Den underligste Ibsen

Det er en modig åpningsforestilling Hartmann og hans ensemble åpner den 20. Ibsenfestivalen ved Nationaltheatret i Oslo med «Ibsenmaskin» borger for en vital jubilant.

Osvalds reise

Ibsenmaskin ble resultatet da Hanne Tømta bestilte en ibsenkavalkade av Sebastian Hartmann i anledning tjueårsjubileet. Maskinen er en sterkt regi- og skuespillerdrevet forestilling der du ikke vet hva du får før du sitter i salen, og undres over det du har fått når forestillingen er over.

Rammene for forestillingen er Ibsens tolv samtidsskuespill. Osvald fra «Gengangere» er gjennomgangsfiguren, han er på reise fra Paris, han skal hjem for å dø. Hjem kommer han riktignok aldri – eller gjør han det? Reisen innebærer et møte med de mest kjente karakterene fra ibsens skuespill, de dukker opp i nye og uvante sammenhenger og forsvinner like fort som de kom.

Dekonstruksjon og rekonstruksjon

«Teatermaskin» brukes av dagens regissører som uttrykk for å sette opp gamle klassikere på nye måter. Som deler i et maskineri kan plukkes fra hverandre, dekonstrueres og rekonstrueres klassikeren. I «Ibsenmaskin» er det 12 klassikere å plukke fra, i tillegg til Hartmanns nyskrevne tekst. Ensemblet begynte med blanke ark og har jobbet forestillingen frem sammen med regissøren. Høydepunkter i Ibsens skuespill har blitt plukket ut og legges frem etter tematikk, og forestillingen favner over mye: Det døde barnet, familien, vilje og frihet, blant annet. I tillegg er det store rom for improvisasjon i forestillingen, og mye musikk.

Avkledde gjengangere

Alle rollene, så nær som Osvald, som spilles av Kjersti Botn Sandal, er udefinerbare og skiftende. Samtidig er karakterene konstante som persontyper, og er ikke vanskelige å forholde seg til. Stadige og overraskende brudd driver forestillingen frem, og underveis skapes det underlige og vakre øyeblikk. Slik Ibsen lot karakterene sine stå avkledd og innse den skjebnen mange av dem ikke klarte å leve med, blir karakterene avkledd og strippet også her. Håpløsheten – og det ofte absurde i karakterenes håpløshet – blir ekstra tydelig. Den svinnende livslysten skinner gjennom. Følelsene og tankene til ibsenkarakterene vris ut av dem – her møter vi kammerherre Alving og hans fru Helene etter kammerherrens død til en interessant og absurd samtale, her våkner de døde, her blir de alle gjengangere.

Krevende for skuespillerne

Det er en spennende forestilling. Når Ibsens stykker overlever en så omfattende teatermaskin, sier det noe om hvor solid dramatikk Ibsen skrev. «Ibsenmaskin» viser skuespillere med vilje og formidlingsvilje, ikke minst. De åtte skuespillerne har drevet dette frem og gjennomfører krevende improvisasjoner på scenen. Det er i det hele tatt et stykke som krever mye av skuespillerne. Blant annet for å holde stykket sammen, men også for å holde intensiteten oppe. Er ikke den der, faller stykket sammen.

Telt og snø

Her ruller de seg i snøen og bader i kvaelignende masse. De skåler og dreper hverandre, de ler og leker. Scenografien er enkel, ren og fin med et stort teltaktig hus som ramme – også teltet avkles etter hvert.
Hartmann er en kontroversiell regissør, og det vil helt sikkert være delte meninger om årets oppsetning. Det skal det være. «Ibsenmaskin» er et stykke man kan gå til med åpent sinn, le og undre seg, beundre og la seg irritere, men aldri kjede seg. For dette er en underlig, forunderlig forestilling det absolutt er verdt å få med seg.

Karen Frøsland Nystøyl

• Nationaltheatret: «Ibsenmaskin»
• Regi: Sebastian Hartmann
• Medvirkende: Frøydis Armand, Trine Wiggen, Marian Saastad Ottesen, Anneke von der Lippe, Kjersti Botn Sandal, Kai Remlov, Ole Johan Skjelbred, Henrik Rafaelsen
• Musikk: Steve Binetti