Jan Erik Vold
Tolv meditasjoner
Gyldendal 2002
Jeg skal innrømme at det har tatt ulovlig lang tid før jeg var i stand til å si noe om Volds meditasjoner. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg tror det har å gjøre med et viktig problem hos den seinere Vold: Hvordan gjøre selve poesiens språk til noe felles, til noe som deles av mennesker og ikke bare forsterker skiller?
Svinger pisken
Jan Erik Vold var festspilldikter i Bergen i fjor.
Ikke bare "12 meditasjoner" har Vold skrevet, men tolv ganger tolv. Dermed knytter han seg til en lang poetisk tradisjon med tallmystikk. Formelen tolv ganger tolv preger for eksempel apokalypsen - eller Johannes Åpenbaring - i Bibelen. Det er også noe apokalyptisk over Volds dikt. Flere av meditasjonene svinger pisken over samtidens makthavere i et språk som ligner Volds samlinger fra begynnelsen av 1990-tallet.
Og her er vi framme ved selve det vanskelige, det som førte til at jeg nølte med å mene noe om samlingen. Jan Erik Vold har mange roller i den norske offentligheten. Han skaper jo en form for fellesskap hver gang han leser dikt, med eller uten musikk. Men ingen kan som ham framstå som selve den splittende refseren, enten det gjelder udugelige lokalpolitikere i Oslo, idiotiske utenriksministre eller ubrukelige lyrikklesere.
Agressiv bortvendhet
Vold opptrer også selv som politisk debattant og lyrikkformidler, av og til i et språk som overgår det meste i råskap og uforsonlighet, i en form for aggressiv bortvendhet. Jeg klarer ikke helt å holde vemmelsen over dette språket ute fra min lesning av de usedvanlig mange gode sidene av "12 meditasjoner".
I alle fall klarte jeg det ikke før jeg leste Henning Hagerups like usedvanlig imøtekommende anmeldelse av Vold i Morgenbladet for noen uker siden. Da forsto jeg noe som jeg trengte hjelp til å se innenfor Volds eget språk: Den litteraturen han sikter mot, er restene av noe som kunne være et mer felles menneskelig prosjekt, befridd fra det naget eller agget Vold ofte retter mot omgivelsene.
Å tale de avbitte objekters sak
Vold har gjennom mange bøker skapt egne dikt og formidling av andres dikt som når store leserskarer. "12 meditasjoner" inneholder både gode enkeltdikt og vakre, sammenhengende tanke- og bilderekker. Ved å gjøre noe så uvanlig som å referere til en annen anmeldelse, og dermed skape et lite fellesskap av lesere, vil jeg få fram at Volds "12 meditasjoner" også dreier seg om å ta vare på noe felles menneskelig verdifullt som bare kan formidles i poesiens språk.
"Et nedsagd tre lever i vårt indre", skriver Vold. Med tydelig referanse til den profetiske og apokalyptiske litteraturen vil Jan Erik Vold tale "de avbitte objekters sak". Han vil være et ubehagelig minne om det eller de som faller utenfor. Derfor er han en uvurderlig viktig stemme i norsk litteratur.
Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2
9. januar 2003