Hør:
Hodet
Jeg så på fjernsyn en amerikansk komiker som herpa med akademikere. Akademikere leser tjukke bøker med liten skrift på fremmede språk og er arrogante og nedlatende, men aner ikke hvordan de skal bruke ei sykkelpumpe, mente han. «De tror at kroppen er en innretning som naturen har funnet på for at de skal kunne flytte hodet sitt fra ett universitet til et annet!» Folk lo.
Han har jo et poeng. Store deler av filosofiens historie sikter jo rett mot pæra på leserne. Det er fornuften og rasjonaliteten, selvinnlysende moralregler og kategoriske imperativ i bøtter og spann. Som en fortvilt leser av Kant sa det: «Det er som å sette hodet inn i ei skruestikke og skru til!»
Nietzsche
Nietzsche forholder seg til denne tradisjonen som et geværskudd forholder seg til en flokk trost i ripsbuskene. Han suser inn i den filosofiske storstua med en ny agenda:
- «I ”Slik talte Zarathustra” snakker han om den store fornuft som er kroppen. Den «lille fornuften» - ånden eller sjelen – er bare et verktøy for kroppen. Så med tenkningen sin ønsker Nietzsche å treffe oss i denne store fornuften, altså hele oss, med innvoller, armer og bein, og gjerne slik at det kjennes særlig godt i mellomgolvet – magen.» (Filosof Solveig Bøe i Studio Sokrates, 21. 01.12)
Magen
Det som er interessant med denne betraktningen om den store og den lille fornuften, hjernen og kroppen, – er at Nietzsche ikke leste medisin eller fysiologi, men filosofiens historie. I årevis.
- Solveig Bøe i Studio Sokrates: «Legemet – eller kroppen – er den største fornuft: Det meste skjer instinktivt, uten at den lille fornuften har så mye den skulle ha sagt. Apropos magen: «engelsk mat gir ånden tunge føtter», «den tyske ånd stammer fra bedrøvede innvoller.»
«Mennesket er på vei fra dyret til overmennesket, mente Nietzsche. Men hele tiden drar mennesket dyret med seg, dette dyret er livet sjøl»
Cicerone
En cicerone er en kjentmann eller en veiviser. Tromsøfilosof Jon Hellesnes anbefaler å ta med seg en cicerone når man skal lese Nietzsche. (
)Et klokt råd, tenker jeg.
Hellesnes: «I bokheimen blir det stundom keisamt. Det er liksom for lite liv der. Dessutan er det berre så altfor menneskeleg å bli trøtt av alle dei korrekte meiningane. Når ein så les ein framifrå diktarfilosof som snur på flisa og skriv at ein god krig kan rettferdiggjere ei kvar sak, og at det gjeld å slå ned alt som er svakt, blir alt liksom så "annleis". Lesarane merkar ein understraum med vald og villskap, dei kjenner nærværet av noko farleg, og dei får seg eit kick.» (Samtiden)
Akkurat sånn opplever jeg å lese Nietzsche.
Man får seg «eit kick»
(Denne leken med Nietzsche fortsetter i neste uke)
Musikken
Eugene Ammons var en trollmann på tenorsax. Dette er mitt første møte med Ammons, men skal ikke bli det siste. Som Nietzsche levde Ammons et miserabelt liv men satte toner, følelser og krefter i sving med spillet og gir lytteren – ja nettopp:
«Eit kick» De av dere som bruker Spotify kan høre musikken vi spiller her:
1: St. Louis Blues (Albert og Gene Ammons)
2: More Moon (Gene Ammons i Woody Hermans orkester)
