Vaklende dialog

Museet for samtidskunst åpner nå utstillingen «Rameaus nevøer». Tittelen er hentet fra opplysningstenkeren Denis Diderots tekst «Rameaus Nevø».

Teksten, som er en fiktiv dialog, danner utgangspunktet for museets nye tvist i utstillingsserien, som fokuserer på yngre norske samtidskunstnere. Man går bort fra den klassiske separatutstillingen, og over i en dialogutstillingsform. Og først ut her er norske Sofie Berntsen stilt opp mot den svenske kunstneren Karl Holmqvist.

Med boken som lerret

Sofie Berntsen har fylt hele banksalen med vitriner der gamle bøker og gulnede papirprodukter er sirlig plassert ved siden av hverandre, og oppå hverandre i vakre, presise bunker. Bøkene har hun tegnet, kludret og malt på.

Noen steder lyser tekstfragmenter igjennom, og kan gi oss en opplevelse av hva boken handler om, men som regel er bøkene lukkede mysterier for oss, ganske enkelt brukt som lerreter.

Bokens vidunderlige verden

Boken er i seg selv et lokkende objekt. Alle som er glad i litteratur vet at en bok kan skjule en vidunderlig verden: Den kan ta oss med på reise bakover i tid, eller til fjerne himmelstrøk, der den kan gi oss en ganske annen kjønns- eller aldersopplevelse.

Så boken er virkelig et flott og ladet element å bruke som bakgrunn for et maleri, som del av en collage, eller installasjon, eller hva vi skal omtale disse formsterke arbeidene som.

Vegger i skinnende sølv

I Karl Holmqvists avdeling finner vi et ganske annet formspråk. Han har skapt en fascinerende helhetlige installasjon, der han i det første rommet har malt veggen i skinnende sølv, inspirert av Andy Warhols «The Factory».

I dette rommet er det blant annet plassert en veldig versjon av den amerikanske designeren Buckminster Fullers berømte geodetiske dom. En gigantisk metallstruktur som fyller store deler av rommet.

Ordet som bilde

Mens Sofie Berntsens verk indirekte referer til tekst, spiller selve bokstaven – ordet som visuelt bilde – hovedrolle hos Holmqvist.

Vi vandrer inn i hans svart-hvite typografiske virkelighet, der tekstlige arrangementer skaper svimlende, visuelle flettverk av billedelementer, tekstbrokker og bokstavbilder, mye av det er lånt av andre. Kanskje som uttrykk for åndslivet som bestående av millioner av små idétyverier.

Holmqvist er også opptatt av ord som akustiske gester, vi kan lese det vi ser på veggen høyt, og lytte til de rare klangene vi skaper, som «Yesyesyesyes» eller «xoxoxoxoxoxox». Han er med andre ord i liten grad opptatt av ordene som meningsbærende størrelser.

Jeg er telefonen din, og jeg elsker deg

I tillegg til denne samtalen man har villet skape mellom de to kunstnerne, har utstillingen fått et såkalt sidespor, nemlig prosjektet «Jeg er telefonen din og jeg elsker deg».

I utstillingen finner vi en flott liten telefoninstallasjon. Vi kan gå inn i den klassiske røde funkistelefonkiosken, og løfte av røret og lytte til vakker poesi. I museets kafé er det også utplassert en rekke telefoner av den gamle typen i grå plast, med tallskive og snodd ledning.

I installasjonen kan vi altså lytte til poesi, og samtidig hengi oss til nostalgien knyttet til disse foreldede telefonene som vi forbinder med en annen tid: En tid da telefonen fremdeles bare var et verktøy, og ikke spilte en hovedrolle i våre liv.

Dial P for poem

Men dette kunstprosjektet har også en helt stedløs side. Det er nemlig opprettet et telefonnummer man kan ringe gratis og når som helst, der man kan lytte til ulike lyriske tekster forfattet av 12 forskjellige kunstnere som jobber med tekst.

Nummeret er 800 400 50, og prosjektet er skapt som en hyllest til den amerikanske kunstneren og poeten John Giornos verk «Dial-a-Poem» fra 1969.

Faller fra hverandre

En ting er at telefonsidesporet fungerer som tydelig adskilt fra resten, men dessverre oppstår det heller ingen virkelig dialog mellom Berntsen og Holmqvist slik jeg opplever det.

Det er klart at det finnes noen fellestrekk mellom de to, men utstillingen makter ikke å sette noe i spill mellom de ulike kunstneriske universene. Dels beror det vel på at man har valgt å skille dem såpass tydelig fra hverandre rent fysisk, men jeg tror også det handler om at utstillingen mangler en samlende tematisk ramme.

Den noe obskure litterære referansen peker kun på dialogaspektet, og bærer ikke utover det med seg ideer eller perspektiver som kan hjelpe oss til å sette de to kunstnerskapene på talefot. Som tre adskilte utstillinger er disse likevel hver især høyst severdige.