Tom Kristensen
Profitøren
Aschehoug 2005
Av Leif Ekle
Thrillere som henter sitt handlingsutspring i den andre verdenskrig er ingen sjelden foreteelse. Tvert om, utallige boksider er brukt på historier der krigshendelser, konspirasjoner og deres virkning på ettertiden får styre løpet. Ofte på sensasjonelt og spennende vis. Neon av disse bøkene er blant de ypperste i thrillersjangeren.
Gjennomsnittlig
Det er heller ikke vanskelig å finne spenningsbøker med mennesker som på kriminelt og umoralsk vis benyttet krigsøkonomien til å berike seg selv og sine etterkommere – rikdom de gjør hva som helst for å forsvare. Også blant disse finnes det svært gode romaner. Tom Kristensens "Profitøren" er ikke en av dem. Ikke slik å forstå at den er dårlig, den er bare gjennomsnitlig, jeg har lest det før.
Starten skjer i Langholm Rederi – en gammel sjøulk og krigsseiler gjør terrorist av seg for å få frem den stygge sannhetene om skipsrederfamilien Langholm. Idet den gamle mislykkes, kommer en en ung, dyktig historiestipendiat ved den lokale høyskolen over spor som fører i samme retning. Hun heter Stine Lindh og skriver på en doktoravhandling, nettopp om norske krigsprofitører. Slikt blir det konflikt av.
Når indisiene renner inn for at Otto Langholm juniors formue lukter riktig ille – og skipsrederen reagerer som en grevling i forsvarsposisjon når han føler seg forfulgt – tar det ikke lang tid før de første likvidasjonene skjer.
Språklig slurv
Handlingen veksler mellom krigens New York, Nortraship-miljøet og iskald konvoifart over Atlanteren på den ene siden og kampen mellom forfølger og jaget i nåtidens Tønsberg – med avstikkere til Oslo og Stockholm.
Alt dette kan selvfølgelig være både interessant og spennende i utgangspunktet. Problemet ligger delvis i at jeg synes å ha lest dette før. Dosene av faste ingredienser er akkurat passe store, samtidig som originaliteten er fraværende. Det er også det gode språket som kunne gjort romanen god å lese. Da snakker jeg ikke om stor skjønnlitterær prosa. At Kristensen ikke gir seg ut for å være stor litterat er helt greit. Verre er det at boken lider tungt under en mengde regelrette språkfeil som ikke kan tilskrives annet enn slurvete korrektur og språklig likegyldighet i forlaget: og/å, feil bruk av preposisjoner, logisk sett meningsløse setninger, også smør-på-flesk varianter av kategorien "ridende rytter til hest". Det er mye.
At heltene er dristige og foretar halsbrekkende øvelser, hører forsåvidt sjangeren til, men her dreier det seg i blant om himmelropende idioti, noe som ikke kler den ellers realistiske formen.
På forlagets hjemmesider står det at boken skal inneholde sensasjonelle avsløringer av krisprofitørenes virksomhet. Det er utvilsomt sterk kost, det boken forteller. Hvor nytt det er, er vel en annen sak, og hvis formidlingen av harde historiske fakta var poenget, ville vel et annet, mer vederheftig format være et bedre valg?
Boktilsynet, NRK P2, onsdag 30.11.2005