.
Rogaland Teater: Frykten
Manus og regi: Yngve Sundvor
Scenografi: Arne Nøst
Medvirkende: Cato Skimten Storengen, Svein Harry Schöttker Hauge, Marianne Holter, Nina Ellen Ødegård, Glenn André Kaada, Hugin Dyre Jacobsen, Vetle Nedrebø Oftedal.