I slutten av august åpnet utstillingen «Samtidskunsten gjennom naturen» på Stenersenmuseet i Oslo.
Dette er en slags tematisk oppfølger av den store utstillingen «Munch: gjennom naturen» som av mange kritikere, inklusive undertegnede, ble rost opp i skyene.
- ANMELDELSE: – Et tidløst skrik
Begge disse utstillingene er sprunget ut av et nært samarbeid mellom Munch/Stenersen og Naturhistorisk museum i Oslo. Det hele baserer seg på ideen om å problematisere skillet mellom kunst og natur, det som er skapt og det som er blitt til.
Utstillingene, som begge to favner elementer fra Naturhistorisk museum, i et spenn fra botaniske tegninger til eldgamle fossiler, forsøker å skape en bro mellom kunst og naturvitenskap.
Naturen fra ulike vinkler
I Stenersenmuseet nærmer et utvalg samtidskunstnere seg naturen på svært ulike måter.
Utstillingen favner alt fra naturlyriske, abstrakte malerier som Jakob Weidemanns berømte bilde «Skogbunn» fra 1957, til kunstverk med en nesten vitenskapelig tilnærming.
For eksempel finner vi Torbjørn Sørensens presise naturstudier, som praktfulle dyre- og planteakvareller. Også kunstnerduoen Book og Hedén går nært på naturen med den flotte filmatiske skildring av det rike, summende, kravlende livet i en hekk.
Men utstillingen favner også verk som grenser mot ren aktivisme. Her kan for eksempel nevnes Marius Heyerdahls oppsiktsvekkende prosjekt «Den siste alke» fra begynnelsen 1970-tallet.
I utstillingen ser vi dokumentasjon på aksjonen, der han reiste rundt i landet med en underlig farkost som kunne gå både til lands og vanns, utformet som en gigantisk oljetilsølt sjøfugl.
Et hav av søppel
Det er klart at en utstilling om natur i dag vil ha sitt utvalg verk som fokuserer på miljøspørsmål.
Et interessant verk av denne typen er Erle Stenberg, Elin T. Sørensen og Stein T. Sørensens installasjon «Kaurene» som tar opp problemstillinger knyttet til forsøplingen av havet.
Som en del av den enorme installasjonen, har de laget en haug av falmet, fargerikt plastsøppel, hentet opp fra havet utenfor Nesodden, gjennom noen få timer en dag i våres.
Omfanget er rystende, og viser oss hvor stort dette problemet er. Dette er et verk som tar opp en viktig, men ubehagelig tematikk. Vi vil ikke tenke på havbunnen som full av gamle øsekar, lekkende bilbatterier, råtne gummidekk, ødelagte fiskegarn og morkne hummertegner. Vi ynder å se havet for oss som brusende, salt, klart og friskt, med sine blågrønne, gåtefulle dyp.
Naturens eget ubehag
Forsøpling er imidlertid et ubehag som mennesket har tilført naturen. Men naturen har også sitt eget iboende ubehag, sine egne mørke understrømmer.
Dette er også en tematikk som tas opp i Stenersenmuseet, kanskje aller tydeligst gjennom Hege Nyborgs storslagne prosjekt «Hearing Voices I».
I dette arbeidet har hun dekket en hel vegg med en jevn, regelmessig skjønnskrift. Teksten er sydd sammen av utdrag hentet fra voldelige og erotiske scener i litteratur og film.
Vi kjenner igjen brokker fra blant annet Marguis de Sades erotiske roman «Juliette», og skrekk- eller spenningsfilmer som Roman Polanskis «Rosemary’s Baby» og Alfred Hitchcocks «Frenzy».
Over dette har hun montert to oljemalerier i grånyanser, som henholdsvis fremstiller et øde, goldt månelandskap og en fri kopi av den britiske romantikeren Henry Fuselis berømte verk «The Nightmare» fra 1781, der en djevel sitter sammenkrøket på en sovende kvinnes bryst.
Det oppstår en sterk og virkningsfull kontrast mellom det stringente tekstuttrykket og det angstfylte og bestialske stemningen som maleriene bringer inn.
Urgamle øglefossiler
Foran veggen der Hege Nyborg har formgitt sitt prosjekt, er det plassert noen veldige øglefossiler hentet inn fra Naturhistorisk museum. Disse er 150 millioner år gamle og er funnet på Svalbard.
I Munch-utstillingen var det å hente inn naturhistoriske elementer og objekter på alle måter et meget vellykket grep. Det utvilsomme høydepunktet var sammenstillingen av den 47 millioner år gamle fossilen Ida, og Munchs verdensberømte mesterverk «Skrik».
Sammen med det urgamle apeskjelettet fremsto «Skrik» for meg på en ganske ny måte. Med det vanvittige tidsspennet som Ida brakte inn, opplevdes det ikke lenger «Skrik» som bilde på det moderne menneskets fremmedgjorte og angstfylte blikk på virkeligheten.
Brått så jeg det som et uttrykk for en naken tidløs skrekk nedfelt i naturen: en rå og nådeløs dødspåminnelse.
Mindre vellykket kobling til det naturhistoriske
Kanskje ikke så rart at man ikke uten videre klarer å gjenta en slik suksessoppskrift på et nytt og helt annerledes materiale.
Koblingen mellom det naturvitenskapelige universet virker langt mer halvhjertet og mindre gjennomtenkt i Stenersenmuseet. Jeg opplever ikke at oppstår noe som helst mellom øglefossilene og de omkringhengende kunstverkene.
Naturlevningene blir stående i rommet som noen litt underlige og malplasserte elementer i utstillingen.
Mangler fokus
Naturen er jo også mildest talt et omfattende tema, og det er ikke så rart at det fungerer bedre som ramme omkring ett enkelt kunstnerskap.
I utstillingen «Munch: gjennom naturen» var det Munch som var fokuspunktet. «Samtidskunsten gjennom naturen» mangler helt og holdent et slik samlende fokus.
Ikke desto mindre er utstillingen severdig i kraft av sine mange interessante enkeltprosjekter.
