Preben Holst: Things that Never Happened and Other Stories, Oslo Kunstforening, til 5.9.2010.
I helgen åpnet utstillingen Things that Never Happened and Other Stories på Oslo Kunstforening, med arbeider av den unge norske kunstneren Preben Holst.
Preben Holst er utdannet i Malmø, og bor og arbeider i København. Han har I de senere år fått en viss oppmerksomhet, blant annet ble han i 2008 tildelt Victor-stipendiet i forbindelse med utstillingen Nytt Nordisk Fotografi på Hasselblad-stiftelsen i Göteborg, en viktig pris for unge fotografer.
Bevegelige fotografier
Utstillingen favner primært fotografi, men vi finner også to filmatiske prosjekter, men dette er filmer helt uten handling, de er mer en type bevegelige fotografier, der vi for eksempel ser opp et blomstrende frukttre. Det eneste vi ser i filmen er den duvende bevegelsen I trekronen, og det sterke dagslyset som siles gjennom løvverket og de rosa kirsebærblomstene.
Spor av barnslek
Det er den samme poetiske naturestetikken vi finner i bildene hans. Noen av dem viser unge gutter – en eller flere sammen, mens andre avbilder utsnitt av kultivert landskap, der spor av barns lek er synlig, som for eksempel en sykkelbane i et skogholt, eller en igjenglemt flytemadrass i en tilgrodd bakhage. Alle bildene er tatt om formiddagen, og det sterke dagslyset spiller en viktig rolle.
Et diktet univers
Det fascinerende ved disse bildene er at de absolutt ikke oppleves som portretter, eller dokumentariske bilder. Helt uten å være spektakulære eller teatralske byr de på fortettede små fortellinger. Som det fremgår av tittelen er det nettopp ikke virkeligheten som skildres. Gjennom bildene inviteres vi inn i et diktet, eller konstruert univers, som likevel vekker minner i de fleste av oss, om den vonde og vakre overgangen fra det å være barn til det gradvis å bli voksne.
Munchs “Pubertet”
Uten noen sammenlikning forøvrig får de beste av disse bildene meg til å tenke på Edvard Munchs mesterverk “Pubertet” fra 1886. Gjennom ansiktenes tøffe sårbarhet, og de keitete positurene klarer Holst å uttrykke noe av den samme ambivalensen som vi finner hos Munch. Skrekken for, og lysten på det som skal komme.
Hos Munch er det uhyggesvangre synlig i bildet, gjennom jentas engstelige blikk, og den abnorme svarte skyggen på veggen, mens vi hos Holst bare fornemmer at det ulmer et udefinerbart mørke bak den intenst levende, og nærmest påtrengende vakre overflaten.
The male gaze
En viktig tematikk i fotohistorien har vært “blikket utenfra”. I sær har den amerikanske fotografen Cindy Sherman vært opptatt av dette. I sine fotografier har hun gjennomgående problematisert hvordan kvinner danner et bilde av seg selv gjennom mannens blikk. I Holsts prosjekt spiller også blikket en viktig rolle. Kameravinklingen forutsetter en betakters nærvær. Guttene som avbildes ser ikke på oss, det er vi som ser dem. Og det er noe dypt ubekvemt ved at det denne gangen er mannens, (eller den voksnes) blikk på barnet vi møter. Selv i bilder som disse, av barn som ikke bærer preg av å ha lidd overlast eller på noen synlig måte har blitt krenket, får likevel barnets åpenbare sårbarhet oss til å tenke på hvor fundamental prisgitt de er de voksne de har omkring seg. Jeg opplever dette kompliserte maktforholdet som en viktig undertematikk i disse bildene.
Overflaten brister
Gjennom den besettende skjønnheten, og den sterkt nostalgiske tematikken skaper Holst et drømmebilde av barndom, et bilde så idyllisk og vakkert at det avslører seg selv som fiksjon. Holst gjør bevisst overflaten så påtakelig at den brister. Han tvinger oss til å se det fiktive i bildene. Og det er denne dobbeltheten som gjør bildene spennende og igangsettende.