Dag Johan Haugeruds film «Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta» er bare halvparten så lang som en vanlig spillefilm. Men opplevelsen vil sitte dobbelt så lenge, mener vår anmelder.
«Thomas Hylland Eriksen og historien om Origamijenta» er ikke folkelig. Den er rar, men klar. Den sier at demokratiet ikke er så vesentlig som vi tror, nå lenger, fordi det er svekket av individualisme og markedstenkning. Og så forteller filmen om påvirkningene som styrer våre tanker og handlinger.
Professoren formulerer, regissøren illustrerer. Det er virkelig og alvorlig hele greia. Men det er fiksjon også. Thomas Hylland Eriksen spiller seg selv. Alle i bildet spiller roller. Jan Gunnar Røise spiller Dag Johan Haugerud. Altså rollen til regissøren. Anne Marit Jacobsen spiller spåkone. Den rollen er liten, men den er en stor opplevelse.
Silje Torp Færavaag, Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Foto/Copyright: arthaus
Det er lekent gjort hele veien. Med ironisk fokus på papirbretting og andre vesentligheter som kunstnersinn og uttrykksbehov og det der å være noe som andre må synes det er interessant å være. Og det viktigste: Enkelte er skapt til å lage film. Her er det slik at en regissør gjør opptak til en politisk film. Så dukker det opp en historie om en annen som vil lage film, som igjen er påvirket av en tredje som vil lage filmen for henne, men da en helt annen film.
Nei, filmen er ikke selvopptatt. Den ler av det selvopptatte. Den handler om at vi antagelig er forledet inn i vårt eget selvbilde. Hvem forleder regissøren til å gjøre det han gjør? Jeg-filmen til Dag Johan Haugerud er både underholdende, klok og vesentlig. Den er altså sjelden. Og den er drivende godt laget.
Kulturnytt, NRK P2, 9. juni 2005