Viddas Dylan

1994, åpningsseremonien for OL på Lillehammer: En samisk superkjendis – den største samiske kunstneren igjennom tidene – glir, med kongelig verdighet, alene inn på den feststemte OL-arenaen: Sletta på Lysgårdsbakkene hoppanlegg.

Nærbildet fanger opp en mann kledd i en imponerende hvit skinnende pesk (reinskinnspels), dekorert med fargerike bånd.

Jubelbruset på arenaen stilner. Det er et øyeblikk for historiebøkene.

Nils-Aslak Valkeapääs kraftfulle joik går ut til TV-seere i 134 land. Potensielt kan 2 milliarder mennesker se og høre dette.

Nå som Norge skal vise seg fram for verden, med sitt ypperste, er samisk joik i hovedrollen.

Det har ikke alltid vært slik.

***

1943, finsk Lappland: Nils-Aslak Valkeapää blir født inn i en reindriftsfamilie. Han tar sine første skritt rundt lavvoen på vidda.

– Jeg var mye alene. Men jeg hadde fuglene, ørreten, steinene og trærne, sier han i en dokumentar mange år senere. Han kaller dem sine brødre og søstre.

Hvert skritt han tar er bestemt av tradisjonen. Som barn får han sine første reinsdyr. Han læres opp til å ta ansvar, for en dag skal den unge gutten overta farens store flokk.

Men i tenårene innser Nils-Asak, til sin fars grenseløse fortvilelse og egen skyldfølelse:

Han klarer ikke å slakte sine egne reinsdyr.

Gråt og smertelig oppbrudd

Ute av reindriften, med et opprevet selvbilde som sviker, trenger han en livbøye. Nils-Aslak Valkeapää står i fare for å synke til bunns i selvbebreidelse og må finne den veien og det språket der han kan forstå betydningen av å være annerledes.

Han velger skoleveien, og etter videregående er lærerskolen i Kemijärvi eneste høyskoletilbud i Lappland.

Nils-Aslak Valkeapää er først skolens beste elev. Men i 1964, med to år igjen, faller karakterene dramatisk. Han bruker all tid på sin nye lidenskap, musikken.

Med nyinnkjøpt bil dekker han store deler av Nord-Finland og spiller til dans og underholdning.

Valkeapää blir innkalt til rektor som vil vite om han virkelig har til hensikt å bli lærer?

– Jeg vet ikke.

Men han vet. Han har en himmelstormende drøm.

Han vil bli musiker og kunstner, forfatter. Men hvordan?

I medstudent Rauni Magga Lukkari finner han sin tvillingsjel. Også hun bærer på kunstnerambisjonen. De speiler hverandres drømmer og demoner. Hos henne kan han gråte ut «sviket».

Kunstnerdrømmen blir til virkelighet for begge. De hilses velkommen inn i en løst sammensatt gruppe avantgardekunstnere med kraftsentrum i den nordfinske hovedstaden Rovaniemi.

En unik samling nyskapende kunstnere innen flere kunstarter. Den gang i etableringsfasen. I dag, blant de største i Norden:

Billedkunstner Iver Jåks og fotograf Kåre Kivijärvi fra norsk side, billedkunstner Reidar Särestöniemi, poeten Jorma Etto, fotograf Matti Saanio og designeren Kaj Frank fra Finland.

Den finske forskeren Marjut Aikio, som skriver på en biografi om Valkeapää, kaller kretsen «arktisk avantgarde», og en forutsetning for Nils-Aslak Valkeapääs kunstneriske utvikling.

I dette kraftsenteret oppmuntres Valkeapää til å utvikle sin kunstneriske signatur. Han har funnet sin livbøye. Han synker ikke – han finner en måte å erkjenne motsetningene som river og sliter i ham:

— «Å elske / elske sitt eget forrevne jeg / dets nattsider / skygger / solskinn / så en kan elske andre» (Vindens veier, Valkeapää) —

Samisk popstjerne

1968 er året for det store ungdomsopprøret over hele den vestlige verden. Det skal bli gjennombruddsåret for Nils-Aslak Valkeapää i Sápmi.

Som en samisk Bob Dylan med joik og gitar platedebuterer han med albumet «Joikuja» (Joik), og blir historiens aller første samiske popstjerne.

Valkeapää elskes av alle med sine korte melodiske joiker. Hun som i dag er Norges største samiske artist, Mari Boine, husker hysteriet i årene som fulgte:

– Det var så mange venninner av meg som sverma for ham. Jeg skjønte etter hvert at det var utrolig mange såra jenter rundt omkring.

Men Valkeapää tente ikke bare ungpikedrømmer. Som Dylan blir han mer enn et popidol.

1960-tallet er de store omveltningers tiår i verden. Samisk ungdom påvirkes særlig av borgerrettighetsbevegelsen i USA. Et vendepunkt for Valkeapää er tildelingen av Nobels fredspris i 1964 til bevegelsens leder Martin Luther King jr.

Den systematiske diskrimineringen av de svarte i USA havner på den internasjonale dagsorden. Valkeapää henter kraft fra King til å reflektere over samenes egen situasjon som offer for systematisk diskriminering

Han blir selve generasjonsstemmen fra Sápmi.

Der Dylan sier «Ikke stol på noen over 30», sier Valkeapää, «Ikke stol på myndighetene».

Den samiske kunstneren setter ord på at han lever i en tid der fornorskningen, forfinskningen og forsvenskningen snart har drept siste rest av samekulturen: Han undrer seg over hva slags moral som styrer de nordiske landene når de forbyr samiske barn å snakke sitt eget språk i skolen, og systematisk bryter ned samisk identitet hos det samiske folk.

Hvorfor vil de samekulturen til livs?

Kunstneren og musikeren blir et forbilde for samisk ungdom. På den ene siden inspirerer han med sin politiske agitasjon og debattboka «Helsing frå sameland», som først kom ut i 1971: Hovedbudskapet er at samer må ta sin selvrespekt, språket og joiken tilbake.

Likevel er det ikke som politisk agitator, men som kunstner, gjennom poesi og joik, at budskapet hans hamres inn i hjertene til en hel generasjon.

— «Har du hørt / tante Elle når hun sier / en same kan da ingen ting / Ikke bry deg med det / i femti år har hun fått høre det / Tenk heller på hvem hun lærte det av» (Vindens veier, Valkeapää) —

Motstand fra egne rekker

Valkeapää møter en vegg av motstand. Ikke bare fra det norske, finske og svenske storsamfunnet som ikke liker samiske «bråkmakere».

Også innad i Sápmi blir han bannlyst. Først av de kristne samene som fordømmer joik som djevelens verk. En lære de overtok fra de første norske misjonærenes på 16-1700-tallet.

Denne bannlysingen er som forventet. Nils-Aslak Valkeapää kan leve med det.

Det som sårer langt mer er bannlysingen fra de eldre tradisjonsjoikerne – med anklager om at Valkeapää «forurenser» den ekte joiken, og bryter joikens uskrevne regel:

«Den skal kun fremføres som ren vokal musikk uten gitarer, i familie- og vennekretsen. Joik har ingenting på en scene å gjøre. Slik hadde det alltid vært, og slik skulle det forbli.»

Men den unge Valkeapaä ser på tradisjonsbrudd som en nødvendighet for å berge samekulturen.

Paradokset blir: Samekulturens tradisjoner må brytes om samisk språk og kultur skal leve videre.

Valkeapaäs budskap er at den samiske kulturen må gjøres «relevant for vår egen tid». Ellers vil den ende opp som en død museumsgjenstand. Samer som tviholder på det gamle og ikke våger å modernisere sin egen kultur er like ødeleggende for samekulturen som trusselen fra storsamfunnet.

Da Verdensrådet for urbefolkninger (WCIP) ble stiftet på det første internasjonale urfolksmøte møte i Canada i 1975, er Valkeapää med. Han erkjenner at samer og alle verdens urfolk trenger hverandre som allierte i sin kamp for sine rettigheter. Han velges som organisasjonens første kulturkoordinator.

Nils-Aslak Valkeapää møter urfolk fra hele verden.

Han er opptatt av at verdens urfolk skal bidra, ikke bare kreve.

Med 1970-tallets gryende økologiske bevissthet er han i forkant. Valkeapää vil vise verden hvordan generasjoner med nedarvede økologiske innsikter blant urfolk kan bidra til en bedre verden.

Allerede i debattboken «Helsing frå sameland» (1971, norsk utgave 1978) spiller han på begrepet «utviklingsland», og kaller de vestlige industri- og forbrukersamfunnene for «underutviklet». Han mener de med åpne øyne og med full fart styrer mot et økologisk sammenbrudd.

Valkeapää advarer alle «utviklede» land og råder dem til å lytte til sine «primitive» urfolk: Deres innsikt om sammenhengen i naturen er den mest moderne og relevante kunnskapen verdenssamfunnet trenger å ta inn over seg.

Nils-Aslak Valkeapääs ry både som forfatter, billedkunstner, musiker og fotograf øker utover 70-tallet.

Etter «Helsing frå sameland» forlater han den politisk agiterende språket, fra nå av formulerer han seg helst med poesi og paradokser. Men budskapet er det samme.

— «Jeg vet nok / jeg burde snakke / alvorsord / Visdom / Men hvem skulle da se / Underet i de små blomstene.» (Vindens veier, Valkeapää) —

Fugleprat

Nils-Aslak Valkeapää regnet hele livet fuglene som sine beste venner. Oppveksten på vidda ga ham en unik forståelse av samspillet i naturen.

Han snakket med fuglene gjennom hele livet og ble år for år mer og mer bekymret over klimaendringene som førte til at ikke alle kom tilbake etter overvintring i varmere strøk. Det forteller litteraturforsker og Valkeapääs nære venn, språkkonsulent og oversetter Harald Gaski:

Vær ydmyk overfor naturen. Bare slik kan man forstå naturens budskap, sier Valkeapää:

— «Kan du høre livets lyder / i bruset fra elven / i vindens sus / Det er alt jeg vil si / det er alt.» (Vindens veier, Valkeapää) —

– Valkeapääs hovedpoeng var at mennesket aldri må glemme at det bare er en del av naturen. Alt er forgjengelig, alt endres, men dersom vi slutter å ta vare på Moder Jord, er vi alle i fare, sier Gaski.

Altaaksjonen

1978 blir i Sápmi et enda større tidsskille enn ungdomsopprøret i 1968. Stortinget støtter regjeringen og vedtar utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Vedtaket utløser protester over hele landet.

Nils-Aslak Valkeapää blir med sin kunst stående i en hovedrolle som åndelig veileder i kampen mot utbygging da han i 1978 gir ut albumet «Sámi eatnan duoddariid» (Samelandets vidder).

Titteljoiken «Samelandets vidder» slår umiddelbart an og regnes i dag som den samiske nasjonaljoiken. Utgivelsen blir selve lydsporet til protestene.

Altasakens klimaks kommer med den samiske sultestreiken foran Stortinget i 1979. Den blir en symbolsak: Et være eller ikke være for samekulturen.

Demonstrantene klarer å forsinke utbyggingen med flere år. Det avgjørende slaget står i Stilla utenfor Alta, der demonstrantene lenker seg sammen for å hindre kraftverksutbyggingen i å komme i gang.

Men kampen blir avgjort 14. januar 1981 med den største politiaksjonen i Norge i fredstid.

600 politifolk fra hele landet blir sendt til Alta for å fjerne demonstrantene. Den største sivile ulydighetsaksjonen i Norge etter krigen. Elva blir til slutt demmet opp.

Den nye musikken

Albumet «Sámi eatnan duoddariid» var grensesprengende nytt. Den Dylan-inspirerte visejoiken var borte. Nils Aslak Valkeapää kom nå med en hittil ukjent blanding av joik, jazz, avantgarde rock, samtidsmusikk og urfolksmusikk fra flere verdensdeler. Verdensmusikk – før begrepet ble til.

Det er her Valkeapää skaper sin særegne musikalske signatur, som fremdeles er definerende for grunntonen i samisk musikk – slik Mozart definerte klassisk musikk, Charlie Parker jazzen og Beatles popmusikken.

Valkeapää kalte utgivelsen «moderne joik» for å skille den fra «tradisjonell joik». Den var resultatet av flere års eksperimenter med eksepsjonelle finske musikerne og medkomponister, den berømte jazzsaksofonisten Seppo Pakunainen og synt-guruen fra rockemiljøet Esa Kotilainen.

Knut Johnsen fra Tana var en av de mange sameaktivistene som hentet kraft fra Valkeapää til å kunne tro på en fremtid for samekulturen.

– Det var vanvittig forløsende at det kom noe som var så flott og vakkert – på samisk! Vi unge på 1960- og 70-tallet var sulteforet på samisk kultur som vi ville identifisere oss med, og som var fint og moderne. Nils-Aslak Valkeapää kom som en renessanse av en annen verden.

Med «Sámi eatnan duoddariid» gir Valkeapää en hel generasjon troen på at den samiske «firehundreårsnatten» under norsk, svensk og finsk overherredømme snart ville være over.

Men som Bob Dylan er Nils-Aslak Valkeapää uforutsigbar. Så snart han har funnet en vellykket formel, bryter han med den.

Han må videre, gjøre noe nytt. Etter Altasaken, utover 1980-tallet, trekker Valkeapää seg tilbake for å få konsentrasjon til det som skal bli hans aller største verk, diktsyklusen «Beaivi, Áhčážan», (Solen, min far).

For den blir han belønnet med den prestisjetunge Nordisk råds litteraturpris. I dag regnes verket som det samiske nasjonalepos – om samene i verden.

På midten av 1980-tallet tar Valkeapää seg «fri» fra arbeidet med diktverket for å spille familieoverhode i Nils Gaups suksessfilm, den amandaprisvinnende og Oscar-nominerte «Veiviseren».

Valkeapää skriver deler av filmmusikken. I likhet med filmen vekker den internasjonal oppsikt.

Verdensstjernen Mike Oldfield inviterer Valkeapää med på sitt «Songs of Distant Earth»-album fra 1994, der han fremfører Veiviser-temaet.

Nils-Aslak Valkeapää er superstjerne i Sápmi og kjent i kunstnermiljøer internasjonalt, men for det norske folk er han så godt som totalt ukjent.

OL på Lillehammer

Inntil han kommer inn i de tusen hjem via TV-skjermen i 1994. Med sin spektakulære joik er han første kunstner ut under åpningsseremonien for OL på Lillehammer.

Etter den vellykkede OL-åpningen står Valkeapää på høyden av sin karriere. Han har akkurat fylt 50, viser en utrolig arbeidskapasitet, lager nye bilder, nye album, gjennomfører kunstutstillinger og turneer.

Fremtiden er hans. Han har sin store aksje i at fornorskningen av samene er blitt erstattet med respekt og et eget Sameting opprettet.

Her stanser også sammenligningen med Bob Dylan opp. Dylan forlot politikken allerede tidlig på 1960-tallet. Det kunne ikke Valkeapää. Situasjonen han sto i var politisk: Samisk identitet, språk, historie, kultur og verdighet sto på spill.

Men så rammer ulykken, bare to år etter Lillehammer.

Nær døden

En formiddag vinteren 1996 setter han seg i bilen for å kjøre den flere mil lange veien fra hjemstedet Beattet i Nord-Finland til posthuset i Karesuando, for å sende et nytt manus til forlaget. En møtende trailer virvler opp nysnøen i veibanen.

Valkeapää havner som i en snøstorm og mister retningen. Han skjærer ut i motgående kjørefelt og havner under en lastebil.

Det tar timer for brannvesenet å skjære han løs fra det sammenkrøllede bilvraket.

Valkeapää berger så vidt livet, men kunstnerkarrieren er over.

Han er satt fullstendig tilbake og må lære de mest elementære tingene på nytt: som å gå, snakke, skrive, male og fotografere.

Joiken er borte for alltid.

Men han gir ikke opp. Med et imponerende løft ferdigstiller han fortsettelsen til den prisbelønte «Solen, min far», diktverket «Jorden, min mor».

Men ingenting blir som før.

Døden

Det er likevel et enormt sjokk da han bare få år etter sovner stille inn i 2001, bare 58 år gammel.

På vei fra Japan, der han flere ganger hadde vært hos sine venner i urbefolkningen, Ainu-folket, overnatter han i Helsingfors, hos sin japanske oversetter som hadde fulgt ham på reisen. Valkeapää legger seg på gjesterommet for å hvile etter den anstrengende reisen.

Da han ikke kommer ned til middag som avtalt, finner vertskapet ham død i sengen.

***

20 år senere

Høvikodden, Oslo – desember, 2020: 1500 kvadratmeter med Nils-Aslak Valkeapää er utstilt. Fotografen, skulptøren, designeren, forfatteren, musikeren og festivalarrangøren – alt er her. Valkeapääs kunstneriske liv passerer revy. Både den folkelige kunstneren og den eksperimentelle avantgardekunstneren.

Jeg blir vist rundt av de to kuratorene Lars Mørch Finborud, norsk og fra Oslo og Geir Tore Holm, norsksamisk, fra Kåfjord i Nord-Troms.

Utstillingen er på plass takket være Mørch Finborud. Han er 40 år, utdannet kunsthistoriker og har i hele sitt voksne liv jobbet med billedkunst, musikk og litteratur. Likevel hadde Sápmis største kunstner gått under radaren hans.

Først på en reise i Finnmark for noen år siden oppdaget han Valkeapää. Det var som om lynet slo ned i ham da vertskapet hans satte på Valkeapääs egen innlesning av den Nordisk råds vinnende boka «Solen, min far».

– Med min bakgrunn som hip hop-gutt har jeg et forhold til stemmebruk. Valkeapää leste med en rytme og tone som ingen andre. Jeg skjønte ikke et eneste ord. Men jeg skjønte at her er det en person på et vanvittig høyt kunstnerisk nivå, som har laget noe unikt.

Mørch Finborud allierte seg med den samiske kunstneren Geir Tore Holm som på sin side vokste opp med Valkeapääs musikk og kunst.

De mener at noe av forklaringen på at en så stor kunstner er blitt usynlig, både for folk som skal ha greie på kunst og folk flest, er at han gikk bort tidlig – og at både mange av bøkene og platene ikke har vært så lett å få tak i.

Men en beklagelig del av forklaringen skyldes nok også kunstlivets manglende nysgjerrighet på det samiske og rene fordommer mot Valkeapää:

– Multikunstner er nærmest et banneord i kunstmiljøet, eller i alle fall en dårlig tittel å få. For det betyr, slik de ser det, ‘at du ikke er mester i noen ting’. Som Valkeapää skriver er det en vanlig vestlig tankegang at man bare kan spesialisere seg innen ett felt. Slik er det ikke i den samiske tradisjonen, sier Mørch Finborud.

På reinflytting kan man ikke ha med seg boksamlinger eller henge bilder på teltduken, eller spille Lp-plater. Kunsten må man stå for selv. Da blir tenning av bål også en estetisk oppgave.

– Hele levemåten på vidda er kunst. Når du tar denne samiske tradisjonen inn i en kunstverden som har en akademitradisjon hvor du skal spesialisere deg i seks år innenfor en kunstart, så krasjer det noe så jævlig. Og det krasjer med museenes tankegang og. En multikunstner som Valkeapää blir i dette systemet irrelevant og man har ikke hatt evnen til å se de store sammenhengene i dette det store kunstnerskapet.

Lars Mørch Finborud og Holm trekker fram maleriene som «egenartede og viktig innenfor nordisk kunsthistorie.» Kuratorene har vært opptatt av å vise hvordan Valkeapää, 20 år etter sin død, har fornyet aktualitet og er minst like relevant som da han levde.

Selv var ikke Nils-Aslak Valkeapää så opptatt av å forme sitt ettermæle. Ydmykt snakket han om seg selv som en del av livets sirkel:

— «Jeg vil dø / som jeg har levd / bli borte med viddas vinder / gå opp i fuglenes sang» (Vindens veier, Valkeapää) —

I dødsannonser, særlig i nord, har bruken av et Valkeapää-sitat økt i stort omfang de siste årene. Det kan nærmest leses som et profetisk sitat om eget kunstnerskap.

— Og når alt er forbi
Høres ingenting lenger
Ingenting

Og det høres (Solen, min far, Valkeapää) —

***

Utstillingen på Høvikodden skulle opprinnelig stå til i januar 2021, men på grunn av koronasituasjonen blir utstillingen forlenget til 2. mai. Deretter vil den fortsette til Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.

• NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke var begeistret da hun anmeldte utstillingen i 2020: «En frodig, innsiktsfull og sterk utstilling [ ...] en opplevelse jeg anbefaler!»

Likte du saken om Nils-Aslak Valkeapää? Da vil du kanskje like denne også: