Mellom drøm og virkelighet

Per Olov Enquists lille roman Styrtet engel er blitt teater for aller første gang. Nationaltheatret har ryddet plass på hovedscenen og gitt regissør Kjersti Horn rom og tillit til å skape en unik forestilling. Sterk og stemningsfull, vakker og vond.

Kjærlighet

Fortelleren, en ung mann (Emil Johnsen) våkner et sted mellom natt og morgengry, mellom lys og mørke, virkelighet og drøm. Han skjelver. Han har et prosjekt: Han vil finne ut hva kjærlighet er – er vi verdt å elske? Hvorfor gjør vi hverandre ondt? Kan vi begripe det uforståelige?

Ny vev

Utgangspunktet hans er et vennepar som mistet barnet sitt, en ung mann kvalte jenta deres. Barnemorderen er også en gjennomgangsfigur i forestillingen sammen med Pasqual Pinon, mannen med to hoder.

Alle disse karakterene er hentet fra Enquists roman, men i teatret er historiene vevd sammen på nytt.

Tematikken i Enquists roman egner seg godt for scenen: Ytre og indre monstre, det anormale, ensomhet, redselen for ikke å bli elsket, den tette forbindelsen mellom kjærlighet og ondskap.

Handikap

Opp gjennom teaterhistorien er det skrevet og spilt ut mange karakterer som bærer på indre monstre. Slike karakterene finnes også i Styrtet engel, samtidig som regissør Horn tar med seg statister med tydelige og synlige handikap til Nationaltheatrets hovedscene.

Dette gir forestillingen dybde og en sitrende intensitet. Hvorvidt de skal kalles skuespillere eller statister, kan diskuteres, men Ingrid Margrethe Beier, Sebastian Tjørstad, Kristoffer Rodriguez og Marte Wexelsen Goksøyr er til stede med hele seg. «Vi er ikke stumme, vi er til!» sier en av dem underveis i forestillingen.

Synlighet

Styrtet engel er en sterkt visuell forestilling. Både fordi publikum må forholde seg til ulike handikap som vises frem og pyntes med glitter og fjær, men også fordi Erika Magnussons scenografi, et stort glasshus som kan minne om utstillingsvindu eller raritetskabinett, gjør at ingenting kan skjules.

Her stilles den ynkelige menneskeheten ut med alle sine indre og ytre skavanker. Samtidig er de skrøpelige karakterene den ufullkomne menneskehetens forsvarere. Og det ufullkomne og tilkortkomne er noe store deler av publikum vil kunne relatere til på en eller annen måte.

Skrøpelighet

Ut fra dette vokser det frem noe vakkert, for nettopp i det skrøpelige finner fortelleren kjærligheten på sitt vakreste, vondeste og ondeste. På scenen dreper de hverandre, hjelper hverandre, bærer og trøster hverandre. Midt i det svake og meningsløse finner fortelleren en kjærlighet som eksisterer på tross av det meste. Og da gir forestillingen glimt av håp.

I kontrast til en skrøpelig menneskehet står Erik Hedins vakre, nesten sakrale komposisjoner fremført av Oslo domkor og Kåre Nordstoga.

Ingrid Margrethe Beier spiller Bach på cembalo og Nils Bech synger Gavin Sutherlands Sailing. Det er vakkert, og det skaper en kontrast til det nedstyrtede, samtidig som det er med på å løfte elendigheten.

Uredd

Styrtet engel kan gjerne kalles et innlegg i debatten om sorteringssamfunnet. Men det er også en forestilling der regissøren vil mye. Stykket har ikke helt landet formmessig, og oppleves noe drygt mot slutten. Det kan også ha med stykkets vedvarende intensitet å gjøre.

Ikke alle scenene er like vellykkede, når det lages tivoli-frikshow oppleves det påtatt og unødvendig. Men det er et modig prosjekt, og Horn er en uredd regissør. Derfor våger hun også å gjøre en så unik forestilling som denne som sitt aller første prosjekt på Nationaltheatrets hovedscene.

Drøm og virkelighet

Styrtet engel er kanskje mest av alt en opplevelse og en stemning. Som romanen er den uforklarlig.

Prestasjonsmessig må Emil Johnsen trekkes frem, han gjør en god forteller og vever løse tråder sammen.

Per Olov Enquist skrev Styrtet engel i noen edru minutter og timer tidlige morgener på 1980-tallet. Det er også i dette rommet forestillingen beveger seg – mellom mørke og lys, drømmer og virkelighet. Den har sine svakheter, men er samtidig en forestilling en sent vil glemme.