Minor Majoritys forrige album solgte imponerende 27 000 eksemplarer, og de er en av etter hvert mange populære grupper i Norge som virkelig har tatt til seg uttrykket «Quiet is the New Loud».
Denne popmelankolien har vi nordmenn både vært glade i og gode på de siste årene, og Minor Majority navigerer fremdeles trygt og trofast etter denne lavmælte ideologien, på godt og vondt.
Låter likt
«Reasons to Hang Around» er for så vidt sikkert og fint gjennomført på alle plan. Pål Angelskårs stemme er flott, inderlig og maskulint følsom. Bandet er som en forsiktig akustisk utgave av Madrugada.
De mollstemte låtene er gitarbaserte, med noe piano og stryk, og trommer som holder både tempo og temperament nede. -Og det hele lyder så likt at det nesten er umulig å plukke ut høydepunkter. Ett av dem er nok «As Good as it gets», som sveller ut i et flott crescendo mot slutten.
Det er vanskelig å være original i denne singer/songwriter-genren. Der Jim Stärk låner fra James Taylor, er det Neil Youngs gitar-riff og melodilinjer som går igjen i flere av låtene på «Reasons to Hang Around».
Tilbakeholdent
«You were Saying» er i utgangspunktet litt seig og kjedelig, men det ørlille hintet til riffet i Neil Youngs «Cortez the Killer» er sjarmerende. Og refrenget likner ikke lite på deres kandadiske helt heller. Dette er helt greit, Minor Majority er slett ikke alene om å låne fra Young.
Men det blir kanskje i overkant fire sanger senere, der åpningsriffet til «Ohio» løftes rett over i Minor Majoritys «No Particular Girl».
Den tilbakeholdne og dempede stilen er nettopp den Minor Majority dyrker, men gjennom et helt album savner jeg mer variasjon i arrangementene. For disse florlette berøringene føles etter hvert mer som irriterende kiling.
Kulturnytt, NRK P2, 24. januar 2006