Helten med tusen ansikter

– Det er bare å ta av seg hatten. Vi kommer ikke til å se hans like igjen. En av de største kunstnerne i vår tid har gått bort, sier P13-programleder og Stjernekamp-dommer Thomas Felberg.

– Det er ikke mange man kan bruke ordet geni om, men jeg vegrer meg overhodet ikke for å kalle Bowie et geni når det kommer til popmusikk, istemmer Dagbladets musikkansvarlige Sandeep Singh.

• Ytring: La oss danse nå

Spilte roller

Mandag 11. januar våknet verden til nyheten om at David Bowie er død.

Bowie, hvis egentlige navn var David Robert Jones, var vidt forskjellige ting for forskjellige mennesker og generasjoner gjennom sin over 50 år lange musikkarriere.

Se tidslinjen over David Bowies liv nederst i artikkelen.

For noen var han alltid Ziggy Stardust, romvesenet som reddet rock-n-roll og definerte konseptalbumet.

For andre var han The Thin White Duke, den kjølig distanserte, kokainavhengige crooneren som brakte elementer av eksperimentell tysk rock inn i popmusikken på siste halvdel av 1970-tallet.

Andre igjen husker ham som en glatt og lyslugget leverandør av åttitallspop, med utskjelte og «guilty pleasure»-stemplede hits som «Let's Dance» og «Blue Jean».

Det er vanskelig å skille ut essensen av artisten David Bowie. Klisjeen er at han er en rockens kameleon, stadig i endring, på jakt etter nye musikalske og kunstneriske uttrykk. Og kanskje endringen er det nærmeste du kommer en definisjon.

– Hvis man finner et publikum som musiker, kan man lett bli fanget og reprodusere sin egen stil og sitt eget uttrykk. Bowie har aldri gjort det, han har gjort det til sitt image å hele tiden skifte stil og uttrykk. Det har nok inspirert mange kunstnere til aldri å hvile i ett uttrykk for å behage andre, men alltid forholde seg åpent og eksperimenterende, tror Susanne Christensen, litteraturkritiker i Klassekampen, og bokaktuell med «En punkbønn».

1969: Den første rollen

Mens mange husker Bowies ekstravagant sminkede og oppdressede scenefigurer fra 70-tallet, startet David Robert Jones som en strevende ung rockemusiker og elektrikerlærling i Sør-London på 1960-tallet.

Den tynne og rare mannen med skjeve tenner og ett misfarget øye (resultatet av en slåsskamp men en kamerat over en jente) var med i flere band og ga ut et knippe singler, men opplevde liten kommersiell suksess.

Lei av sitt ordinære navn skaper han sitt første alias: David Bowie, inspirert av den amerikanske pioneren Jim Bowie og villmarkskniven han ga navn til.

Men heller ikke det selvtitulerte debutalbumet fra 1967 gjorde noe stort inntrykk på samtiden. På albumet hadde Bowie allerede begynt sin musikalske vandring, og latt seg inspirere av både psykedelisk rock, folk og britisk kabaretmusikk.

Uten at dét hjalp.

Han prøvde igjen. I 1969 ga han igjen ut en selvtitulert plate, fortsatt tungt influert av progrock og psykedelisk musikk. Men da singelen «Space Oddity» ble en hit, godt hjulpet av at BBC spilte den i forbindelse med TV-overføringen av den første månelandinga, ble albumet utstyrt med ny tittel og innpakning.

I låten, som var inspirert av Stanley Kubricks romfartsepos 2001: En romodyssé, inntar Bowie rollen som romfareren Major Tom, som forsvinner ut i verdensrommet.

Verdensrommet skulle bli et tilbakevendende motiv for Bowie i årene som fulgte.

1972: Androgyn alien

På oppfølgeralbumet «The Man Who Sold The World» fra 1970, poserer David Bowie i kjole på omslaget til den britiske utgivelsen.

Leken med kjønnsroller ble også et av Bowies tidlige varemerker. I et intervju i 1972 sto han frem som homofil, på et tidspunkt da lovforbudet mot homofili nylig var opphevet.

– Mange trodde det var et karrieredrap, men i stedet løsnet det for ham, forteller Thomas Felberg.

Med figuren Ziggy Stardust tok han steget fullt ut: Albumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and The Spiders From Mars» var et konseptalbum som fortalte historien om et romvesen som kommer til en døende jordklode og blir tidenes største rockestjerne.

Ziggy var et romvesen, men også androgyn; han lot seg ikke plassere i bås som mann eller kvinne. Og med det ble Ziggy – og Bowie – en helt for en hel generasjon av outsidere.

– Ziggy Stardust, outsideren som kommer fra en stjerne, er en mytologi for unge mennesker som vokser opp og føler seg fremmedgjort. Med sine ulikt fargede øyne og uklare kjønnsidentitet, som på den tiden var grensesprengende, var han en person man kan identifisere seg med som outsider. Den slags figurer er med til å redde liv, mener Susanne Christensen.

Ziggy ble raskt en gallionsfigur for det tidlige 1970-tallets glamrock-scene, men etter kun kort tid pensjonerte Bowie ham, etter sigende fordi det ble for vanskelig å skille mellom artisten og figuren.

1975: Nihilistisk crooner

På midten av 1970-tallet byttet Bowie kontinent og skiftet musikalsk retning. Det tydeligste stilskiftet kom med «Young Americans» fra 1975, spilt inn i USA med tydelig inspirasjon fra Philadelphia-soul.

Den nasale rockestemmen vek plassen for en dypere, mer sjelfull vokalstil, og gitaren ble faset ut til fordel for saksofon. Bowie selv kalte den nye sounden sin «plastikk-soul».

– Med en gang han flyttet til USA og begynte å lage musikk der, fikk han impulser fra svart musikk. På oppfølgeralbumet «Station to Station», ble det mer autentisk, som om han forsto svart musikk bedre, sier Sandeep Singh, musikkansvarlig i Dagbladet.

Igjen inntok han rollen som noen andre: The Thin White Duke, en amoralsk og nihilistisk kabaretsanger som sang følelseskaldt om kjærlighet. Samtidig gjorde Bowies voksende kokainproblem at det igjen ble vanskelig å skille mellom artist og figur.

Løsningen ble et selvvalgt eksil.

Bowie spøkte selv med hvordan han flyttet fra verdens kokainhovedstad Los Angeles til heroinhovedstaden Berlin. Her skulle han lage noen av sine mest genierklærte plater.

• Les også: Seks ting du hadde glemt om David Bowie

1976: Bowie går elektronisk

«Low» fra 1976, produsert av Brian Eno, markerte nok et tydelig stilskifte. Nå kom den gryende elektroniske musikken inn i Bowies uttrykk.

Noe uvanlig for et rockalbum, var hele B-sida viet instrumentale elektroniske låter.

– Hvis man hører på siste halvdel av «Low», låter det ikke som 1977, det høres ut som elektronisk musikk fra slutten av 1980-tallet. Siste halvdel fikk ikke så god respons da den kom ut, men det er faktisk kanskje mitt favoritt-Bowie-album, sier Singh.

– Det er en forløper til new wave-epoken; det er disco-basslinjer, det er Bowie som er emosjonell etter å ha kuttet kokainen.

Tidligere NRK-programleder og mangeårig musikkarbeider Siri Narverud Moen er en annen som har et lidenskapelig forhold til Bowies «Berlin-periode».

– Berlin-trilogien, der den beste er «Low», har hatt kjempestor innflytelse, både på meg personlig og på en rekke artister, som Depeche Mode og U2. Og på utviklinga av det moderne Europa, vil jeg si.

På det tidspunktet var Berlin, eller snarere de vestligste tre fjerdedelene av byen, en vestlig enklave midt i datidas kommunistiske østblokk. Det preget også byens folke- og kunstnerliv.

– Vest-Berlin var en liten satellitt, og det var mange annerledes tenkende vesteuropeere som bosatte seg der fordi det var god plass, subsidier og fritak fra militærtjeneste; det bidro til et alternativt miljø og holdt liv i byens frie kunstnerscener, forteller Moen.

Bowie fulgte opp med «Heroes» i 1977, og «Lodger» i 1979. Tittellåten fra førstnevnte er en av Bowies mest gjenkjennelige og spilte låter, og de tre albumene har til sammen blitt stående som Bowies bejublede og kritikerroste Berlin-trilogi.

– Berlin-trilogien står for virkelige kunstneriske uttrykk, der han begynner å leke med elektronisk musikk, og inspirerer hele den elektroniske scenen som skal komme. Selv var han inspirert av krautrocken fra Tyskland, sier Thomas Felberg.

Pensjonerte rollefigurene

Etter hjemkomsten fra Berlin, avrundet Bowie tiåret og innledet det neste med «Scary Monsters and Super Creeps» fra 1980, året som også er blitt stående som et vannskille for mange Bowie-fans.

I tiåret som fulgte la Bowie figurene på hylla, og fremsto stort sett som seg selv, en dresskledd popsmed med hits som «Let's Dance», «China Girl» og «Modern Love», før han på 90-tallet og 00-tallet igjen begynte å flørte med konseptalbum og kunstrock.

– Han naila det jævla bra de første tre åra av 80-tallet. Men etter det snubler han litt, og for å være ærlig har jeg aldri hørt gjennom en hel Bowie-skive utgitt mellom 1987 og 2002, innrømmer Sandeep Singh, som selv oppdaget Bowie nettopp gjennom «Let's Dance».

– Det var da jeg begynte å like Bowie. Før det var han bare en rar, hvit drag queen, men så hørte jeg «Let's Dance». Jeg tenkte at hvis en hvit mann kan gjøre dette ...

Siri Narverud Moen vil imidlertid gjerne slå et slag for 80-, 90- og 00-tallets Bowie.

– Det er mange som har et sterkt forhold til 70-tallsplatene hans; det er ganske naturlig i og med at han ga ut plater ofte og kom med nye vrier på hver eneste plate. Men jeg tror den jevne musikkjournalist og publikummer ble vant til geniet hans, og kanskje ikke fikk med seg hvor bra hitene på 80-tallet og de gjennomarbeida platene på 90-tallet egentlig var.

Fremmed vesen

Selv om Bowie fortsatte å produsere musikk helt til det siste, var det 70-årene som ble stående som hans mest kreative og produktive periode, en epoke der han gjenoppfant seg selv til stadighet og ble et forbilde for en hel generasjon av artister.

Det er likevel vanskelig å finne én fellesnevner for Bowies mange ansikter og fremtoninger gjennom hans første tiår som popstjerne. Kritiker Susanne Christensen ser til andre kunstretninger for svar.

– Han er liksom arketypen på en kunstner som bruker teatrale uttrykk; han bygger opp et univers på en veldig litterær måte, sier Christensen

Noe av svaret finnes kanskje hos Bertolt Brecht, den tyske dramatikeren og forfatteren som Bowie tolket og tonesatte ved flere anledninger, mener Christensen.

– Det er noe kjølig med Bowie som gjør at man ikke når frem til ham; «fremmedgjøringseffekten» han får fra Brecht, en distanse som virker fascinerende, der du både blir tiltrukket og frastøtt. Han fremstår ukroppslig, eller rettere sagt med en utopisk kroppslighet som sprenger grensene for hvem og hva det er mulig å være; som et vesen fra en annen planet.