Tidsånden
På 50- og 60-tallet ble husmødrene omtalt som landets største yrkesgruppe. Aldri har så mange gifte kvinner vært hjemmearbeidende som da. - Det var ideologisk veldig riktig på den tiden, - sier historiker Anna Jorunn Avdem, og mener at slik sett hadde husmoren høy status i samfunnet. Hennes innsats i hjemmet ble sett på som helt avgjørende for å skape lykkelige og velfungerende familier. Og kjernefamilien i sin tur, skulle være en viktig byggesten i arbeidet med å utvikle det nye velferdssamfunnet. Fra Stortingets talerstol snakket man om "Nasjonens mødre", og til og med Kong Olav roste husmorens innsats i hjemmet, som hustru, mor, og mannens "hjelper" som han uttrykte det i en av talene sine.
Hushjelp
Vi var hushjelper! - Det svarer Kristine Markussen kontant på spørsmål om hva slags status husmoren hadde på 50- og 60-tallet. Det handlet bare om å lappe, strikke, sy, lage mat og passe unger. Og nåde den kvinne som blandet seg inn i mennenes viktige diskusjoner om politikk eller kultur. Da fikk man beskjed om å holde seg til temaer som damer hadde greie på! - Det hendte jeg leste bøker i smug,- sier hun, for egentlig skulle ledige stunder brukes til noe nyttig, som strømpestopping.
Ingen lønn
- Problemet,- sier Anna Jorunn Avdem, - problemet var at selv om husmødrene ble definert som yrkesgruppe, så hadde de ingen lønn. De hadde verken plikter eller rettigheter som andre yrkesutøvere. Ingen regulert ferie, ingen rett til vikar, ingen egen inntekt. Dette ble viktige kampsaker for Husmorforbundet. De ville at samfunnet skulle sette en pris på husarbeidet; at verdien av husmødrenes innsats skulle vises i brutto nasjonalproduktet. Husmorferie ble i en periode et tilbud til de "mest trengende" kvinnene, og det ble også etablert en husmorvikartjeneste der hjemmearbeidende kvinner kunne søke om avlastning ved sykdom og lignende. Men ingen av disse ordningene var ubetingede rettigheter for alle husmødre.
Gjerrig ektemann
Etnolog Hilde Danielsen har intervjuet kvinner som var husmødre på 50- og 60-tallet. Mange av dem forteller om gjerrige ektemenn som så vidt ga dem penger til det daglige husholdet. De fikk ikke en krone ekstra, mens mannen kunne bruke ubegrenset med penger på egne behov. Hun forteller også hvordan kvinnene hun intervjuet følte at familien ikke verdsatte
arbeidet deres. Mens mannen hadde 8 timers arbeidsdag, drev husmoren på fra tidlig morgen til sent på kveld. Mann og barn forventet at hun sto på pinne for dem, men ingen viste at de satte pris på arbeidet hun gjorde. - Det var nok ikke vondt ment,- sier Kritstine Markussen,
- det var tidsånden. Men da rødstrømpene kom på 70-tallet, da applauderte vi, da var vi med. Vi syntes det var på tide.