Det var 1996-albumet «Blissard» – i fjor kåret til den 25. beste norske platen gjennom tidene av Morgenbladet – som førte til at romanforfatteren begikk sakprosa. Ja, nærmest bedrev nærmest Motorpsycho-forskning.
Nå foreligger resultatet mellom to permer, utgitt på Falck Forlag – og er blitt en to-, for ikke å si tredelt, opplevelse. Boken starter nemlig med hvordan «Blissard» endret 17 år gamle Johan Harstads liv. Og hvordan gjenhøret med albumet som voksen fikk ham til å høre helt andre ting – og samtidig innse vemodet i når musikk ikke lenger betyr alt.
Livs platekjøp
– Jeg ville forklare og gi en slags kvittering på opplevelsen, sier Harstad, som i boken skriver seg tilbake i tid til da han gikk inn i platebutikken – til sitt livs platekjøp:
«Da jeg satt på bussen hjem med Blissard i den gamle fiskevesken jeg bar med meg overalt, var det en helt annen følelse som regjerte. Jeg var lykkelig».
Det var derfor han følte det «farlig» å gå tilbake og høre på «Blissard», mange år etter at han hadde hørt på albumet i sin helhet.
– Hva om det hadde «gått i stykker»? Men jeg tok sjansen, smiler forfatteren.
– Du høres desillusjonert ut nesten når du skildrer ditt voksne jeg i den første delen?
– Jeg har fortsatt enormt sterke følelser når jeg møter musikk, men på en mer behersket måte. Som tenåring ville livet blitt snudd på hodet når du hørte noe spesielt; du gjør kulturelle valg som kan endre livet ditt, sier Harstad. Men legger til at helt slutt har det ikke tatt:
– Sist gang det skjedde for meg, var da jeg – nokså sent – oppdaget Talking Heads i 2008. Det påvirket meg, helt inn i en ny interesse for samtidskunst, sier Harstad med referanse til David Byrnes kunstkarriere på 2000-tallet.
Inspirert av viljen
I den andre halvparten av selve boken skildrer Johan Harstad Motorpsycho på den tiden da «Blissard» ble til, og en albumprosess som var dels ganske traumatisk – siden opptakene og miksingen i Stockholm ble forkastet, ifølge boken på grunn av en følelse av de var ubrukelige.
– Jeg kan gjenkjenne meg i dette, som når jeg ser igjen et manus jeg har lagt til side og trodde var bra. Jeg identifiserer meg med krisestemningen – men også med viljen til å ta tak i det. Viljen til å fortsette, til å forske og grave, som er helt avgjørende for Motorpsycho.
Harstad sier bandets sterke vilje har inspirert ham.
– Det ga meg selvtillit til å gjøre det jeg synes er viktig. I bøkene mine prøver jeg å være like kompromissløs som dem; til å våge å gi bøkene en utstrekning i lengde, hvis det er hva jeg har lyst til å gjøre.
Blissard i boks
Og til slutt i boken, som enkelt og greit heter «Blissard», kommer fotnotene – som en godbit til alle de spesielt interesserte Motorpsycho-fansene. Så mange og lange at Harstad selv programerklærer det allerede i overskriften «Noter. For mange, for omfattende». Likevel har han tro på at også fotnotene vil finne sitt publikum.
– Motorpsycho har helt spesielle fans, sier Harstad. Som til NTB sier han fortsatt er blant dem, og gleder seg til å høre gjennom den nye, firedoble boksen som Rune Grammofon slipper denne uken:
En reutgivelse av «Blissard» – og med svært mye attåt. Av de 48 sporene er 22 tidligere ikke utgitt. Det gis b-sider, øvingsopptak og outtakes fra studio, inklusive Stockholms-opptakene, samt en 32 siders bok. Dermed gis det ifølge plateselskapet «et unikt og sjeldent innsyn i et albums fødsel og utvikling».
– Jeg gleder meg til å høre det ufullførte. Jeg tror jeg har noe å lære av det som forfatter, sier Johan Harstad.
- Les også:
- Les også:
- Les også: