To kamerater i Sandefjord har lekt seg med film og redigeringsutstyr siden de var små. Nå er de debuterende spillefilmregissører med en av norsk films dyreste og mest prestisjefylte produksjoner. De heter Joachim Rønning og Espen Sandberg. Filmen er ”Max Manus”.
De har fått det til. ”Max Manus” er en god film. Den ser sannferdig ut. Episodene er slik heltene selv har fortalt oss og historikere har bekreftet. Typene er til å tro på, og de er visst litt billedlike.
Men filmen er ikke helt ekte. For å få til likheten og koloritten brukes det parykker med til dels unaturlig hårfeste, Kong Haakon har falsk bart, en av sabortørene er blendende ”ny” i hårfargen. I et bilde er snøen også kunstig. Litt for mange av de historisk riktige klærne, ser ubrukte ut. Det er dumt at slikt synes, for det uekte ødelegger illusjonen.
Men ellers er filmen norsk og patriotisk og veldig heroisk. Slik trefningene er arrangert i filmatiseringen, må man si nordmennene kommer usannsynlig godt fra det, usannsynlig mange ganger.
Dramaene er ikke overdramartisert. Musikkbruken er behersket, bildene er gode, tidsbildet er godt, detaljer som kunne få et gatebilde til å skjære seg, for eksempel, er kamuflert med både et og to og tre vedlag, og den patina som som er lagt til gjennom datamanipulering og laboratorietriksing, er greit utført. Komprimeringen av stoffet er god. Overgangene sitter. Filmen har puls. Vi har en naturlig følelse av at tiden går. Handlingen strekker seg over de fem krigsårene.
Kamera følger Max Manus. Det er plass til både eventyrer, røver og patriot i Aksel Hennies portrett av ham. Vi synes vi fanger inn mange og mye rundt ham også. Særlig den del av Oslo-gjengen som Manus aksjonerte sammen med. Vi aner personlighet og karakter. Men filmen er mest opptatt av aksjonene. Altså av historiens action. Sabotasjen. Sprengningen av tog, skip og bygninger.
Det er tankevekkende i dag å bli minnet om at sabotasjen som våre helter utfører, heter terrorisme på den andre siden.
