Carl Frode Tiller
"Skråninga"
Aschehoug forlag 2001
Kan man forsvare en morder? Forsvare kriminelle ugjerninger som er begått, fordi man ser dem i lys av en traumatisk oppvekst i et alkoholisert hjem? Jeg misunner verken jurymedlemmer eller forsvarsadvokater oppgavene deres - som til tider må virke nesten umulige.
Skrive-terapi
Men det er nettopp det umulige Carl Frode Tiller gir seg i kast med i sin debutroman "Skråninga". Han skildrer en drapsmann fra innsiden. Jeg-fortelleren skriver selv historien, som en slags terapi, fra sitt asyl på en psykiatrisk institusjon. I én lang, sammenhengende skriveraptus gjenforteller han sitt liv. Det går i byks og kast, assosiasjonene griper fatt i ham, fortellingen bølger frem og tilbake, nølende foran det som er vondest og vanskeligst å fortelle om, jublende og humoristisk fra de øyeblikkene da han følte seg ovenpå. Dem er det bare så alt for få av.
Vår anonyme jeg-forteller er et av samfunnets stebarn: Han vokser opp i et hjem der mor og far konkurrerer om hvem som kan såre den andre mest, far er alkoholiker og mor overvektig som en hval. Hvor ble kjærligheten av, og når forsvant den?
Livets skyggeside
Guttungen blir det perfekte mobbeoffer; fra så langt tilbake han kan huske, har det bare båret videre nedover skråplanet, eller "skråninga". Tittelen har også en helt konkret betydning i boken, der moren omkommer av hjertesvikt i forsøk på å komme seg opp en skråning i skogen.
Carl Frode Tiller behersker det formelle grepet han har gitt seg selv - og de mange assosiasjonene og sprangene i tid og sted er psykologisk troverdige. Samtidig er språket rått og direkte, og likevel spekket med lyriske bilder. For eksempel skriver han om isflak i blå sjø:
" Isflaka fekk meg alltid til å tenke på kvitt og stivna feitt i ei blå mugge."
eller om dusj-ritualet, som han alltid er pinlig nøyaktig med:
"Dusjen var ei prestehand over hovudet på meg. Dusjhovudet gav meg tilgiving for det eg hadde gjort".
Svart og skremmende
Men hva er sant og hva er innbilning og ønsketenkning, i den beretningen vi får? Er jeg-fortelleren en morder? Se det er ikke så enkelt å svare på. Medfølelse får vi, uansett, for denne taperen, om vi ikke kan forsvare gjerningene hans.
"Skråninga" er en svart og vond roman, skremmende, men ikke desto mindre viktig. En noe strengere konsulent kunne kanskje ha strammet den fine komposisjonen et hakk, og sørget for at bipersonene også fikk et større psykologisk spekter å utfolde seg i.
Uansett, "Skråninga" av Carl Frode Tiller en en moden og modig debut.
Anne Cathrine Straume
Kulturnytt, NRK P2, 3. mai 2001