Regi: Annette Sjursen
Med: Gard Eidsvold, Bjørn Sundquist, Hildegun Riise
Det er mye død i "Min misunnelige frisør". Død er typisk for norsk film, er vi blitt fortalt av en tysk kollega som har sett mange norske filmer i det siste.
Det er også noen aparte, litt stakkarslige mannsskikkelser i filmen. Det er også typisk for filmene våre.
Ut over det går "Min misunnelige frisør" godt utenpå og bortenfor dagens norske filmtrend. Filmen er moden. Den er underfundig. Humoren er stillferdig. Det er refleksjon i det komiske. Den mørke bakgrunnen er lite synlig, men den kjennes.
Billedkvaliteten
"Min misunnelige frisør" er en film med gehør. Komponisten Stein Berge Svendsen gjør jobben for øret.
Det eneste som ikke tåler et skarpt blikk, er bildekvaliteten. Videoformatet er for billig for den edle filmberetningen med den praktfulle designen og de herlige typene.
Regi-debutanten Annette Sjursen omgås A-laget av norske skuespillere trygt og lekent. Bjørn Sundquist, Gard Eidsvold, Hildegunn Riise. Det er en type friksjon mellom dem, som gir møtene deres energi. Og i mindre, men betydelige roller, de også, Espen Skjønberg, Kristoffer Joner, Jørgen Langhelle, Rolf Arly Lund. Det må være noe med instruksjonen.
Død og begynnelse
I det første bildet dør salongens nest siste stamkunde. Men frisøren fortsetter sin gjerning med stø kurs og skjelvende hånd, og går enda sterkere opp i den aller siste av de faste. Han er yngre enn de som er gått bort. Han jobber i lik-kjelleren på sykehuset, og føler større glede ved det enn ved å omgås sin livstrette far.
Men når faren også dør, og det akkurat på begravelsesdagen kommer en aromaterapeut inn i det ledige lokalet på hjørnet vis a vis, kan mye forandres. Da kan det til og med hende at han får lyst på ny sveis…
Kulturnytt, NRK P2, 2. september 2004