Norske Deeyah kan vinne Emmy-pris

Norske Deeyah (36) er for mange bedre kjent som Deepika Thathaal – musikeren og sangeren – som forlot Norge som 17-åring i 1996.

Hennes aller første dokumentarfilm «Banaz – A Love Story» er både kritikerrost, og prisbelønnet. I Storbritannia bruker både innenriksdepartementet og politiet filmen hennes om æresdrap i undervisning for sine ansatte.

Den rystende æresdrapsfilmen om Banaz Mahmod (17) er nominert til Emmy Awards i klassen beste internasjonale TV-dokumentar. Natt til onsdag norsk tid kan Deeyah vinne den prestistjetunge prisen i New York.

Selv fikk skaperen av dokumentaren smertelig erfare at moralpolitiet levde i beste velgående i Norge. Deeyah rømte til London etter langvarig trakassering av konservative krefter i det norsk-pakistanske miljøet.

– Vi kan ikke beskytte deg mer

NRK har besøkt lørdagsgjesten Deeyah, som også er storesøstre til danser og skuespiller Adil Khan, i London.

Deeyah følte at hun ikke hadde noe valg. Trakassering og dødstrusler fra det norsk-pakistanske miljøet var ikke lenger til å leve med og hun måtte forlate Norge.

– Helt på slutten satt jeg med min mor. Hun begynte å gråte. Hun så på meg og sa: «Du vet at vi ikke kan beskytte deg mer, du forstår det?» Det forstod jeg, sier Deeyah.

– Så sa moren min: «Det tryggeste er» ... ja, sa jeg. Det er at jeg flykter fra Norge, forteller hun.

• Les også: Deeyah truet til taushet

Popstjerne i Norge på nittitallet

Filmskaperen ble født i Oslo i 1977 og fikk kontrakt med et plateselskap i en alder av 13 år. Hun fikk nasjonal oppmerksomhet allerede fra hun var åtte, og hennes første soloalbum ble utgitt i 1992 og mottok svært positive kritikker.

Men problemene startet også ganske tidlig, allerede som 8-åring etter en opptreden i TV-programmet «Halvsju».

Det norsk-pakistanske miljøet kritiserte hennes familie for å støtte Deeyahs musikalske karriere.

– Uakseptabel og vanærende profesjon

De konservative kreftene i Oslo synes det var upassende for en ung muslimsk kvinne å fremføre musikk.

– Fordømmelsen og de negative reaksjonene begynte da jeg var 8–9 år gammel. I Norge sa mange at det skjedde fordi jeg viste navlen min og rumpa mi, men det hadde ingenting med det å gjøre. Det skjedde hovedsakelig fordi musikk regnes som en uakseptabel og vanærende profesjon for en anstendig kvinne, sier Deeyah til NRK.

Familien fortsatte å støtte henne til tross for økt press og trusler. I en alder av 17 år, etter fortsatt trakassering og frykt for sin families og sin egen sikkerhet, forlot hun Norge og etablerte seg i Storbritannia.

Hun fortsatte å jobbe som musiker og artist, men i 2006 sluttet hun å opptre og fokuserte virksomheten på musikk- og filmproduksjon.

Kjemper mot ytringsfrihet og tvangsekteskap

Artistkarrieren er over, men erfaringene har hun tatt med seg videre.

Deeyah er en dedikert menneskerettighetsaktivist som kjemper mot tvangsekteskap og æresdrap. I døren ved det iranske og kurdiske kvinnesenteret i London blir hun møtt av flere kvinner.

– Dette er personen som laget filmen om Banaz. forteller den ene kvinnen til den andre.

– Så utrolig. Det er litt av en kraftfull dokumentar, sier den unge kvinnen til Deeyah og gir henne en god klem.

– Vil heller såre noens følelser enn å se kvinner dø

Deeyah har fått flere priser for dokumentaren hun har laget om kurdisk-britiske Banaz. I fjor fikk hun blant annet Ossietzkyprisen fra Norsk P.E.N. for sin kamp for ytringsfriheten.

– Det er ikke rasistisk å protestere mot æresdrap. Jeg vil heller såre noens følelser enn å se kvinner dø på grunn av vår frykt, skrev Deeyah i en NRK-ytring i januar.

Hele fem ganger oppsøkte Banaz Mahmod politiet og fortalte at hun var truet på livet av sin egen familie. Måneder etter hennes død ble hun funnet voldtatt og kvelt i en nedgravd koffert – med tauet som endte hennes liv rundt halsen.

Dette er historien Deeyah har festet til film. Den norske artisten, aktivisten og filmskaperen jobber for å bedre kvinners posisjon i samfunnet.

Banaz ble drept av familien sin

Som 17-åring ble Banaz tvangsgiftet med en ti år eldre mann for å styrke familiebånd. Hun ble mishandlet, slått og voldtatt av ektemannen. 19 år gammel forlot hun ham, og søkte hjelp hos sin egen familie.

For dem var Banaz sine valg utilgivelige. Hun måtte dø om de skulle vinne tilbake familiens ære. Men politiet tok ikke forklaringene hennes og rop om beskyttelse på alvor.

– De forfølger meg fremdeles, og det er hovedgrunnen til at jeg kom til politistasjonen. Hvis det skjer noe med meg nå eller i fremtiden, så er det familien min som står bak, sa Banaz til politiet i overvåkningsfilmen.

Hun ble drept senere. Hun var da 21 år gammel. Faren og flere andre i familien ble dømt.

• Se også: Her kan du se den Emmy-nominerte dokumentarfilmen «Banaz - A Love Story»

– Jeg var så glad og fryktelig trist

Familien til Banaz hadde slettet alle bilder og spor etter jenta. Deeyah hadde jobbet med den grusomme historien i mange år, men aldri sett eller hørt Banaz snakke. Det var tilfeldig at hun kom over overvåkningsfilmen til politiet.

– Det var en helt surrealistisk opplevelse som ble spilt av. Banaz gikk inn i rommet, satte seg ned og startet å fortelle. Jeg hadde brukt flere år på denne filmen, om livet til denne kvinnen. Jeg hadde ingenting å holde på og prøvde å forestille meg hvordan hun var, sier Deeyah og fortsetter:

– Omsider fikk jeg se henne i overvåkningsfilmen. Jeg berørte Banaz på skjermen, sa hei til henne og at det var godt å se henne. Jeg var så glad og fryktelig trist på en gang, sier hun.

– Jeg har vunnet allerede

Deeyah hadde aldri før laget film. 1. oktober venter årets internasjonale Emmy-utdeling i New York.

– Jeg skal dra dit og bare feire. Jeg skal feire det faktum at jeg allerede har vunnet. Det sier jeg til vennene mine som blir hysteriske av at jeg kanskje vinner prisen. I mine øyne har jeg allerede vunnet, sier en stolt Deeyah.

Hun kaller seg aktivist, og det innebær at hun fremdeles må vokte seg.

– Jeg er bevisst på det når jeg tar mine skritt. Men arbeidet mitt gjør at jeg må jobbe uten frykt. Hvis ikke så forråder man seg selv og sitt arbeide, og da bør man ikke drive med slikt, sier hun.

– Norge er en del av hjertet mitt

Mange år i London og i USA har visket ut en del spor.

– Det norske ordforrådet mitt har gått vekk. Det fikk ikke utvikle seg, og det lille jeg hadde, har blitt slitt bort, sier Deeyah.

Hun kjenner London bedre enn hun kjenner Oslo, men vil hun flytte tilbake til Norge?

– Jeg vet ikke. Jeg har bodd så lenge i utlandet at livet mitt er på et annet stadium nå, men Norge er fortsatt en del av hjertet mitt. Det er den ene grunnen, mens den andre grunnen er broren min som har mast mye på meg om at jeg skal komme tilbake, smiler hun.

Dokumentarfilmen «Banaz–A love story» blir vist på Bergen internasjonale filmfestival i slutten av oktober. Det vil også være en egen visning for de videregående skolene i Hordaland.