ZULU_2110

Sterkt fransk fra Sør-Afrika

Caryl Férey er fransk. Hans bok "Zulu", en krim fra Sør-Afrika er brutalt god.

Politiromanen har vist seg å være et av de mest slitesterke populærlitterære konseptene noensinne. Bare tanken på å telle opp antallet serier som er skrevet innenfor denne sjangeren er dødfødt. “Utallige” er et like god svar som noe. Sett i det lyset, er det nesten til å undres over at det fremdeles dukker opp nye variasjoner over formelen “politiroman”, slik det gjør i det den franske forfatteren Caryl Féreys første bok på norsk slippes løs på oss. Den heter “Zulu”, foregår i dagens Cape Town, Sør-Afrika. Den er grusom, brutal og menneske-nær. I samspill med den virkeligheten den tar for seg, må den være slik. Spenningselementet er så innbakt i fortellingens helhet at det er irrelevant å snakke om det. Som alle virkelig gode (politi)romaner, tvinger Zulu leseren innpå levende mennesker – helt inn på nakne huden, til blottlagte nervetråder og nådeløse omstendigheter.

Tvunget til å se

Ferey

Ali Neuman er Zuluen, bokas første frontfigur. Han har fornavnet sitt fra Muhammed Ali, den svarte, islamkonverterte elegant-bokseren som slo ut den hvite sluggeren George Foreman i et herostratisk berømt oppgjør om tungvektstittelen i 1974 – i Kinshasa, Zaire (boka har forøvrig året feil, men det tilgis). Neuman ble født dagen etter det amerikansk presse døpte "Rumble in the Jungle". For faren Oscar, akademiker og opposisjonell til så vel apartheidregimet som til de lokale svarte makthaverne med lydighetsmandat fra Pretoria, var det klart; gutten måtte hete Ali. Mens han fremdeles er en guttunge tvinges Ali til å se faren bli slått, pisket ihjel og broren brent av vigilantes, håndlangere for de lokale maktforvalterne. Hva de gjorde med Ali får vi først vite seint i teksten. Nå, i starten, er han sjef for kriminaletterforskerne i Cape Towns avdeling av SAPS, South African Police Service.

Rå hverdag

Brian Epkeen er den andre hovedpersonen i Carol Féreys drama. Han er hvit afrikander, opposisjonell av natur og Ali Neumans beste venn i livet. Epkeen kommer fra en familie med røtter i apartheidtidens juridiske apparat. Han snudde ryggen til såvel systemet som familien i ungdommen - nå jakter han på lik og mordere i en virkelighet som er ubegripelig rå:
“(...) atten tusen mord i året, tjueseks tusen grove overfall, seksti tusen voldtekter offisielt (antagelig det tidobbelte i virkeligheten), fem millioner skytevåpen i en befolking på førtifem millioner innbyggere; statistikkene kunne skremme vettet av en.”

AIDS

AIDS og HIV-viruset rir nasjonen og dens svarte befolkning som en ustoppelig mare:
“Tjue prosent av befolkningen var bærere, hver tredje kvinne i townshippene, og prognosene var skremende: to millioner barn ville miste moren sin de kommende årene, og den forventede levealderen, som allerede hadde gått ned med fem år, ville synke med ytterligere femten, og falle til førti år innen 2020. Førti år …” (Boka kom første gang ut i 2008)

Ranet av guttunge

En dag blir Alis mor ranet på gata hjemme i townshipen Khayelitsha: En gategutt i ti-årsalderen hun kjenner igjen angriper henne. Han stikker av med veska hennes og seksti rand. Ali forstår snart at gutten er den samme han har sett bli hundset av gjeng noen dager før. Forsøkene på å finne gutten stanses av et likfunn i byens botaniske hage. ei ung, hvit jente er bokstavelig talt slått ihjel. Det viser seg at jenta har vært kraftig ruset på et nytt, svært vanedannende dop der en av bestanddelene er ny, et ukjent molekyl.

Fortida

Sakene vokser og blir mer kompliserte etter hvert som Neuman, Epkeen og kollegaen deres Dan Fletcher begynner å angripe den fra flere sider. Røtter til apartheid-fortida dukker opp; hvite torturister og maktmennesker, svarte gjengsjefer med vanviddrykte og tidligere bånd til den hvite makten, grusomhetene eskalerer, mens politifolkene leter forgjeves. Det nye stoffet; nyutviklet av forskere som har sitt utspring i det gamle regimet. Nøkkel; kontroll med mennesker, fargede og svarte mennesker. Apartheid kan være dødt, men det ligger ikke stille.

Dyster historie

Det er ingen optimistisk historie Caryl Férey har skrevet. Zulu er dyster, men ikke fri for tro på menneskene og deres muligheter. Situasjonen, politisk, sosialt, økonomisk holder dem igjen. Etniske konflikter bremser, lederes stolthets-dumskap forhindrer effektiv nekjemping av AIDS. Med andre ord; Féreys overordnede bilde av Sør-Afrika stemmer godt overens med den versjonen nyhetskanalene presenterer for den som vil se. Forfatteren legger ikke fingrene i mellom der han kobler utviklingen av kjemiske substanser for massekontroll og klinisk testing på fattige gateunger til kjemisk industri og gamle apartheid-storheter med fripass – noen til og med navngitt. Det er allikevel engasjementet som gjør inntrykk. Vi tåler mye realistisk vold når den er begrunnet med en innsikt som Féreys. En innsikt han makter å formidle sammen med det sinnet den har utløst.

Det slutter digert og apokalyptisk. I en mindre virkelighetsnær bok kunne det blitt dumt, patetisk. Her er det tungt, sterkt. Caryl Féreys “Zulu” er en tekst med innebygget brann.

(Kulturhuset )