Inger Bråtveit
Munn mot ein frosen fjord
Tiden 2002
Jeg-fortelleren i denne tette, uhyggelige romanen
er en pike på 11-12 år, som bor sammen med mor og far ved en trang vestlandsfjord. Lillesøsteren hennes er død i en ulykke, og jeg-fortelleren føler skyld, en skyld hun ikke blir kvitt.
Samtidig er hun satt til å passe bestemor, som er blitt senil. Bestemor husker bare elementer fra sin barndom og ungdom, og kretser hele tiden rundt broren, som dro til Amerika, og som nå er død for mange år siden.
Sorgarbeid
I rykk og napp kommer historien, som er en slags underbevisst bearbeiding av sorg, savn, tap og maktbalanse. For jeg-fortelleren hadde stor makt over lillesøster, og sørget ofte for at hun ble redd, når de to lekte.
Inger Bråtveit gir oss ingen kronologisk fortelling, men legger frem enkeltbilder, scener og situasjoner som jeg-fortelleren bearbeider.
Vi skjønner at mor spiser piller for å døyve angsten etter ulykken - det var hun som kjørte bilen da lillesøster gikk i fjorden. Mor leser opp selvdiktede brev fra lillesøster, og bringer hilsner som om hun skulle være i live, der et sted på den andre siden.
Dyre-metaforikk
Storesøster - som ofte må greie seg alene - blir hjemsøkt av dyr. En fugl blir hennes svarte samvittighet, blir sannhetsvitne og plageånd. To listige hunder, som gjør og trekker i halsbåndet, representerer mørket og redselen, før de plutselig blir et bilde på mor og far, som krangler på kjøkkenet om kvelden.
Her er mange bilder - kanskje litt for mange til at en leser forstår dem alle sammen. Romanen gir oss et barns kaotiske tanker, en tankestrøm som likevel følger sin egen logikk.
Språkbevisst
Språket Inger Bråtveit bruker er poetisk, presist. Hun har helt sikkert latt seg inspirere av Jon Fosse; her er tanker som kverner rundt, nesten like setninger som gjentas, bare med en ørliten bevissthetsforskyvning.
"Munn mot ein frosen fjord" er en moden og stilsikker debutroman. Den er ikke umiddelbart tilgjengelig, men bør leses sakte, gjerne flere ganger. Det er en bok som gjør inntrykk.
Anbefalt av
Anne Cathrine Straume