Det er en begivenhet når en flunkende ny kunsttriennale på lørdan åpner i Bergen.
Triennalen Bergen Assembly har fått tittelen «Monday begins on Saturday», og omfatter 11 visningssteder rundt om i byen. Triennalen favner mer 40 internasjonale kunstnere, og er kuratert av to moskvabaserte kuratorer.
Forskning på menneskelig lykke
«Monday begins on Saturday» er tittelen på en sovjetisk sci-fi-roman skrevet av brødrene Arkadij og Boris Strugatskijs på 1960-tallet. Boken handler visstnok om et fiktivt forskningsinstitutt der eksentriske vitenskapsmenn ved hjelp av magi skal finne en måte å gjøre menneskene lykkelige på.
Denne utgaven av Bergen Assembly forsøker, ifølge pressemeldingen «… å «lese»dette narrative gjennom en litterær og intellektuell gjenskapning av Strugatskijs-brødrenes roman inn i en samtidig kontekst».
Fiktive forskningsinstitutter
Med utgangspunkt i dette har de formet triennalens ulike visningssteder som fiktive forskningsstasjoner. De deltakende kunstnerne omtales også hele tiden som «forskere».
Denne rammen er bærer av en rekke potensielt meget interessante problemstillinger; blant annet knyttet til vår klokkertro på at vitenskapelig forskning bringer en form for udiskutabel sannhet.
Ikaros
Bergen Assembly byr på mye rart og spennende. I instituttet for den forsvinnende fremtid, som vi finner på Bergen Kunsthall, vises for eksempel arbeidet «Icarus 13», et verk av kunstneren Kiluanji Kia Henda fra Angola.
Arbeidet er fra tidlig på 2000-tallet, og peker frem mot et år i fremtiden, nemlig året 2013.
Verket viser den fiktive tilblivelsen av et fantastisk prosjekt; nemlig en romrakett som skal lande på den største av alle stjerner, selve solen.
Dette forklarer også verkets tittel som er hentet fra myten om Ikaros, som med sine hjemmelagde vinger av fjær og voks fløy mot solen, og som fascinert av dens skjønnhet kom alt for nær, og styrtet i døden.
Prosjektet består av en modell av romraketten, samt en rekke store kvasidokumentariske fargefotografier som viser den angivelige tilblivelsen av denne utopiske konstruksjonen.
Dette underlige poetiske verket, der noe teknologisk og vitenskapelig er kombinert med en mytologisk tematikk, oppsummerer på mange måter utstillingens fokus.
Sanselig opplevelse
Hvert visningssted er gitt en distinkt stemning, slik at de oppleves som ulike fiktive universer. PÅ Permanenten finner vi en helt annen type utstilling, her er gulvet dekket av et tykt lag store trefliser, som virker mildt destabiliserende, og som gjennom det gjør oss bevisst vår egen fysiske tilstedeværelse i rommet.
Lyden av tre som sprekker for hvert skritt vi tar, og duften av sevje som stiger opp, gir utstillingen et sanselig tilsnitt som aktivt åpner oss for opplevelsen. Et verk jeg merket meg her var filmen «The Goodness Regime», et prosjekt av de Norgesbaserte kunstnerne Jumana Manna og Sille Storhile.
De har undersøkt ideologien og selvbildet som det moderne Norge bygger på. I filmen kan vi blant annet se ulike små cinematografiske og teatralske iscenesettelser som spiller ut, og fortløpende visualiserer en nokså pompøs og, på nasjonens vegne, selvgratulerende tale Kjell Magne Bondevik holdt i 2000.
(Denne filmen kan for øvrig også sees på Kunsthall Oslo.)
Ambisiøs og energisk
Det er riktig mye godt å si om Bergen Assemblys første utgave. Den er ambisiøs og energisk.
Likevel mener jeg at det er en svakhet at de kobler tematikken så tett opp til en roman, jeg tror ytterst få har kjennskap til.
Selv om de understreker at man slett ikke må ha lest denne boken for å kunne verdsette utstillingen, så er jo dette 1. bud når det gjelder formidling; ikke spill ut dine personlig mest sære og fikse ideer, og gjør det i hvert fall ikke gjennom referanser til bøker eller skikkelser som ingen har hørt om.
Selv om den kule, humoristiske, eksentriske stemningen som denne romanen muligens har står klart for de to kuratorene, er det et fremmed univers for de fleste av oss andre.