Bøkene til Günter Grass er ofte svære mursteiner med enkle, nesten banale titler med en umerkelig, pirrende undertone.
Tenk bare på "Katt og Mus", "Flyndra", "Rotinnen" eller "Mitt århundre".
Disse antydningene av subjektivitet og konflikt vokser til noe fandenivoldsk, fargerikt, gåtefullt og groteskt - og tekstene gjennomstrømmes av bisarr og besk komikk som rammer samfunnet og historien med tyngde.
Det er dette litterære flyndreperspektivet som kritikere over hele verden karakteriserer som
nyskapende og overdådig.
Det er kanskje ikke så rart at Grass strør om seg med disse "labyrintiske subtilitetene" som Nobelkomiteen er så begeistret for. De markerer hans uavhengighet som tenker og hans forakt for masseidioti.
Han ble født i det som i dag er Gdansk i Polen, meldte seg inn i Hitlerjugend som fjortenåring, to år inn i krigen. Han ble innrullert som soldat sytten år gammel. Troppen hans, som nærmest bare bestod av barn, ble sprengt i filler av de allierte, og han havnet i amerikansk krigsfangenskap.
Etter krigen ble han gruvearbeider, steinhogger, gårdsarbeider. Så billedhugger, grafiker, jazzmusiker og journalist.
Han debuterte som lyriker i 1956 og som dramatiker året etter. Hans gjennombrudd kom med romanen "Blikktrommen" i 1959 - et satirisk portrett av Tyskland og nazismen, foreviget i Schløndorffs film.
Grass sin norske oversetter, Kjell Risvik, karkateriserer ham som "en moralsk forfatter". Det gjelder ikke bare for bøker som "Hundeår", "Møtet i Telgte", "Onde varsler" og "Rekke tunge", men også for "En lang historie" som kom for få år siden og skapte furore fordi den kritiserte den tyske gjenforeningen.
I årets bok "Mitt århundre", hever han nok en gang moralens "husk og vær varsom"-fane mot alt ødeleggende i tysk historie.
Nærmere en litteraturens egensindige ridder kan man knapt komme.