Spiller opp til myten

1. mai 2016: Snart skal Berlinfilharmonien holde sin Europakonsert på Røros.

– Jeg har vokst opp med innspillingene deres, selv før jeg begynte å spille fiolin kjente jeg til Berlinfilharmonien. Jeg så på deres Mahler-symfonier på DVD, jeg har studert dem i tiår og nå endelig …

Fiolinist Vilde Frang (29) glitrer foran kamera der hun intervjues av tysk TV i Røros kirke. Snart skal hun opp på scenen og gjøre det de færreste klassiske musikere får oppleve, men som de aller fleste drømmer om, nemlig spille med Berlinfilharmonien.

Men det er ikke bare musikere som setter orkesteret høyt. Billettene til Røros-konserten som ble lagt ut på nett ble borte på to minutter. Da det lokale billettsalget åpnet på Røros, hadde folk rigget seg til med campingstoler utenfor billettkontoret. På flyplassen ble orkesteret tatt imot på superstjernevis av både fans og presse.

Det er ikke annerledes når de er på hjemmebane i deres eget konserthus i Berlin. Folk sitter klare på nettet for å kapre konsertbilletter, og de kommer fra hele verden for å høre dem.

Verdens beste orkester?

Sannsynligheten er stor for at navnet «Berlinfilharmonien» vil få det til å ringe en bjelle hos de fleste, selv uten at de har hyllemetere med klassiske plater og klippekort i konserthuset.

– De kalles jo gjerne verdens beste orkester, ikke sant? Det er nok fremdeles det orkesteret som flest musikere drømmer om å spille i, sier NRKs musikkhistoriker Eystein Sandvik.

At orkesteret har en unik posisjon, skyldes det rett og slett de at de er best i verden? I en kåring av verdens beste symfoniorkester i 2015, kom Berlinfilharmonien på topp.

Sju år tidligere kom imidlertid orkesteret på 2. plass i verdenssammenheng. Kritikere mente at det fantes andre orkestre på topp-nivå som kunne måle seg med dem, og atpåtil var hakket bedre. Kan da forklaringen på orkesterets status utelukkende tillegges kvalitetsnivået på de musikalske prestasjonene?

Lyden av fortida

Eystein Sandvik har musikkhistorikerbrillene på. I Berlinfilharmoniens historie ser han ragende dirigentskikkelser, og han mener de er helt vesentlige for hvordan vi oppfatter orkesteret i dag: Wilhelm Furtwängler, Herbert von Karajan, Claudio Abbado og dagens Sir Simon Rattle.

Alle betydningsfulle, men det er Karajan han velger å snakke om. Karajan ble utnevnt til orkestrets sjefsdirigent i 1956, og Sandvik forteller at orkesteret med han utviklet en helt spesiell «sound» .

– Karajan brukte orkesteret som laboratorium for å få fram den fete, solide klangen som mange kjenner, som er både varm og tydelig på en gang. Det er litt vanskelig å beskrive den, men det er noe helt spesielt med den Berliner-klangen, sier Sandvik.

Sandvik forklarer hvordan Karajan gjorde den særegne klangen kjent for et stort publikum gjennom det imponerende antallet plateinnspillinger han stod for i sin tid. Han forteller at mye ble gitt ut på platemerket Deutsche Grammophon, og han mener at mange vil forbinde deres gule logo og omslagsbildene av Karajan i ulike dramatiske positurer på dirigentpodiet med Berlinfilharmonien.

– Berlinfilharmonien stod for det absolutt ypperste i den klassiske kulturen og ble en merkevare med virkelig en kommersiell suksess, sier Sandvik.

Kan du høre forskjell?

Dette er det samme musikkstykket, spilt av tre forskjellige orkestre. Klarer du å gjenkjenne lyden av Berlinfilharmonien?

Om du ikke er sikker, får du svaret på hvilket orkester du hørte i hvilket klipp lenger ned.

Mye å leve opp til

På telefon med lyd fra Helsinkis gater i bakgrunnen, forteller en som selv har svingt dirigentstokken over Berlinfilharmonien, om sitt møte med orkesteret. Eivind Gullberg Jensen jobber for tiden med Den finske nasjonalopera, og i 2010 var han gjestedirigent i Berlinfilharmonien.

Da Jensen møtte orkesteret for første gang, var det ikke bare han som var nervøs. Podieinspektøren som hadde kjent orkesteret i lang tid, fortalte at han alltid var urolig når unge dirigenter skulle prøve seg for første gang.

– Han sa at orkesteret kunne være grusomt om musikerne ikke likte dirigenten. Jeg vet ikke om det var flaks, men jeg var heldig og fikk en fin og avslappet arbeidskjemi, og god respons hele uken, forteller Jensen.

Jensen mener at historikken og auraen gjør noe med orkesteret i praksis. Han mener det har en skjerpende effekt å skulle leve opp til å være verdens beste orkester, men også at stoltheten som følger med å bære en verdifull arv videre, setter sitt preg.

– Man merker med en gang man går og stiller seg på podiet og skal dirigere dem, at her er det en gjeng som virkelig er stolte av å sitte i orkesteret, og det er klart at det gjør at de skiller seg litt fra veldig mange andre orkester, sier Jensen.

På tross av at orkesteret består av musikere som hver og en er stjerner på sine instrumenter, opplevde Jensen at de hadde et sterkt engasjement i det kollektive, ikke bare i det de selv skulle spille. Denne konstante kollektive interessen og engasjementet for musikken beskriver han som krevende å forholde seg til som dirigent, men han mener også at det er en av grunnene til at orkesteret holder et så høyt nivå.

Tradisjon og fornyelse

Christoph Hartmann nyter et stille øyeblikk i sola før han skal inn i kirken og holde konsert. Han er oboist i Berlinfilharmonien, og det har han vært i 25 år. Han ler og sier at han er sikker på at det er utfordrende for en dirigent å jobbe med dem, og at alle dirigenter må finne frem til sin måte.

– Orkesteret er en skikkelig personlighet. Jeg vil tro at du blir ganske nervøs når du står foran Berlinfilharmonien for første gang for å dirigere.

Når Hartmann skal finne fram til et ord som beskriver orkesteret, sier han: Tradisjon. Å bli tatt opp i orkesteret er å bli en del av denne tradisjonen, forklarer han. Det er først og fremst musikernes erfaringer og kunnskap han tenker på, at man får tilgang til denne og anledning til å bringe tradisjonen videre. Men det er ikke nok å videreføre det gamle. Hartmann mener det er først når hver og en gjennom sin unike musikalitet tilfører noe nytt til orkestret, at det skjer noe som er vakkert og spesielt.

I takt med tida

Det var vinylen som først snurret lyden av Berlinfilharmonikerne verden rundt og gjorde den tilgjengelig utenfor konsertsalene. Men Karajan, som beskrives som en mann med stor interesse for ny teknologi, var tidlig ute med å benytte nye innspillingsmetoder og distribusjonsformater.

Med velutviklet sans for markedsføring, nye medier og effektfulle iscenesettelser er det ikke overraskende at Karajan tidlig gikk inn i produksjon av musikk for TV. Han sørget også for å filme store deler av Berlinfilharmoniens repertoar, digitalt for hjemmevideo.

– Karajan selv tok regien på disse filminnspillingene, ikke minst fordi han selv ville fremstå best mulig. Han var jo en jålebukk av dimensjoner, sier Eystein Sandvik.

Han forteller at filmene blant annet ble gitt ut på det tidlige DVD- formatet laserdisk.

På første rad hjemme i stua

Belinfilharmoniens identitet som «teknologisk frampå» holdes fortsatt levende lenge etter at Karajan forlot podiet. I 2009 var Berlinerfilharmonien først ute av de fremste orkestrene med å lansere en digital konsertkanal, eller «Digital Concert Hall», som tilbudet heter. En som setter stor pris på dette digitale konserthuset, er Jan Fredrik Bjørnå, pensjonist og fan av Berlinfilharmonien, bosatt på Røros. Han abonnerer på Berlinfilharmoniens kanal hvor han kan se direkte-transmisjoner, opptak av konserter, og musikkdokumentarer. Med denne tjenesten er det lett å digge musikkheltene. Bjørnå har utstyrt stua i det verneverdige huset med et tipp topp lydanlegg og stor flatskjerm.

– Det er så kjekt! Vi kan jo kjøpe billett til konserten direkte på tv gjennom en app, og når det er sendinger fra Berlin, da sitter vi her i denne stua. Vi sitter jo aldri her ellers, men da er det pizza og vin og konsert i stua hjemme. Det er jo fantastisk.

Men, nå som orkesteret kommer til Røros, skal han endelig for første gang høre dem spille live. Han er veldig glad for å ha kapret en billett til konserten.

– Effektiv merkevarebygging

Røros kirke er full, dørene stenger. Femten kameraer surrer, og direktesendingen av konserten er i gang.

De som følger konserten på TV, får se en tyskprodusert introduksjon som priser den vakre, norske naturen og forteller om felles norsk og tysk bergverkshistorie på Røros. Berlinfilharmonien åpner konserten med norsk musikk, med Edvard Griegs «Aften på høyfjellet».

Martin W. Stenstad, rådgiver i Geelmuyden Kiese, mener at konserten på Røros er et godt eksempel på hvordan Berlinfilharmonien bygger og bevarer orkesteret som merkevare.

– De klarer å binde tradisjon og arv sammen med samtid og moderne formidlingsteknologi, og alt er med på å styrke myten om at de er verdens beste orkester.

Stenstad bruker ordet myte, men ikke i betydningen usann historie eller påstand, men som en betegnelse på noe vi ikke egentlig er sikre på, men likevel forholder oss til som sannhet.

Stenstad tror at det store flertallet av publikum vil ha vanskeligheter med å høre forskjell på dette orkesteret og et annet i toppsjiktet, og der det er vanskelig å skille på kvalitet, blir myten en del av merkevarens kjerne.

Når Stenstad utfordres til å koke essensen av et helt fag ned til noen linjer for å forklare hvilken strategi som er tatt i bruk i «brandingen» av Berlinerfilharmonien, er det dette med å gi publikum opplevelsen av å være tjent med å dyrke myten om orkesteret, han velger å snakke om.

Når folk forteller andre at de har vært på konsert med Berlinfilharmonien, verdens beste orkester, øker de sin egen sosiale og kulturelle kapital. På den måten blir de nærmest personlig tjent med å underbygge myten om orkesteret, forklarer Stenstad. I forbindelse med orkesterets turnévirksomhet rundt om i verden, og med konserten de holdt på Røros friskt i minne, ser Stenstad et annet eksempel på den samme strategien.

Konsertproduksjonen kaller på lokal og nasjonal stolthet gjennom å vise fram vakker norsk natur og folklore i innslag i TV-sendingen, ved å åpne konserten med å spille Grieg, og ikke minst ved å velge seg den norske Vilde Frang som solist.

Det som virkelig får nasjonalfølelsen til å sprenge i brystet, er at det ikke er noen hvem som helst som er avsenderen. Det er en gigantproduksjon med verdens beste orkester som priser Røros og Norge. Og ved å snakke Berlinfilharmonien opp, øker samtidig verdien på komplimentene de gir gjennom konsertbegivenheten. Som Stenstad uttrykker det, vi opplever oss tjent med å dyrke myten om orkesteret.

Men det er ikke bare det nasjonale og det stedegne som feires ved Berlinfilharmoniens besøk på Røros. Konserten inngår i orkesterets rekke av Europakonserter, som hver 1. mai, som markering av orkesterets stiftelsesdag, holdes på et av UNESCOs verdensarvsteder.

– Orkesteret har klart å være gode ambassadører for vår felles europeiske identitet og kulturelle arv, sier Stenstad.

At orkesteret på sitt årlige program har konseptet Europakonsert, som i seg selv er med på å underbygge en felles europeisk identitet, viser bare en del av deres ambassadørvirksomhet.

Store deler av deres kjernerepertoar har tradisjonelt bestått av tysk-østerriksk musikk, men Stenstad mener at orkesteret i stedet for å dvele ved det tyske har lagt vekt på å fremstille seg selv som forvaltere av en felles europeisk musikalsk arv som alle gjerne vil assosieres med.

Konserten er i gang. Vilde Frang klappes inn på scenen. «Her kommer vår egen Vilde Frang» sier NRKs kommentator Arild Erikstad. Vakkert grønnkledd med huldrehår legger hun kinnet til fiolinen.

Når hun som en naturkraft forent med musikken og Berlinfilharmonien lokker fram tonene til Mendelssohns konsert i E-moll, er det ikke bare norske hjerter som banker litt fortere.

Konserten går ut til flere hundre millioner seere verden over. Applausen braker løs, og orkesteret har nok en gang befestet sin posisjon og merkevare i bevisstheten hos et stort publikum. Og hos deg, som nettopp har lest denne artikkelen til bunns.

Og forresten:

I de ulike lydklippene hørt du:

1: New York Philharmonic Orchestra, dirigent: Dimitri Mitropoulos, solist: Zino Francescatti

2: Leipzig Gewandhaus Orchester, dirigent: Kurt Masur, solist: Maxim Vengerov

3: Berlin Philharmoniker, dirigent: Herbert von Karajan, solist: Anne-Sophie Mutter