Norges grunnlov slår fast at Norge er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn. Før ca. 1850 levde samene mer eller mindre uforstyrret med unntak av noen prester som ville frelse dem. Men fra 1850 begynte fornorskningen for fullt. Målet var å gjøre Norge så norsk som mulig. Motivasjonen bak var en blanding av forsvarspolitisk strategi, humanitær bistand, sosialdarwinistisk ideologi og nasjonsbygging.
Fornorskningen
Fornorskningen varte i over 100 år helt frem til 1970. Den innebar at det var ulovlig å snakke samisk. Barn ble med makt tatt fra foreldrene og plassert i norske internatskoler. For å eie jord måtte man ha et norsk navn og snakke norsk. Alle administrative stillinger og offentlige organer ble systematisk besatt av nordmenn. For å få lån i bank måtte man snakke norsk. Reindriften ble systematisk motarbeidet av miljøverndepartementet som mente at reinen var en trussel mot naturen. Barn og voksne ble utsatt for grov mobbing og offentlig sjikane. Skjellsord og samevitser satte sitt preg på hverdagen og preger enda hverdagen til mange i Finnmark og Troms. Norske skoler har helt frem til våre dager konsekvent utelukket samisk historie i pensum, noe som har ført til at nordmenn flest i dag vet stort sett ingenting om samisk kultur eller historie.
Alta 1980
Helt frem til Altakraftutbyggingen ble samene behandlet som en sykdom for nasjonalstaten, eller i beste fall som ikke-eksisterende. Det endret seg litt på slutten av 1970-tallet. Demonstrasjonene mot Altautbyggingen førte til omfattende negativ internasjonal oppmerksomhet. Regjeringen inngikk derfor forhandlinger med Norske Samers riksforbund og opprettet i 1980 Samerettsutvalget for å utrede samenes rettsstilling. Dette arbeidet har pågått i 25 år. Mandag 23 mai ble endelig den første grunnsteinen lagt for sikring av samenes rett til land og vann.
Historisk vendepunkt
Finnmarksloven er et epokeskifte i Norges historie. Loven er av stor betydning for flere hundre millioner urfolk i verden, fordi den setter presedens og en ny standard. Etter 155 år er endelig samenes rett til land- og havområder delvis anerkjent. Og jeg presiserer at det er snakk om anerkjennelse av allerede nedskrevne rettigheter og ikke tildeling av noen nye rettigheter.
Opphetet debatt
Debatten i Nord har i det siste buldret med økende intensitet. Gemyttene har vært i kok, skjellsordene har haglet, uttallige rasende leserinnlegg er skrevet og det er blitt truet med krig, vold og død. Men det som er symptomatisk for debatten er den enorme mengden med usannheter og faktiske feil. RV politikeren Jarl Hellesvik fra Hammerfest satte for eksempel i gang en underskriftskampanje mot Finnmarksloven der han samlet inn over 10 000 underskrifter.
- Vi er imot privatisering av Finnmark, skrek de ut.
Privatisering av Finnmark? Det har da aldri vært noen som har snakket om privatisering. Og i den grad det er snakk om noe som kan ligne på privatisering så er det snakk om at samene skal få de samme rettene til jord som nordmenn basert på en allerede eksisterende gammel norsk lov. Norsk lov gir en familie eiendomsrett til et stykke land etter såkalt ”lang tids bruk”, det vil si noe omtrent tre generasjoner. Samiske familier har av en eller annen grunn ikke vært omfattet av denne loven. Hellesvik sin kampanje handler altså ikke så mye om Finnmarksloven, men om en helt annen lov.
Hva innebærer loven?
Finnmarksloven handler først og fremst om hvem som skal ha territoriell autonomi over Finnmark. Sametinget har til nå hatt utelukkende (delvis) abstrakt kulturell autonomi. Men forvaltning av samisk kultur kan ikke atskilles fra territorier. Hvis man bygger et alpinanlegg, hvis forsvaret skal utvide sine skytefelt eller hvis man skal bygge store vannkraftverk kan det ha store konsekvenser for samisk kultur og levesett.
Regjeringen har brukt over 100 år på systematisk å utrydde samisk kultur. Likevel har Statskog og regjeringen sentralt hatt ansvar for all såkalt statsgrunn. Stort sett hele Sør-Norge, bortsett fra noen små flekker, er privateide områder (pågrunn av den tidligere nevnte norske loven om retten til eiendom etter lang tids bruk). Men over 95 prosent av Finnmark er statsgrunn. Det vil si at staten eier områdene.
Det som nå skjer med Finnmark er at denne såkalte statsgrunnen overføres et forvaltningsorgan i Finnmark som heter Finnmarkseiendommen. Organet består av tre representanter fra Sametinget og tre representanter fra Fylkestinget. Alle som sitter i styret må være bosatt i Finnmark. Det vil i praksis si at Norges regjering har gitt fra seg forvaltningsansvaret for hele Finnmark – et område som er større enn Danmark.
Historisk
Hundre år etter unionsoppløsningen er Finnmarksloven i sannhet en gledelig historisk begivenhet. Samisk kultur har endelig fått en synlig plass i Norge, og vil blomstre og få mange farger. Alle kulturer forandrer seg og blander seg med hverandre, men nå er premissene for forandring ikke bare i den norske regjeringens hender.