Øystein Sørensens "Kampen om Norges sjel" er den foreløpig siste i rekken av utgivelser om vår nasjonale historie som enten av forlaget, av redaktørene eller av kritikerne har fått navnet "idéhistoriske".
Dette får meg til å tenke at det kanskje bare er vi som har studert dette faget som vet at "idéhistorie". og "idéhistorisk" er betegnelser som må brukes med omhu og ikke i utrengsmål. Ofte kan man ikke si med sikkerhet om det dreier seg om skulderklapp eller skyllebøtter. Personlig har jeg opplevd begge deler. Sikkert er det i alle fall at det å kalle noe for "idéhistorie" verken kan sies å definere det eller legitimere det, men først og fremst innebærer et spørsmål: "Hva er idéhistorie?" Og ethvert nytt bidrag må belage seg på å bli avkrevd et svar.
Gammel nasjonalfølelse
Jo, Sørensens bok gir ett svar på dette spørsmålet, ikke nødvendigvis et riktig svar eller et presist svar, men et svar. Sørensens hovedtema er – med hans egne ord –"utviklingen av nasjonale idéer i Norge fra 1770 til 1905". Det er altså et poeng for Sørensen å vise at den norske nasjonalfølelsen ikke ble født i 1814, men går tilbake til 1770-tallet og da særlig til den såkalte "trykkefrihetsperioden" under Struensee.
Ikke bare romantisk
På denne måten vil han vise at den norske nasjonsbyggingen ikke var et rent romantisk prosjekt, fundert på forestillinger om folkets etniske, kulturelle og språklige egenart, men i like stor – om ikke større – grad bygget på opplysningstidens idéer om folkesuverenitet, menneskerettigheter og demokrati. Som eksempel bruker han bl.a. historikeren P.A. Munch. Munch er kjent for sin tese om at den norske folkestammen, de som skulle bli de første nordmenn, på sin vandring fra Asia til Norge la veien nord om Østersjøen.
Dermed unngikk de å støte på andre stammer og bli utblandet og svekket. Tvert imot beholdt de sin renhet og styrke. Det kan vel knapt bli mer romantisk og nasjonalistisk enn dette. Likevel var Munch, når alt kom til alt, eller som Sørensen skriver, "når han ble tvunget til å velge mellom verdier", en god opplysningsmann og kosmopolitt.
Betryggende
Sånn sett er Sørensens bok betryggende lesning. Når vi heiser flagget, synger Nasjonalsangen eller tar i bruk andre nasjonale symboler, kan vi gjøre det i trygg forvissning om at vi ikke bare feirer den norske stammes renhet, men også kosmopolittiske, demokratiske verdier som folkesuverenitet og menneskerettigheter.
Øystein Sørensen er professor i historie. Det finnes altså ingen institusjonell garanti for at det han skriver automatisk, med en slags Midas-berøring, blir idéhistorie. Sørensen må tvert imot kjempe for det idéhistoriske – noe han til en viss grad også er villig til.
Innfrir ikke helt
Når han ikke helt innfrir, er det ikke fordi han er for mye av en historiker, men fordi han ukritisk viderefører den tradisjonen som gjennom de siste ti årene har villet formidle norsk idéhistorie via forestillingen om en kanon. Det gjaldt å finne fram til de personer – i visse tilfeller også de tekster – som utgjorde selve ryggraden i den norske tankes historiske utvikling.
Kanon
Forestillingen om en norsk idéhistorisk kanon ble først lansert – riktignok under et annet navn – i det såkalte sakprosaprosaprosjektet, som bl.a. var ledet av Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie. Berg Eriksen tok her til orde for å grunnlegge en alternativ kanon av forfattere og verker som hadde falt utenfor den tradisjonelle skjønnlitterære kongerekke, men som ikke desto mindre hadde spilt en sentral rolle i framveksten av en norsk nasjonal identitet.
Norsk tro og tanke
Denne kanontanken har siden virket styrende på forståelsen av norsk idéhistorie som forsknings-, formidlings- og forlagsoppgave – nå sist, i Rune Slagstads kronikk i Aftenposten for halvannen uke siden. Når Slagstad kritiserer den norske idéhistorien – og da særlig tekstsamlingen Norsk tro og tanke – er det utfra forestillingen om en nasjonal idéhistorisk kanon. De forfattere og verker Slagstad vil kanonisere, har blitt utelatt, til fordel for andre etter Slagstads syn adskillig mindre viktige bidrag og bidragsytere.
Mellom Schöning og Colbjørnsen
Hva så med Øystein Sørensen og Kampen om Norges sjel? Jo, boken føyer seg fint inn i denne etter hvert veletablerte tradisjonen for idéhistoriske kongerekker. Mellom Gerhard Schøning og Christian Colbjørnsen i den ene enden og Christian Michelsen i den andre plasserer Sørensen rundt 15 menn som med sine skrifter og taler har bidratt til utformingen av den norske selvforståelse.
Vi får vite hva de tenkte og mente om Norge og norsk identitet, hvordan de plasserte seg i forhold til andre idéer og aktører i samtiden, og likeså hva slags innslag av romantisk tankegods eller opplysningsidéer som preget deres tenkning. Når norsk idéhistorie ordnes som en kanon, er det likevel mye som aldri kommer til syne. Tekster og utsagn blir trygt forankret i intensjoner og meninger hos sine opphavsmenn, uten at vi får vite noe større om den sosialhistoriske sammenheng de har sitt utspring i.
Politisk diskurs
Framveksten av en norsk nasjonal identitet utspiller seg – slik Sørensen beskriver den – innenfor rammene av en politisk kultur eller diskurs. Likevel får vi vite lite om hvordan denne kulturen var organisert og fungerte – hvem som deltok og ikke deltok, hvordan de som deltok, legimerte sine krav om å bli hørt, og hvem de ønsket å holde utenfor, hvilke argumenter og posisjoner som framstod som gyldige, og hvilke som ble lagt døde.
Kort sagt: Vi får presentert en kanon av store menn og store verk, en slags vandring fra topp til topp, uten at vi på noe tidspunkt blir tatt med ned i underskogen av forestillinger, begreper og uutsagte regler som disse toppene rager opp av. Sørensens bok skiller seg her fra Hans Fredrik Dahls framstilling av 1900-tallet i bind V der aviser, tidsskrifter og pamfletter gir tilgang til et bredere mentalitets- og argumentasjonshistorisk felt.
Bind III av Norsk idéhistorie har et klart perspektiv, er god å lese og bygger på utstrakt forskning – hvorav mye riktignok har blitt publisert før. Men når Sørensen skal gi sitt svar på spørsmålet "Hva er idéhistorie?", nøyer han seg med å la den eksisterende tradisjonen for norsk idéhistorieskrivning svare for seg. Et kanonisk svar, kan man vel si.
Av Helge Jordheim.
Bearbeidet for nett av Knut Ameln Hoem.