Den mangfoldige skuespilleren Nils Ole Oftebro har vist oss mange typer før, men aldri vist sitt komiske talent som i denne forestillingen. Han løfter den barske teksten til Lukkari med munter spilleglede.
Sviende humor
Uformeldt påkledt i rutete skjorte og grå bukser trer Oftebro inn og ut av rollen som forteller, og rollen som aktør. Som forteller snakker han riksmål. Når han spiller den tragiske samiske mannen som lever som trell for sin mor, bruker han finnmarksdialekt.
Med sviende humor utleverer Rauni Magga Lukkaris tekst en kontrollerende samisk mor som holder sønnen i et jerngrep og stjeler lykken fra ham. Nå er moren død, og den 60 år gamle sønnen tar et oppgjør med henne.
Joik
Liksom en hildring i sønnens erindring, glir en kvinne i samelue inn og ut av det nordlige landskapet. Tidvis joiker hun. Det er Inga-Maarit Gaup-Juuso fra finsk Karesuando som både illuderer moren og andre kvinner i mannens liv. Hun har vært knyttet til det samiske teatret i Kautokeino.
Fortellerteater
Det er i fortellerteatrets tradisjon å utfordre fantasien til tilhørerne. Derfor er det er ikke et nytt grep, når Pjotr Cholodzinski og scenograf Dagny Drage Kleiva bryter med virkeligheten i denne forestillingen og utfordrer vår fantasi. Det er gjennom leken at vi åpner oss for innholdet i fortellingen.
Brudd med virkeligheten
Å spille på fantasien er en trend i dagens teater. I musikalen "An-Magritt" som går på Det norske teatret nå, er for eksempel både kirken og vannhjulet i dukkestørrelse. I forestillingen "Den arabiske natta", må tilskuerne dikte til dører og trapper som ikke er der. Her i "En lykkens mann", er husene små som dukkehus og bilene tilsvarende små.
Scenegulvet har scenograf Dagny Drage Kleiva dekket med kunstig snø. Oftebro kaster den i været og skaper snøstorm. Som en diagonal orm snor Tanaelva seg gjennom det hvite vinterlandskapet på gulvet.
Kunstige grenser
I virkelighetens verden er Tanaelva den juridiske grensen mellom Norge og Finnland. I teksten til Rauni Magga Lukkari lar hun oss forstå at folkene på hver side av grensen føler seg mer eller mindre som ett folk. For samer, kvæner, finner og nordmenn der nord, oppleves det ikke som en tur til utlandet å ro over elva til naboene på andre elvebredden.
I det hele tatt gir denne samiske debuten på landets nasjonalscene en sjanse for oss søringer å komme bak stereotypene og bli litt bedre kjent med selvforståelsen og lynnet til urbefolkningen på nordkalotten. Og det er et gledelig møte.
